Kommentar

Hvorfor politikerne ikke fenger

Det jamres over at partienes budskap er kjedelig, utydelig og likeartet. Kampsaker som profilerer er mangelvare. Hvorfor er det slik? Er det fordi partiene har godtatt at velgerne er blitt konsumenter som bare skal ha og ha? Hva med å ta lederansvar og forsøke å forklare folk hvordan ting henger sammen, hva som ikke fungerer, og hva de vil gjøre med det?

Dagens Næringsliv og Dagbladet har på lederplass hatt et ordskifte om markedskreftenes velsignelser. Det kan ikke kalles annet enn feigt og fantasiløst at ikke noe politisk parti har gjort dette til en stor sak. Avregulering skulle i teorien bety større effektivitet og lavere priser. Men aktørene ordner seg og lager systemer som «lurer» forbrukerne. Det finnes ordninger som ingen har hørt om, slik som at strømsparing gir høyere priser. Forklaring: inntekter blir borte og staten har gitt lov til en prosentvis økning av nettleien. Et annet eksempel: Apotekkjedene som lar prisen på kopimedisiner ligge 5-11 prosent under originalvarer, stikk i strid med forutsetningene. Da kommer det frem at staten bestemmer avanseprosenten. Konkurransen hardner, kravene til avkastning øker og for å ekspandere trikser man med priser og gebyrer.

Det er tilsynene som skulle passet på at det ikke skjer misbruk, men de er altfor passive, jfr. Kredittilsyn, Teletilsyn, Medietilsynet, Næringsmiddeltilsynet etc.

Politisk lærdom: Poenget med politikk må være å forklare folk hvorfor de blir så frustrerte. De merker at noe er galt, men skjønner ikke hele sammenhengen. Noen må trekke slutningene for dem: Den er at regjeringen/staten må utøve aktiv kontroll med markedet hvis det skal fungere. Det frie marked er en myte. Det eksisterer ikke. Denne kritikken er godt formulert av flere, men i Norge er den nærmest død. Hvordan er det mulig? Da det ble kjent at nordmenn kaster 500.000 tonn matverer i året, presterte Fremtiden i våre hender ved Steinar Lem å si at svaret må være høyere matvarepriser.

Detbatten/krititikken av det frie marked henger sammen med WTO-forhandlingene og landbrukets fremtid. Bonderepresentantene ble fulgt av NRK-reportere opp til UD, og de forklarte at de ikke kunne leve med det forslaget som ligger på bordet: Det setter en grense på 200 prosent importtoll, mot dagens 400. Det kan ikke norsk landbruk leve med. Ikke ett ord om den fattige verden, og landene som ønsker å eksportere landbruksvarer.

Det er som om virkeligheten blir for vanskelig hvis man ser den i sammenheng. Norsk bistand kan da ikke være noe annet enn en god gjerning, noe som skal gi oss god samvittighet. For det er de samme landene som berøres av landbruksforhandlingene i WTO. Faktisk betyr disse forhandlingene langt mer. Det vil nettopp hjelpe dem til å stå på egne ben. Vi vil vel ikke at de skal stå med utstrakt hånd?

Handel har alltid brakt verden sammen. Men EU og USA bruker sin enorme styrke til å subsidiere landbruket slik at deres varer utkonkurrerer andre lands, ikke bare på verdensmarkedet, men også på hjemmemarkedet. Resultatet er helt grotesk: Hver eneste ku i EU subsidieres med $ 2,5 dagen, mens halvparten av jordas befolkning lever på 1 dollar!

BBC World viste torsdag en reportasje fra Mali. Kvegeierne, en gang landets aristokrati, var i dag redusert til fattigdom. En bonde som tidligere hadde 400 kuer, satt i dag igjen med en skranten flokk på 40 dyr. En hovedgrunn: EU oversvømmer markedet med billig melkepulver. BBC-journalisten forsøkte i to uker å få EUs stedlige representant til å kommentere forholdet. Til slutt kom et skriftlig svar som viste at eksporten av melkepulver til Mali hadde gått opp fra 3.000 tonn til nær 5.000 tonn, og det var bare 0,3 til 0,5 % av EUs totale eksport.

Diskrimineringen på landbruksmarkedet er en av de alvorligste hindringene for en mer rettferdig verdensorden. Man må ikke tro at ikke bøndene i den fattige verden er klar over hvor produktene kommer fra som utkonkurrerer dem på hjemmemarkedet! Det er typisk at Mali hadde fått en bistandspakke på $ 100 millioner. Pengene hadde gått til innkjøp av biler og utstyr for de statlige landbruksmyndighetene. Som en lokal kommentator sa: Det internasjonale byråkratiet vil gjerne ha likesinnede å snakke med i de fattige landene. Dermed kopieres en dyr struktur, som imiterer storebror. $ 100 millioner er mye penger i Mali! Men de kommer ikke kvegbøndene til å se mye til.

Europa forsøker å holde strømmen av asylsøkere og innsmuglet arbeidskraft ute. Det sier seg selv at det er en intim forbindelse mellom betingelsene for verdenshandelen og strømmen av mennesker fra den fattige til den rike del av verden.

Det er ikke snakk om å sy puter under armene på folk. Tvertom. 17 land i Asia og Latinamerika har gått sammen og forlanger alle eksportsubsidier fjernet. De godtar ikke de satsene WTO har foreslått, og som er hentet fra et forlik mellom EU og USA.

Det er vanskelig å forstå hvordan det går an å diskutere norsk landbruk, uten å se dette i en større sammenheng. Gi folket alternativer, så vil de se at dette handler om mer enn bare kroner og øre. Da vil de også se at høy levestandard for alle har sin pris. Hvis vi har noen prinsipper, får det følger. Politikerne skygger unna. Eller har de ikke forstått sammenhengen selv en gang?