I ei tid der samfunnselitene ved hjelp av politisk korrekthet bortimot har likvidert kritikken i mange vestlige samfunn, Norge medregnet, kan det virke som om ideologiske motstandere, som konservative høyregrupper, høyre- og venstrepopulister og arvtakere etter de revolusjonære marxistene, har ”funnet hverandre” i synet på krigen i Ukraina og på hvem som utførte sprengningen av Nord Stream 1 og 2. Denne politiske omfavnelsen mellom kristenkonservative og revolusjons-venstre kan ha noe å gjøre med at begge grupper er sterkt marginaliserte i de vestlige samfunnene, der den politiske korrektheten nærmest er helt dominerende. Høyrepopulismen er derimot på frammarsj og er derfor den politiske korrekthetens fremst slaktoffer. Denne politiske retningen blir også framstilt som den største trusselen mot det politisk korrekte demokratiet og blir følgelig utsatt for demonisering og heksejakt.

Marginaliseringen av de kristne konservative og de marxist-revolusjonære gjør at gruppene lever et slags samizdat-liv på sine nettsteder der de effektivt blir boikottet og nøytralisert av politikerne, hovedstrømsmediene, skolevesenet og det øvrige utdanningsvesenet – ja, av hele samfunnet. Her i landet er det en liten overdrivelse å si at ytringssituasjonen for de to nevnte gruppene og for den populistiske kan sammenlignes med forholdene i totalitære stater, som tidligere Sovjetunionen og nåtidige autokratiske stater som Iran og Kina, land som de norske politiske elitene ikke vil sammenligne Norge med.

Der man likviderer ideer, ender man opp med å likvidere mennesker? – Document

Dersom noen likevel foretar en slik sammenligning, vil elitene og det politiske etablissementet bare riste på hodet og stille seg helt uforstående. De vil ikke nøle med å vise til demokratiet og meningsmangfoldet som de mener råder i det norske samfunnet. Det er, ifølge denne tankegangen, ytterliggående konservative og populistiske stemmer som utgjør trusselen mot demokratiet. For i Norge lever vi jo i det mest demokratiske og åpne samfunnet i verden, slik Fritt Ord-leder Knut-Olav Åmås sa i NRK Nyhetsmorgen mandag 3. juli, uten engang å antyde at det hefter noe problematisk ved en slik uttalelse. Det gjør at han, som ”det frie ordets sjef i Norge”, friksjonsfritt solidariserer seg med den elitære meningsmakten i kongeriket. Og det sier i grunnen det meste om Fritt Ord-sjefen Åmås og det samfunnet han opererer i.

«Populisme-trusselen»

For elitene i Vest-Europa kommer den største demokratiske trusselen fra populistiske partier som Sverigedemokraterna i Sverige, Alternative für Deutschland i Tyskland og Fratelli d’Italia i Italia. Disse partiene, pluss lignende partier i Øst-Europa, blir stadig omtalt som fascistiske og med en fascistisk fortid. Dette er en av de mest effektive utdefinerings-taktikkene som etablissementet bruker mot dem som kritiserer elitenes selvforståelse, selvfølgelig i tillegg til skuren av rasismebeskyldninger som ledsager kritikk av den politiske korrektheten. Den revolusjonære venstresiden, som de vestlige Antifa-gruppene, nettsteder som det amerikanske Counterpunch, de norske nettstedene steigan.no og derimot.no, er enda mer marginaliserte enn populismen og de kristenkonservative, selv om Antifa er et trygt reservoar for effektuering av politisk opprør og vold. De venstreekstreme blir ikke bare tolerert av de politiske elitene, men nyter, til tross for sin marginalitet, en friplass i de vestlige samfunnene, fordi de tjener som den politiske korrekthetens fysiske og ideologiske stormtropper ved å bidra til å holde visse spørsmål ”varme”, som hvite menneskers rasisme, islamofobi og fremmedfiendtlighet.

Det besynderlige er at de nevnte gruppene, på hver sin side av den tradisjonelle høyre-venstre-aksen, deler syn på hva som er årsaken til Ukraina-krigen og på hvem som stod bak sprengningene av gassledningene Nord Stream 1 og 2. Her skal det ikke gis noen dyptloddende forklaring på det man kan kalle en politisk omfavnelse på tvers av det ideologiske svelget mellom disse grupperingene, der de forenes i troen på at det er USA og NATO som har skylden for krigen i Ukraina. De trekker samme slutning om årsaken til denne krigen, selv om det emosjonelle, kulturelle og politiske grunnlaget for konklusjonen er ulikt.

