Fredagsbønn i stormoskeen i Strasbourg den 20. november 2015, en uke etter terror­angrepene i Paris hvor 130 mennesker ble drept. Foto: Vincent Kessler / Reuters / NTB.

I et Europa som motstrebende erkjenner at vi har uhåndterlige problemer med islam, begynner noen intellektuelle skikkelser som lenge har satt tilstrekkelig ubehagelige ord på saken, langsomt å ruve mer i terrenget – det være seg Rémi Brague, Hamed Abdel-Samad eller Boualem Sansal.

Etter drapet på Samuel Paty kom den første skarpe analysen fra Brague i et fransk katolsk tidsskrift. Abdel-Samad fulgte siden opp i to nordafrikanske medier, innen Sansal lot seg intervjue i en elitistisk italiensk kommentaravis som har få, om enn innflytelsesrike, lesere.

Mandag er Boualem Sansal på farten igjen, men denne gangen fremfor et mye større publikum. Den prisbelønte algeriske forfatteren er nemlig intervjuet av Martina Meister, Paris-korrespondent hos Die Welt, som er en av Tysklands og Europas viktigste aviser.

Sansal fortsetter å dissekere Frankrike og Europa i nådeløs detalj. Han ser tvers igjennom europeerne og retter flengende kritikk for deres vegring mot å se virkeligheten og manglende evne til å gjøre noe effektivt mot politisk islam. En refser av dette formatet har ikke vært å se siden Oriana Fallaci (1929–2006).

Die Welt: Monsieur Sansal, er De overrasket over hyppigheten og brutaliteten ved de siste attentatene?

Boualem Sansal: Ikke i det hele tatt. Den politiske islamismen er en ekstremt effektiv krigsmaskin som skaper muligheter eller vet å utnytte dem når de byr seg. Den drar fordel av at Europa er blitt svekket av pandemien samt forskjellige politiske, økonomiske, sosiale og moralske kriser.

Islamismen i dagens Frankrike og Europa bruker bare unntaksvis militære midler. Men også de andre midlene brukes i krigsøyemed, forklarer Sansal.

Hva mener De med krigsmaskin?

Terrorismen i Europa er kun et randfenomen. Spredningen av den islamistiske ideologien her til lands skjer i det vesentlige gjennom prekener og konvertering, gjennom oppdragelse, politikk, diplomati, økonomi, infiltrasjon av samfunnet ved hjelp av foreninger, halal-butikker, islamistisk finans, mediene og veldedighetsbransjen.

Politisk islam vet dessuten hvordan den skal tilpasse seg landet og situasjonen. I Algerie, Syria og Irak gikk den over til total krig med svært effektiv krigspropaganda, en egen hær og et tungt krigsarsenal. I Europa er den fortsatt i starten av utviklingen, og den handler på det politiske, kulturelle og sosiale nivået. Når anledningen byr seg, griper den til terrorangrep eller geriljateknikker.

Meister spør med en naivitet som man håper er påtatt, om hva som er målet med islamistenes krig. Sansal går rett til kjernen:

Å erobre og islamisere verden, og straffe dem som har bekjempet islam eller ydmyket muslimer.

Han avviser antydninger om at aggresjonen ville opphøre dersom Europa gjorde noen flere gester for å blidgjøre islam. Noen ønsker sågar å gi etter for nettopp det Samuel Patys slakter ville oppnå:

Det melder seg stadig flere stemmer som oppfordrer til ikke lenger å offentliggjøre Muhammed-karikaturer. Ville det forandre noe eller gjøre slutt på terroren?

Det ville ikke forandre noe som helst. Man kan ikke komme til enighet eller inngå en avtale med islamister. Islam vil konvertere og erobre. Det er Allahs vilje. Islam vil også straffe europeerne for å ha okkupert muslimsk land og for å ha ydmyket muslimer ved å ha forbudt hijab og tvunget dem til å gjemme seg og be i kjellere.

De vestlige demokratiene forstår ikke hva slags trussel de står overfor, mener Sansal. Det handler om islams ekspansjon, og vi kan ikke påregne noen særlig hjelp fra muslimer som selv ikke er militante:

Vesten vil ganske enkelt ikke innse at islam som sivilisasjon er på grenseoverskridende fremmarsj, med 1,5 milliarder troende fordelt på alle fem kontinenter. Flertallet er selvfølgelig ikke islamister, og noen hverken tror eller går i moskeer, men de ville aldri gjøre noe mot islam, som islamismen gjemmer seg bak.

I likhet med hele den nevrotiske politiske eliten i Europa vil den tyske Paris-korrespondenten for all del skille skarpt mellom islam og islamisme. Men Sansal vet at det ikke er mulig. Han gir ikke ved dørene, og fastslår ganske enkelt:

Islamismen er den politiske og militære varianten av islam.

Europeerne ser på saken med sine egne ubrukelige politiske briller:

I Frankrike er en stor del av venstresiden overbevist om at islamismen er et økonomisk og sosialt problem som vil forsvinne så snart velstanden er mer rettferdig fordelt og innvandrerne bedre integrert. De konservative ser kun på islam fra et sikkerhetssynspunkt. De innbiller seg at det holder å gjenopprette statens autoritet og gripe hardere inn for å løse problemet.

Sansal fortsetter harselererende:

Både på høyre- og venstresiden innbiller man seg at islam og islamismen ikke har noe med hverandre å gjøre, og at det er nok å skape mer rom for islam for å fortrenge islamismen.

Virkningen er naturligvis motsatt: Jo mer islam, desto mer islamisme. Dette forstår dessverre ikke Macron. I Financial Times skriver den franske presidenten at han ikke bekjemper islam, men islamismen, som etter hans oppfatning er en forvrengning av islam.

