World Economic Forums (WEF) president Børge Brende lytter til en dialog mellom WEF-grunn­legger Klaus Schwab og Indias stats­minister Narendra Modi under et digitalt Davos-møte den 17. januar 2022. Foto: Salvatore di Nolfi / Keystone via AP / NTB.

«Kapitalisme» er så suspekt og hatet i Norge at det har blitt et rent banneord. Det har blitt lettere å flytte til Sveits enn å forsøke å forklare kapitalisme for folk flest. Nordmenn er så indoktrinert av bilder av Skrue McDuck som bader i penger, og tjukke griser med flosshatt som driter på undertrykte arbeidere, at de ikke forstår helt grunnleggende fakta rundt økonomi. Og siden kapitalisme er så forferdelig, sier de gjerne ja til noe nytt, bedre og mer spennende fra Davos!

Bond-skurken Klaus Schwab fått alle sine 2000 elite-minions med på et nytt økonomisk eksperiment uten sidestykke i historien, hvor innføringen allerede er godt i gang uten at du ble spurt: Dette eksperimentet kalles stakeholder capitalism, eller «interessent­kapitalisme» på norsk. Det er derfor Arbeiderpartiet synker ned i et gjennomkorrupt samarbeid med nasjonale og internasjonale kapital­krefter basert på offentlige subisidier og rygg­klapping under Arendals­uka – for alt er bedre enn kapitalisme!

At folk flest ikke forstår World Economic Forums (WEF) revolusjonære økonomiske eksperiment, er ikke det verste. Det som bør plage deg mest, er at nettopp sunn, veldrevet kapitalisme har gjort vestlige land rike, veldrevne og fredelige – mens alle land uten kapitalisme står igjen som fattige, vanstyrte og korrupte. Her er historien nådeløs:

Hver eneste gang noen prøver å innføre «New Economy», står folket igjen som fattige, mens finanshaier står igjen med alle pengene. Det vil skje denne gangen også, bare at denne gang er det et nytt offentlig–privat fordelings­samarbeid: Finans­skurkene skal få pengene, mens politikere skal få makta. Litt som i Russland etter Jeltsin. Dette systemet skal visstnok bli mye bedre enn det nåværende, i hvert fall for de få som allerede er rike.

Hva er kapitalisme, og hva er interessent­kapitalisme?

Spør enhver som sitter på Stortinget om å forklare hva «interessent­kapitalisme» er, og de fleste vil bare klø seg i hodet uten å vite at de alle er ansvarlige for å innføre eksperimentet i Norge. Eventuelt blander de det sammen med eksperimentet «sirkulær­økonomi», som er beslektet, men handler mer om å bevare ressurser i omløp i langt større grad enn i dag. Det de fleste stortings­representant­er vil være sikre på, er at «kapitalisme» er noe suspekt og dårlig, og selv ledelsen i LO og NHO vil si seg enig i det. Norsk næringsliv har nemlig kortsluttet på klima­hysteri, wokeisme, sosialisme og opportunisme. Så la oss rydde litt i dette roteloftet:

Kommunisme er en politisk ideologi. Men dét er ikke kapitalisme. David McLean er professor i finans ved Georgetown University, og han påpeker at

«kapitalisme ikke er en filosofi. Den definerer et samfunn der folk handler fritt og respekterer eiendoms­rettigheter.»

Ekte kapitalisme er altså det som skjer spontant når frie mennesker handler med hverandre for egen regning og risiko. Handel og kapitalisme har hevet seg over politikk, land, rase, kultur og konflikter i 5000 år, og det gjør business til den sanne, frivillige flerkulturen. Men ingen sosialister setter pris på det.

Kapitalisme må imidlertid ikke forveksles med kapitalister, for selv om kapitalisme virker til alles fordel i all sin enkelhet, så betyr ikke det at kapitalister – altså mennesker – er like uskyldsrene. Folk svindler og lurer, og derfor må kapitalismen styres av statens regler – hvis ikke skjer det som skjedde under finanskrisen i 2008, som ikke hadde noenting med kapitalisme å gjøre. Det var monopol­spill uten regler. Det staten som lovgiver ikke må gjøre, er å blande seg opp i privat nærings­drift, for da forrykkes både makt­balansen, risikoen og regningen i nærings­livet.

Interessent­kapitalisme er imidlertid en politisk ideologi, klekket ut i nyere tid, og den har bare lykkes i hodet til dem som har utformet ideologien. Likevel innføres interessent­kapitalisme i vestlige land med stor hastighet. Hovedtanken er at bedrifts­eiere og -ledere skal pålegges et ansvar som strekker seg ut over bedriftens normale ansvars­område, som f.eks. aksjonærer, eiere, ansatte og kunder – og skal tvinges til å være sosialt engasjerte på vegne av samfunnet som helhet og naturen rundt – altså det som tidligere var politikeres og det offentliges ansvar. Slik skal nærings­livet bli politikkens forlengede arm for å skape en «bedre verden» og mer rettferdige og miljø­bevisste samfunn.

En rekke falske forutsetninger

For det første er dette ren galskap, fordi det ikke lenger blir mulig å se hvem som er politiker og offentlig ansatt og hvem som er privat profitør – noe som igjen vil gjøre anti-korrupsjons­arbeid umulig (og det er da også hele målet for elitelaget). For det andre betyr dette at staten går fra å være en støtte­spiller for næringslivet til å bli hoved­aktøren og drivkraften i næringslivet – og da er vi tilbake til Marx og Mao – eller Pol Pot, som også hadde klokkertro på sitt «build back better»-program fra «år null».

