Bergenstalen til Carl I Hagen er utvilsomt sommerens debatt. Fordømmelsen gjør at man kan bli usikker på om folk etter dette tør å si offentlig hva de mener, ja, om det så bare er å spørre, f.eks: Hvis det er lov å lage kunst med navn som Piss Christ, og la Jesus ha samleie med Judas på scenen, hvorfor er det så forferdelig at noen våger å si noe negativt om Muhammed?

Noen enkle, og opplagte spørsmål, som er totalt fraværende. Fullstendig fortrengt av «fornærmelsen». Noen vil si at denne mentaliteten er en forberedelse til dhimmi-status i et islamisert Europa.

Det er mange tankekors på veien:

Hvorfor er det slik at eliten, som ellers er avkristnet og oppfatter seg selv som opplyste og frigjort fra tradisjonens lenker, krampaktig forsvarer en religion som står for en stivnet, undertrykkende tradisjon, og som har en ytterliggående fløy som forherliger vold? Hvorfor dette kategoriske forsvar for islam og muslimer av mennesker som ellers synes det er all right at kristne og kristen tro spottes og latterliggjøres?

Hvis noen synes dette er et billig poeng, så har de ikke forstått innholdet. Det er et kjernepunkt. Så lenge den liberale eliten i Europa går så langt i å forstå og forsvare islam, blir de spydspiss for en langsom islamisering.

Det den norske eliten sa om Hagen, var: – Du er gal! Dine meninger er forrykte! Du er en ekstremist. Vi vil ikke lenger ha noe med deg å gjøre. Du har begått selvmord.

Men hvis dette er meninger som ellers er velkjent internasjonalt, og det fra mennesker med papirene i orden, kan det da tenkes at det er den norske eliten det er noe galt med?

Jo mer jeg leser og erverver meg av kunnskap, jo mer luftig og autistisk virker den grenseløse norske toleransen. Det er som om vi ikke vil erkjenne hvor lite og hvor skjørt et land med 4,5 millioner innbyggere er: 4,5 millioner er uhyggelig lite i verdensmålestokk. Det er en svært liten organisme. Den tåler ikke hva som helst. Den er allerede utsatt for store rystelser gjennom samfunnsendringene de senere år, både mentalt og fysisk, i måten vi arbeider og lever på.

Et annet synspunkt: Hvilken rolle spiller det om Norge tar inn 10.000 eller 15.000 innvandrere i året når millioner venter på å slippe inn i Europa? Ligger det en gammel kolonial forestilling under om at det er plass til alle, vi kan frelse verden? I så fall en farlig forestilling.

Som en kronikør i Jyllandsposten formulerte det: Egypt vokser med en million mennesker hver 9. måned. Dette befolkningsoverskuddet kan ikke Egypt eksportere. Problemene må løses av egypterne i Egypt. Enkle sannheter, men likevel ukjente. Hvorfor? Ville det være ubehagelig for noen om dette innlysende poeng ble nevnt, at lille Norge og stagnerte Europa ikke kan løse problemene i Maghreb-landene eller den arabiske verden, som produserer barn, men ingen utvikling?

Så har vi det demografiske problem: Vi trenger innvandrerne for å holde hjulene i gang, når en større del av befolkningen blir pensjonister. Det er riktig, men kanskje ikke i det omfang eks-leder av Arbeidsdirektoratet, Ted Hanisch og andre har nevnt: 40.000 i året eller deromkring. Det kan likevel ikke ta unna for befolkningsveksten i land som Algerie.

Men Europa har jo ikke selektert innvandrerne etter yrkesbehov: Det har sluppet inn mennesker ut fra asylinstituttets regler. De utgjør en del av en hel kodeks av rettigheter, den mest massive er Den europeiske menneskerettighetskonvensjon. Den gir innvandrerne store rettigheter, jfr. Danmark, som har fått på pukkelen for å bryte den med sine særkrav f.eks. til giftermålsgrense på 24 år for innvandrere som ønsker å hente en ektemake fra sitt opprinnelige hjemland.

I vår verden er dette et overgrep. I et annet land, Iran, er giftealderen på jenter 9 år (hvis den ikke er satt opp til 12). Det er er også en del av verden, og en mye større del av verden. Det er hva de langt fleste mennesker opplever: overgrep, misbruk, mishandling i forskjellige former. Særlig mot kvinner og barn. Men vi later som om den delen ikke eksisterer. I vår selvsentrerte oppfattelse skal vi frelse verden.

Som premiss for den norske toleransen ligger en forestilling om at det er plass til alle, og at alle individer har krav på at samfunnet ved staten oppfyller alle de rettigheter Den europeiske menneskerettighetskonvensjon stiller opp.

Freuds realitetsprinsipp har forsvunnet. Blitt kastet ut av vinduet. Det eksisterer ikke lenger som begrep. Det er ute av vår forestillilngsverden.

Vi er født til å følge lystprinsippet, men tvinges av realitetsprinsippet til å lære at verden er et hardt sted. There is no free lunch.

En liberal oppfatning bør ha en hard og en bløt komponent. I Europa rendyrkes den bløte i en grad som gjør det vanskelig å komme til orde med avvikende meninger.

Til tross for at dette er hva vanlige folk utover landet mener, og vet av bitter erfaring. Det er neppe fruktbart å stemple disse menneskene som ekstremister, eller populister.

Rettighetene er langt på vei et resultat av Hitler og nazismen: Eliten har laget noe som skal forebygge at noe lignende kan skje. Men også rettigheter kan misbrukes: Både av den velmenende europeer som opphøyer dem til ufeilbarlige og glemmer å undersøke om de kan ha noen bivirkninger, f.eks. at mennesker er seg selv nærmest, og dermed vil ha flest mulig av sine til det nye landet hvor det er uendelig mye lettere å leve.

I neste omgang glemmer den velmenende å spørre om dilemmaet som oppstår hvis de som nyter godt av en rettighet, lever i strid med både dens ånd og dens bokstav. Hva gjør det liberale samfunn da?

Det er grunnspørsmålet i vår tid, akkurat som nazismens, fascismens og kommunismens fremvekst var det. De ville delta i demokratiet for å avskaffe det. Hvor synd at vi ikke kan forestille oss at vi befinner oss i en situasjon som tilsier at vi har noe å lære av en mann som Ossietzky.