Bernard W. Lewis er vel verdt å bli kjent med. Han er en jødisk forsker som presenterer et sympatisk syn på araberne og Midtøsten: De fortjener også demokrati. Dette blir utlagt som forsvar for imperialisme av hans motstandere. Mannens innflytelse er det ingen som betviler.

Wall Street Journal har en profil, som tydelig unnlater å ta stilling, men gir et bilde av hvor stor innflytelse mannen har hatt opp gjennom årene, særlig etter at han ble professor ved Princeton: Her ble han mentor til flere studenter som senere gjorde politisk karriere: Den første var Richard Perle, som ble assistent for Henry «Scoop» Jackson, en av Senatets mest innflytelsesrike medlemmer. Jackson fikk stor sans for Lewis, og det var mange lignende encounters.

Lewis kunne med en viss odiøs klang betegnes som de neoconservatives åndelige godfather. Han kjenner og har inspirerert dem alle sammen: Wolfowitz, Perle, Harold Rohde (islam-analytiker i Pentagon). Hans virkelige detractors vil påpeke at mange av neocons er jøder, som om det i seg selv var inkriminerende. Det er av betydning, men med mange flere tolkningsmuligheter enn når det nevnes med en undertone av jødefobi.

Lewis må ha sjeldne evner til både å kommunisere stoff og snakke med mennesker. På 70-tallet ble han introdusert til Golda Meir, og ble dermed confidante for fremtidige israelske statsministere og politikere, også Sharon.

Det er 911 som virkelig ga Lewis stjernestatus. Han hadde en forklaringsmodell om hvordan Midtøsten havnet i historiens bakevje, og aldri er kommet over forsmedelsen. Forsestillinger om nederlag, om ydmykelse, og en nostalgia etter islams storhetstid preger innstillingen.

Jeg har lest «Crisis of Islam» og det var ikke noe der som var tvilsomt, eller tydet på at Lewis er ute etter å mele sin egen, Israels eller jødenes kake. Det er redelig historiefremstilling. Lewis stiller en diagnose: Situasjonen i Midtøsten kan ikke fortsette. Han sa til USA: Get tough or get out! Det verste er vankelmodighet.

Det er trolig bare i USA at en historieprofessor kan få slik innflytelse. At han har påvirket administrasjonens politikk overfor Irak, synes utvilsomt. Men Lewis nektet å la seg intervju om sin kontakt med regjeringen: Det er for følsomt før Irak er stabilisert, svarte han.

911 gjorde Lewis til mediestjerne i USA: Han gjorde rundene på TV og universitetene. Bøkene hans, særlig «What went wrong?», ble bestselgere.

Det er egentlig ikke noe annet han sier enn det Thomas L. Friedman gjør: Hvis du lever i et nabolag hvor det går dårlig, kan du ikke forvente å få være i fred. Da kommer naboene på besøk før eller siden. Derfor må USA sørge for at nabolaget får det bedre og lærer seg å stå på egne ben. Skal det lykkes må islam moderniseres. Det m å utvikles modeller som er tilpasset en moderne verden. En soleklar forutsetning er skille religion og stat. Det er ikke vanskelig å se at dette er en enorm utfordring for Iran, hvis teokratia har spilt fallitt.

A Historian’s Take on Islam
Steers U.S. in Terrorism Fight

Bernard Lewis’s Blueprint —
Sowing Arab Democracy —
Is Facing a Test in Iraq

Lewis liker å fortelle anekdoter:

The Princeton University historian, author of more than 20 books on Islam and the Middle East, says he was chatting with Arab friends in Amman when one of them trotted out an argument familiar in that part of the world.

«We have time, we can wait,» he quotes the Jordanian as saying. «We got rid of the Crusaders. We got rid of the Turks. We’ll get rid of the Jews.»

Hearing this claim «one too many times,» Mr. Lewis says, he politely shot back, «Excuse me, but you’ve got your history wrong. The Turks got rid of the Crusaders. The British got rid of the Turks. The Jews got rid of the British. I wonder who is coming here next.»