Kristenkonservative føler seg utsatt for den normoppløsningen og utvanningen av kristendommen som de er vitne til i vestlige land. De ser derfor opp til Russland, der de kristne tradisjonene er intakte og er blitt vekket til fornyet liv. Den russiske kirkes primas (patriark Kirill) ser ut til å ha en sentral posisjon i det russiske samfunnet, og det virker som om han blir tatt med på råd og får uttale seg i saker som gjelder statsstyring i Vladimir Putins Russland. Ifølge Kirill er Putin ”Guds mirakel”.

Zarens kurer | Weekendavisen

Putin som redningsmann

De kristenkonservative ser altså på Putin som en redningsmann for den kristne tro og den kristne tradisjonen og som en motvekt til avkristningen og den storstilte befolkningsutskiftningen som elitene ha satt i gang i den vestlige verden ved å importere millioner av mennesker fra Asia og Afrika. Det juridiske grunnlaget for denne importen har elitene i Vesten skaffet seg ved å universalisere sine egne lover og fått resten av verden til å ”godta” dem ved hjelp av menneskerettskonvensjoner og andre internasjonale konvensjoner. De vestlige landene har altså lagt det juridiske grunnlaget for sin egen avvikling ved å gjøre egne lover universelle og dermed åpne dørene slik at hvem som helst kan komme til vestlige land og kreve sine individbaserte rettigheter. Dermed har de vestlige elitene gjort sine egne befolkninger til statister i et migrasjonsskuespill som impliserer undergangen til de opprinnelige befolkningene i Vesten. I land som Sverige, Frankrike og Tyskland er det ikke lenger snakk om et velregissert skuespill, men om dødelig alvor, et alvor som ikke blir tatt på alvor av disse landenes politiske myndigheter.

Frankrikes innenriks­minister: – Opptøyene har ikke med innvandring å gjøre – Document

Begge de nevnte ideologiske gruppene, kristenkonservative og revolusjonsvenstre, men også i betydelig grad populistene, har kjærkomment grepet fatt i den amerikanske statsviteren John Mearsheimer og hans teori om at NATOs krenking av den russiske militære sikkerheten er begrunnelsen for den russiske invasjonen i Ukraina. NATO har ekspandert østover, og USA og NATO har ikke holdt sine løfter overfor Russland.

Gruppene har dessuten stor tillit til russisk propaganda som går ut på at invasjonen tar sikte på å avskaffe det ”nazistiske” styret i Kiev. Det å rydde bort ”nazistene” i Kiev betyr mye for venstreradikale revolusjonære, hvis forståelse er knyttet til den kalde krigens tid da Sovjetunionen eksisterte. De har ikke greid å vikle seg ut av den konteksten som da gjaldt, da USA var den største fienden, og amerikansk kapitalisme holdt verden i et økonomisk jerngrep til ugagn, særlig for såkalte utviklingsland og som var det største hinderet for virkeliggjøringen av den globale kommunismen. Gammelt USA- og kapitalisme-hat sitter fremdeles tykt i veggene i disse miljøene.

Kristenkonservative har adoptert den marxistiske retorikken og snakker nå, i likhet med de revolusjonære på venstresiden, om USA-imperialismen og USAs stedfortrederkrig mot Russland i Ukraina. Det nasjonalt destruktive og politisk korrekte styret til en alderdomssvekket Joe Biden, som oppfattes som gjennomkorrupt, og alle krigene USA har vært ansvarlig for i etterkrigstiden, fyrer opp under forestillingene om det imperialistiske USA som roten til alle verdens problemer.

Norges ansvar for Ukraina-krigen. Og mer. (spikerscorner.blogspot.com)

Seymour Hershs forklaring

I de nevnte politiske grupperingene har man også varmt omfavnet den amerikanske journalisten Seymour Hershs forklaring på hvem som stod bak sprengningene av Nord Stream 1 og 2, nemlig den amerikanske etterretningsorganisasjonen CIA i samarbeid med norsk etterretning.

Hva skjedde med CIA? – Document

Etter at Hersh publiserte sin artikkel på Substack i vinter, er det kommet en del andre mer eller mindre bortblåste forklaringer, blant annet at Ukraina med (polsk?) bistand skal ha stått bak sprengningene.

