Kommentar

Få har gjort mer for å utbre kjennskapen til islam i Norge enn Kari Vogt. Vogt er forsiktig i sine formuleringer. Hun ønsker åpenbart å være en brobygger mellom kulturene. Men i en tid da noen puster til ilden og ønsker konfrontasjon blir en slik balansegang vanskelig. Striden om islam-boken til Humanist Forlag viser at Vogt har falt ned på den gale siden.

Det er ubegripelig at hun kan finne på å trekke inn Sion vises protokoller i diskusjonen om Ibn Warraqs «Hvorfor jeg ikke er muslim». I det ene tilfelle snakker vi om et skrift som er et historisk falsum, og er blitt brukt av antisemitter som bevis på en jødisk verdenskonspirasjon.

I det andre om et religonskritisk skrift, som Vogt kan like eller ikke like, men likevel føyer seg inn i rekken av lignende skrifter, slik Ingunn Økland meget presist formulerte det i Aftenposten 22. nov.

Det ene skriftet er ugyldig, da det er noe annet enn det utgir seg for. Det andre er et gyldig debattinnlegg.

Vogt bekrefter ved sin opptreden en utbredt oppfatning av at muslimske miljøer er uhyre sensitive for kritikk. Ja, rent ut sagt ikke tåler det som kristendommen har måttet tåle i alle år, fra Nietzsche, Øverland og Serras Piss Christ. Man opplever at forsvarerne av islam ønsker å innføre to standarder; en for det moderne vestlige samfunn, hvis verdier kan kritiseres uinnskrenket, og en annen for islam, som må respekteres og behandles med verdighet. Vogt er nesten på parti med A-gjengen. Hun forsvarer islams ære ved å trekke inn en antisemittisk forfalskning. Gitt Vogts katolske bakgrunn er det noe som skurrer alvorlig her.