Meister prøver å sette ut Sansal ved å antyde at han her lyder som en høyrepopulist. Han lar seg ikke affisere: Frankrike blir islamisert, konstaterer han, men de som styrer oss, liker ikke varslere som ham selv. De blir ansett som uromakere.

Sansal tror ikke det bestialske lærerdrapet utenfor Paris vil markere noen vending:

Halshuggingen av Samuel Paty ser ut til å ha vært dråpen som fikk begeret til å flyte over. Hvordan kan de vestlige demokratiene dra fordel av dette øyeblikkets bevissthet?

Tror De virkelig det? Om to uker vil Samuel Paty være glemt. De nye skrekkhistoriene vil fortrenge de gamle, og livet går videre.

Problemet med islamismen kan ikke isoleres til bestemte individer, forklarer Sansal. Og om det kunne, så ville vi ikke vite hvem alle disse individene er:

Hvor er den islamismen som vi kan skyve fra oss? Islamister kan arresteres og deporteres, men hvordan «utviser» man islamismen? Og hvor går grensen mellom islam og islamisme, mellom en konservativ og en engasjert muslim som fremmer og forsvarer sin religion, mellom en pietistisk muslim og en som forbereder seg på jihad?

Han fillerister europeernes inkompetanse på islam generelt og den franske presidentens spesielt:

Vestlige samfunn har ingen som helst peiling på det muslimske universet med sine forskjellige sjatteringer, og kan derfor ikke bekjempe islamismen effektivt uten å gjøre blundere og forverre situasjonen.

Som Emmanuel Macron?

På ham ser man det tydelig: Hver gang han snakker om islam og islamisme, ofte med de beste hensikter, utløser han en storm av sinne og hat. Han er ikke klar over at han heller bensin på bålet.

Sansal mener franskmennene har ventet altfor lenge med å gripe fatt i islamismen:

For klart mer enn halvparten av unge franske muslimer har sharia forrang fremfor republikkens lover. Hva gjør man med en mindreårig skoleelev som tenker i slike baner?

Man kunne ha gjort noe før det gikk så langt. Når noe slikt er skjedd, kan man bare overvåke vedkommende for at ikke troen skal føre til radikalisering og terrorisme. Men den som vil jage bort frosken, må tørrlegge dammen.

Det er ingen tvil om hva han mener med dammen. Mens det for en generasjon siden var noen titalls moskeer i Frankrike, er det nå tusenvis. Og moskeene er bare navet i det islamske hjulet:

Rundt hver moské sirkler det talløse foreninger. De kan selv tenke Dem hva slags myriader av forbindelser på internett som kommer i tillegg, og så vil De danne Dem et bilde av det vi ikke har villet se og har latt passere i årevis.

Meister antyder at Frankrike kunne lære fra bekjempelse av islamismen i sin tidligere koloni Algerie. Sansal tviler:

Våre erfaringer kan ikke overføres til Frankrike. Algerie er en politistat, et diktatur, og våre hemmelige tjenester opererer uhindret. De avlytter, arresterer uten arrestordre og torturerer, og de har egne terrorenheter som opererer i undergrunnen. Frankrike er et demokrati som overvåkes både av sine egne og europeiske institusjoner. De juridiske rammene er svært snevre, mens terroristene har hendene frie og ikke trenger å stå til regnskap for noen.

Frankrike har ikke mage til å gjøre seg til den mest voldelige parten:

Er vi for naive, eller må vi utvide lovens rammer og forandre våre konstitusjoner?

Det er et svært ømtålig spørsmål. Under krigen i Algerie stod franskmennene overfor dette dilemmaets kvaler: Skulle terrorismen bekjempes med rettsstatens midler, eller med enda mer brutal terror? Den 16. mars 1956 krysset de den røde linjen og gav hæren «særskilte rettigheter». Ni måneder senere var terrorismen utradert, det var «rensket opp» i byene og undergrunnen, og Algerie var blitt «fredelig». Hvis det bare fantes en svak mistanke om forbindelser til FLN, torturerte og henrettet franskmennene i stor skala.

Skammen over dette har tynget franskmennenes samvittighet helt til denne dag.

Frankrike må finne en annen vei, konkluderer Sansal. Det er bare at forsøkene som gjøres, er så hjelpeløse:

Emmanuel Macron sverger til en «opplysningens islam», en som er forenlig med våre demokratiers verdier. Er dette realistisk?

Det er ikke forbudt å drømme. Men islam kan ikke reformeres. Den har en indre logikk som er fastslått i Koranen. Det tilkommer ikke Macron å definere opplysningens islam, for ikke engang kloke muslimer vet hva det betyr. De kan ikke tillate seg å definere noe slikt, for det ville være ensbetydende med å kalle tradisjonell islam for tilbakestående.

Et alternativ er at islam iscenesetter sin egen opplysningstid. Macron vet kanskje ikke at opplysningstiden ikke skjedde i regi av kirken, men av folk som utfordret den, bemerker Sansal.

Det er morsomt hvordan vestlige representanter som ikke har peiling på islam, forteller muslimer: Finn opp en muslimsk opplysningstid som vår, en søt kopi, og så vil dere få en sivilisert islam som gir dere tilgang til den moderne, vestlige verden.

Som om dét var målet, liksom.

Når Sansal er ferdig med den franske presidenten og hans likesinnede, er de intellektuelt sett redusert til noen slags opphengte slakt.

Gitt at krigen enn så lenge i hovedsak er åndelig, lover ikke dét så bra for fortsettelsen.

Kjøp julegaver fra Document Forlags utsøkte utvalg her!