Hershs artikkel bygde på én kilde i CIA, men sammenholdt med den 86-årige Hershs erfaring og ry som såkalt gravejournalist gir dette, ifølge hans tilhengere. vederheftighet og troverdighet til forklaringen hans. Nå har også de etterfølgende og mer tvilsomme forklaringene hatt både CIA og andre lands etterretningstjenester som kilde, som den tyske og den nederlandske, kilder som ser ut til å tåkelegge mer enn å klargjøre spørsmålet.

Det mest besynderlige ved Nord Stream-sprengningene er kanskje tausheten, nølingen og forbeholdet i mediene til å befatte seg med saken, selv om den jo er blitt omtalt, men heller ganske lite og fattigslig i forhold til dens betydning. Det virker underlig med medier som man skulle tro nærmest ville gå journalistisk amok ved å få en slik sak ”i fanget”.

De statlige kringkastingene i Norden har lagd en programserie om sovjetisk og russisk spionasje, der i hvert fall NRK tygde drøv på gamle og velkjente opplysninger fra vestlig og sovjetisk spionhistorie. NRK la fram opplysninger om at et russisk spesialfartøy var i de aktuelle områdene i Østersjøen like før sprengningene skjedde 26. september i fjor. Men dette er opplysninger som allerede var presentert i full åpenhet av en dansk ekspert på skips- og flybevegelser, og som er blitt bekreftet av det danske forsvaret.

Official Russian Reaction to the SS-750 Story and Possible Submarine Activity Near Nord Stream (substack.com)

CIA i klemme

Det som også er oppsiktsvekkende, sett i et journalistisk perspektiv, er mangelen på kritiske spørsmål til de ulike forklaringene som verserer om sprengningene. Og det gjelder ikke minst påstandene til Seymour Hersh om at CIA i samarbeid med norsk etterretning stod bak aksjonen. I diskusjonen om hvem som står bak, og der USA, Russland og Ukraina har vært foreslått som aktører, forsøker debattaktørene å belegge teoriene sine med at alle de nevnte landene ut fra egne interesser har motiver for å ha utført sprengningene. For meg er spørsmålet om hvem som stod bak sprengningene, omgitt av den tilsløringståka som alltid vil omgi slike hemmelige operasjoner tilknyttet krig og politikk.

Men likevel, la oss anta at Seymour Hersh i grove trekk har rett i sin forklaring, som han skal ha fått via en lekkasje fra en ansatt i CIA. Hvis det var USA og CIA som stod bak sprengningene, kan vi ta det for gitt at dette er opplysninger som både CIA og USAs regjering ønsket skulle forbli hemmelige. Da melder spørsmålet seg om hvilket motiv vedkommende hadde som lekket opplysningene til Hersh? Lekkasjen kan neppe ha blitt utført for å tjene USAs interesser? Da står man igjen med at det må (kan) ha vært personlige motiver for å lekke opplysningene. I så fall kan det holdes for sikkert at CIA ville ha satt i gang en storstilt undersøkelse for å finne ut hvem som lekket saken. For lekkasje av slike hemmelige opplysninger, som ville sette USA i en vanskelig og penibel situasjon, ville neppe bli tolerert verken av CIA eller den amerikanske regjeringen.

Men om det ble avslørt hvem som stod for lekkasjen, er det sannsynligvis lite CIA kunne ha gjort, for da kunne gjerningspersonen ha gått til mediene og på den måten bekreftet at historien er sann. Altså, selv om CIA fant ut hvem som stod bak lekkasjen, ville organisasjonen ha fått problemer om det ble reagert med sanksjoner mot synderen, fordi det ville være fare for at vedkommende ville kontakte mediene, og da ville CIA være i en vrien klemme. Dette er noe som gjerningspersonen høyst sannsynlig ville ha vært klar over. Dersom organisasjonen hadde funnet ut hvem som lekket og reagerte, var det altså ikke så mye de kunne gjøre uten risiko for at mediene kunne plukke opp saken. En mulig reaksjon fra CIAs side ville være å arrangere ei ”ulykke” med gjerningspersonens endelikt som resultat for å hindre at mediene fikk tak i og bekreftet lekkasjehistorien.