For det tredje betyr dette at adm.dir. ikke lenger er ansvarlig overfor styret: Han blir ansvarlig overfor alle, og derfor overfor ingen. Enhver beslutning kan berettiges av moralske hensyn, og adm.dir. går fra å være ansatt til å bli en eneveldig filosof, med fri tilgang til firmaets ressurser. Det er nettopp det som har skjedd i DNB, som nå er omgjort til et politisk parti og en klima­organisasjon. Eller for å sitere Glenn Hubbard, som var økonomisk rådgiver under George W. Bush:

– Hvem ledere ender opp med å bli ansvarlige overfor i en interessent­sentrisk verden? Utallige antall interessenter. Kan ledere noen gang bli anklaget for å ta en feil beslutning? Hvis jeg rett­ferdig­gjorde bedrifts­beslutning som å tjene interessene til arbeidere, samfunnet, Metropolitan Opera, hvordan kunne beslutningen min da være utfordret? Fokuset på aksjonærer er det som gir deg tydelig ansvarlighet.

Økonomen Thomas Sowell har skrevet at «profitt er kanskje det mest misforståtte konseptet innen økonomi». Profitt er nemlig ikke et nullsum­spill, slik sosialister fremstiller det. Overskudd er bare det som er til overs som eiere har krav på, etter at de har gjort andre interessenter bedre stilt. Aksjonærene spiser sist. Det er de andre interessentene, ikke aksjonærene, som i fellesskap bestemmer om firmaet tjener penger – og dette grunn­pensumet i økonomi ser ut til å gå både NHO, nærings­minister­en og norske finans­aviser hus forbi i deres iver etter å «redde kloden» og geni­erklære den kommende keiser Schwab som «Den første av den vestlige verden».

Kommunistiske filosofier hevder at aksjonær­kapitalisme oppmuntrer ledere til å fokusere på kortsiktig profitt på bekostning av langsiktig vekst, og arbeiderne blir stående med lua i hånda og havne sist i køen. Det er altså helt feil, for under sunn kapitalisme er det arbeids­takerne som får utbetalt penger først, uten å risikere noe annet enn arbeidstid og svette. Staten får også sitt gjennom skatter, uten å ha bidratt med noe som helst, og alt dette kommer samfunnet (alle andre interessenter) som helhet til gode, siden økonomien vokser.

Ledelsen får også sitt gjennom lønn og bonuser hvis de gjør en god jobb, og aller sist får eierne og aksjonærene kanskje utbetalt. Eller de risikerer å tape alt. Derfor er sunn kapitalisme og selvstendige bedrifter som konkurrerer fritt om kundene en interessent for hele samfunnet. Dette gjør politisk interessent­kapitalisme både overflødig og meningsløst, og er et veldig farlig samfunns­eksperiment.

Selskaper lever ikke av kortsiktig profitt og bading i pengebinger

For å tjene penger må altså et aksjeselskap ta vare på alle interessenter, samtidig som de overholder lover og regler. De lever av vekst på lang sikt og håpet om at dette skal skape fortjeneste for eierne. De fleste av verdens mest verdifulle selskaper henter verdi fra vekst­muligheter og ikke fra årlig fortjeneste. Ta f.eks. Pfizer, som brukte nesten 150 milliarder kroner i utviklings­investeringer (R&D) i 2021. Dette reduserte den kortsiktige fortjenesten med 150 milliarder, men øker likevel den langsiktige aksje­verdien.

Ford Motor Company har på sin side meldt overgang til interessent­kapitalismen, og i bytte for subsidier og handel med CO₂-kvoter (som Tesla har bygget seg opp på og lever av) har de gått med på å bli et politisk instrument for å produsere batteri­bilene som politikerne har bestemt skal være «fremtiden». Denne feil­slutningen, som også VW og mange flere har begått, (ikke minst under politisk tvang og trusler om tvangsmulkt for å ikke følge utslippskrav for harmløs CO₂), gjør at Ford blør både penger, markeds­andeler og anseelse, og nå trygler ledelsen forhandlerne om å selge flere batteri­biler. Dette er ikke mulig i et fritt marked, så la meg sitere Milton og Rose Friedman fra boken Free to Choose:

– Hovedinnsikten i Adam Smiths «Wealth of Nations» er misvisende enkel: Hvis en utveksling mellom to parter er frivillig, vil den ikke finne sted med mindre begge tror de vil dra nytte av den. De fleste økonomiske feilslutninger stammer fra neglisjeringen av denne enkle innsikten …

Folk kjøper, handler og trader det de har behov for, og satser på kvalitet de tror på. Ja, visst kan folk forledes til feilkjøp gjennom reklame, propaganda, usosiale økonomiske insentiver og moralsk press, men det varer jo bare en kort stund. Derfor er det flere kommersielle bil­produsent­er som nå roper på politikere for å innføre forbud mot drivstoff­biler (som er mer kompliserte, men fortsatt er et bedre og billigere produkt enn batteri­biler), og gjerne tollvern mot billigere batteri­biler fra land som Kina. Altså en blanding av planøkonomi og proteksjonisme.

Og hvor ironisk er ikke dét i en tid hvor alle samtidig sverger at globalisme er fremtiden? Boblen er i ferd med å briste, som den alltid gjør til slutt – og du blir sittende med regningen. Hvorfor må jeg, som ikke er økonom, skrive dette? Vel, fordi det ikke er andre voksne til stede.

Kjøp «Hvordan myndighetene bløffet oss» av Robert Malone!