En del av det internasjonale finansmarkedet som neppe har fått den offentlige oppmerksomheten den fortjener i disse for verden turbulente tider, er markedet for såkalte derivater, hvis store betydning er unik for vår epoke av planetens økonomiske historie.

De fleste har nokså klart for seg hva verdipapirer som aksjer og obligasjoner er for noe, altså henholdsvis eierandeler i bedrifter og gjeldsbrev som utstedes av både bedrifter og suverene stater. I begge tilfeller er det tale om håndfaste saker som man enten besitter eller normalt vil motta i fremtiden.

Men hva er derivater?

De er kontrakter som inngås mellom to parter, hvor det endelige utfallet av kontrakten avhenger av hvordan det går med noe utenfor kontraktpartnernes kontroll, nemlig en annen finansiell størrelse som f.eks. prisen på en aksje. Et typisk eksempel er såkalte opsjoner på fremtidig kjøp (eller salg) av aksjer til en på forhånd avtalt pris, som innebærer at kjøperen av opsjonen har rett, men ikke plikt, til å kjøpe aksjen det er tale om av sin kontraktspartner (eller selge den til vedkommende).

Om man vil sikre seg mot kursfall på aksjer man eier, kan man kjøpe en salgsopsjon for å kunne kvitte seg med aksjen til en bedre pris enn markedets. Og om man tror en aksje vil stige, kan man kjøpe en kjøpsopsjon med en lavere aksjekurs enn den man forventer, for deretter å kjøpe billig og selge dyrt og putte differansen i egen lomme hvis spådommen går i oppfyllelse. Opsjoner kan altså benyttes både til sikring og spekulasjon.

Opsjonskontrakter kan tegnes med en nær sagt hvilken som helst underliggende størrelse eller kombinasjoner av slike, det være seg aksjekurser, renter, nedbørsmengde, eiendomspriser eller tredjepersoners betalingsevne. Og kontraktspartnerne kan være privatpersoner, banker, bedrifter eller suverene stater.

Siden det er umulig å vite på forhånd hva verdien av derivater vil vise seg å være, er det ikke opplagt hvordan de skal prises. For opsjoner som omsettes hyppig i noterte markeder, er prisen et resultat av tilbud og etterspørsel. Men en stor del av omsetningen av derivater skjer privat mellom kontraktspartene, uten samme offentlige innsyn som i de noterte markedene. Og i disse tilfellene skjer prisfastsettingen ofte ved hjelp av matematiske modeller som så dagens lys på 1960- og 70-tallet og som er blitt videreutviklet siden.

Disse teoretiske nyvinningene, samt den noe senere utbredelsen av personlige datamaskiner med regnekraft til å takle modellene for prising, bidro til en eksplosjonsartet vekst i derivatmarkedet, et marked som for femti år siden knapt eksisterte, men som med tiden ble så enormt at den totale verdien av alle derivatkontrakter forlengst er blitt mange ganger større enn summen av alle nasjonalproduktene i hele verden.

Men hvorfor skulle dette interessere allmennheten? Hva er problemet?

Siden derivater innebærer risiko for tap av penger og derivatmarkedet er så stort, representerer de en potensiell tapsbombe (storinvestoren Warren Buffet har kalt derivatene for «finansielle masseødeleggelsesvåpen»), og fraværet av innsyn i deler av markedet innebærer at man ikke vet hvor store tapene kan bli.

En slik bombe gikk av allerede i 1998, da det amerikanske hedgefondet Long Term Capital Management (LTCM), som var tungt involvert i derivatkontrakter, gikk over ende etter å ha tapt milliarder av dollar. LTCMs fall truet med å rive hele det finansielle systemet med seg i dragsuget, en episode som er godt beskrevet i flere bøker. USAs sentralbank grep inn og avverget det hele nærmest upåaktet av offentligheten, som på den tiden var mest opptatt av hva president Clinton foretok seg med sitt lem og sin sigar i nærvær av miss Lewinsky.

Den neste bomben fikk de aller fleste med seg da finanskrisen nådde et foreløpig klimaks med Lehman Brothers-konkursen i 2008, men alle var neppe oppmerksomme på at derivater spilte en hovedrolle i dramaet. Derivatene det var tale om kalles for Credit Default Swaps (CDS), som innebærer at en aktør kjøper beskyttelse fra en annen aktør mot en tredje aktørs konkurs (markedet for slike tok av for seks-sju år siden). Selskaper som hadde kjøpt beskyttelse av Lehman mot tredjepersoners betalingsproblemer, fikk etter konkursen ikke den beskyttelsen de forventet mot tapene som følge av krisen med subprimelånene, som var resirkulert og lekkert innpakket som sikre investeringer med kredittratingselskapenes hjelp. Frykten for at kjeder av CDS-transaksjoner finansinstitusjonene i mellom skulle gi opphav til en dominoeffekt, gjorde at kredittmarkedet nærmest frøs til is høsten 2008, hvilket kunne ha fått katastrofale virkninger uten offentlig inngripen.

Diskresjonen rundt disse derivatene gjorde det umulig å vite om man var eksponert for problemene til selskaper som man ikke hadde forretninger med. Erfaringene siden 2008 kan tyde på at dette problemet var mindre enn fryktet, men fraværet av sikker kunnskap medførte et enormt tap av den viktigste ressursen i en kapitalistisk økonomi, nemlig tillit.

Det vi blant annet er vitne til nå om dagen er en lignende tillitskrise som kan resultere i en tredje bombe av enda større dimensjoner, nemlig frykten for at CDS-er på konkurstruede, suverene staters gjeld kan gjøre tapene som følge av eksponering for konkurs mye, mye større enn det f.eks. Hellas’, Portugals eller sågar Spanias rolle i verdensøkonomien skulle tilsi.

Kanskje er også denne frykten overdrevet, kanskje ikke. Noen makroøkonomiske eksperter ofrer knapt derivatene en tanke, mens de får andre til å skjelve i buksene. Det er vanskelig å vite hvem som har rett, men LTCM-saken viste i alle fall at de ikke er helt ufarlige. Flere i finansbransjen har påpekt det skumle i at tradere kommer til investeringsbankene rett fra skolebenken, og med datamaskinautomatikkens hjelp begynner å handle derivater for kjempebeløp basert på matematiske modeller som man vet ikke tar høyde for uventede hendelser i markedet, uten noen dypere forståelse for hvilke skadevirkninger transaksjonene kan medføre.

Tysklands nylige forbud mot visse spekulative CDS-kontrakter er et forsøk på å avverge slike farer, og EU vil muligens følge etter. Tatt i betraktning at teknokratene i pengefondet og Obamas administrasjon også er oppmerksomme på problemet, vil det kanskje om noen år foreligge bedre lovgivning i hele verden med sikte på å unngå risiko for nedsmeltninger i finansmarkedene som følge av derivathandelen. I mellomtiden får man bare håpe det beste. (Og forberede seg på det verste, ville noen lagt til, men det kan man ikke gjøre absolutt hele tiden, for slik økonomiens psykologi fungerer risikerer det å bli en selvoppfyllende profeti.)