Gjerningspersonen kunne kanskje også bli sparket fra jobben med en helt annen begrunnelse enn lekkasje av fortrolige og hemmelige opplysninger. Men da ville det også være en viss fare for at gjerningspersonen gikk til mediene, selv om det er mindre sannsynlig fordi vedkommende da neppe på eget initiativ ville utsette seg for en mulig hevnaksjon, ei ”ulykke” med dødelig utgang. Men det kan tenkes at vedkommende har vært så kald og beregnende at han ville ta en slik risiko. I så fall gjenstår spørsmålet om motiv. Var motivet personlig, eller kan det tenkes at vedkommende var ledd i en lekkasje styrt av CIA? Og i tilfelle: Hva skulle formålet da være med lekkasjen?

De «gode» og de «onde»

Både forklaringene og forståelsen av krigen i Ukraina og sprengningen av Nord Stream 1 og 2 er preget av de ideologiske oppfatningene som råder hos de personene og i de gruppene og miljøene som omtaler disse spørsmålene. Og det gjelder ikke bare kristenkonservative og vidløftige venstrerevolusjonære. Dette gjelder alle som er engasjert, ikke minst de politiske elitene. Mangel på kritiske spørsmål og forståelse er noe som dessverre preger alle framstillingene av disse sakene, også systemkritikere blant kristenkonservative, marxismens arvtakere på venstresiden og populister. Det kan ha noe å gjøre med den rollen som all systemkritikk, også den som kommer fra journalister og samfunnsforskere (de finnes faktisk), er blitt påtvunget i den politisk korrekte vestlige verden. For i denne verdenen er kritikerne de ”onde”, de fæle menneskene som er en trussel mot det ”gode”, store politisk korrekte flertallet.

Slik reduseres kritikk i dag til et spørsmål om det gode versus det onde, til et spørsmål om dem eller oss. Den inkluderingen av ”fremmede” grupper som den politiske korrektheten snakker så varmt om, gjelder altså ikke dem som kritiserer ”de gode”. I denne politisk korrekte tåka av samfunnsmoralisering er det ikke rom for motforestillinger. Skillet mellom de ”gode” og de ”onde” er så sterkt at det blender for en annen og sannere innsikt enn den etablerte, politisk korrekte moralismen. Uviljen mot alternative opplysninger og ubehagelige fakta hos det akademiske og politiske lederskapet i den vestlige verden er så sterk at de endog har begynt å fornekte vitenskapen, samfunnsvitenskaper som sosialantropologi, sosiologi og sosialpsykologi og til med naturvitenskap og matematikk.

Dekolonisering av vestlig utdanning går «som planlagt» – Document

Sannheten finnes

I denne splittede verden der systemkritikk fra marginale miljøer og enkeltpersoner bekjempes med alle midler, ligger også en fare for at systemkritikere selv henfaller til en moralisme og virkelighetsfornekting som kan ligne på de holdningene som er førende i den etablerte politisk korrekte verden. Debatten om Ukraina-krigen og Nord Stream viser at det absolutt er fare for at dissidentene i den vestlige verden gjør den samme feilen som de politisk korrekte, at de går mot sine politiske motstanderes synspunkter bare fordi de representerer det motsatte av deres egne standpunkter. Da står systemkritikken i fare for å ende opp med den samme form for moralisering som den politiske korrektheten benytter og som fjerner debatten fra det som bør være målet, nemlig sannheten. Derfor bør man unngå å bli blendet av ideologi og emosjoner, som ser ut til å overstyre det offentlige ordskiftet, særlig i et land som Norge. Skal man finne sannheten, kommer man ikke utenom saklighet, vitenskap og logikk. Og kritikerne må ikke glemme å være kritiske også til seg selv.

For sannheten fins, som filosofen Atle Måseide en gang sa i en telefonsamtale med undertegnede, om utdanningspolitikken i Norge, tror jeg det var. Jeg er usikker på om det var en ironisk snert i uttalelsen hans. Men man må så godt det lar seg gjøre unngå at ideologi skygger for realitetene her i verden og heller sette sin lit til vitenskap og fornuft som elitene i de vestlige samfunn dessverre er i full fart med å fjerne seg fra. Spørsmålet da er hvem som skal ta over den vestlige vitenskapelige sannhetsarven. Dét er det essensielle spørsmålet i vår tid.

 

 

Ny bok fra Alf. R. Jacobsen. Kjøp boken her!

 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene våre. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.