Man kunne selvsagt bare le av det, riste oppgitt på hodet over aviser som henger seg opp i Siv Jensens kjole og gledesutbrudd, og siden glemme det hele. Noen fnyser av den opphengtheten i rettferdig harme. Men tildragelsen fortjener helst et par refleksjoner utover det rent instinktive.

Ikke sånn å forstå at det er usunne reaksjoner. Tåler folk ingenting lenger? spurte en leser i et kommentarfelt hos VG, og spørsmålet er betimelig. Det går også an å lure på hvilken stein retorikkeksperter gjemmer seg under når Strøm-Erichsen eller Faremo – morna til begge to, forresten – gjør en latterlig figur idet de bruker filibusterteknikker for ikke å svare på spørsmål fra journalister eller stortingsrepresentanter. Eller feministene som i andre sammenhenger er snare med å fordømme fokus på utseende.

Men la nå alt det ligge. For hva er egentlig greia med å hale inn folk til å kommentere Frp-lederens språkbruk og påkledning?

To ting, to tett forbundne ting, som begge er meddelelser til Siv Jensen fra hennes uvenner – med VG som mikrofon. For det første: Du er ikke en av oss, og du blir aldri en av oss. Og som direkte konsekvens, for det andre: Vi unner deg ikke en fest.

Siv Jensens kjole var en festkjole. Frps valgkveld og -natt var da også en fest. Ikke fordi det var det beste valget i partiets historie – det var jo det tredje beste. Ikke bare fordi det bringer partiet til makten. Det var først og fremst en fest fordi resultatet er en anerkjennelse av Frps seriøsitet, etter at det forferdelige som skjedde for to år siden kom til å hefte ved partiet – som om man ikke visste at et demokratisk parti tar avstand fra vold, som om man ikke visste at Frp har en rekke høyt utdannede og intelligente personer i sine rekker.

Man kunne ha unnet dem den festen, og med ikke altfor eksplisitte gester ha ønsket partiet velkommen inn i varmen – ikke av konsensus, men av personer som anerkjenner den andres ideer som rimelige til tross for at de ikke deler dem. I stedet vil noen museumsvoktere spoil the party. Mon tro om de samme merker at ikke alle man regner med ønsker å tilhøre dette huggormbolet, eller at noen i stillhet stemmer med føttene?

En oppkomling fremkaller som regel skepsis hos dem som tradisjonelt har tilhørt den øverste klassen. Men skepsisen kan overvinnes.

Det er da heller ikke hos personer på Stoltenbergs nivå – den gamle klassen – at det er gått koldbrann i den skepsisen. Det er hos snobbene. En snobb er i ordets opprinnelige betydning en person som etterstreber en posisjon i en høyere klasse enn sin egen, og av og til lykkes. Og i den hæren av akademikere, NGO-ikere og journalister som tror de gjør venstresiden en tjeneste ved å fortsette å hakke på detaljer i Frp-folks adferd, er det et høyt antall snobber.

For Stoltenberg og kompani er denne hæren i ferd med å bli et problem.

For Ap har tilstrekkelig klasse til å spare seg for småligheter på Siv Jensens bekostning, men partiet er litt i samme situasjon som den saudiarabiske kongefamilien: De har ikke full kontroll over det som kommer fra personene de sponser. Disse skiller seg stilmessig ikke vesentlig fra ildsprutende imamer. Reaksjonen på gledesutbruddet fra en kvinne i ettersittende kjole var da også haram haram, synd synd.

Hva ville de ha funnet på hvis en Stoltenberg i et storsinnet øyeblikk skulle ha dristet seg til å gratulere Jensen hjertelig?