Antirasistisk senter får riktig boltre seg i siste nummer av Advokatbladet, der deres frontfigurer får stå som sannhetsvitner i to svært kritiske artikler om saksbehandlingen for asylsøkere. Rettssikkerheten er for dårlig, er gjennomgangstonen.

Kari Helene Partapuoli, selv nemndsmedlem i UNE, får fremføre som ett av sine argumenter for den angivelig manglende rettssikkerhet at man har et nemndsmedlem ved navn Vidar Kleppe, som, ifølge henne, mener at vi ikke en gang skal ha et asylinstitutt. Kleppe kommer ikke til orde i oppslaget. Uansett er det ikke et kriterium for å være verken nemndsmedlem eller meddommer at man er enig i gjeldende lovbestemmelser. I et NTB-intervju i forbindelse med utnevnelsen 25. november i fjor sier Kleppe at han vil være restriktiv, men rettferdig, at ikke det skal være ”fritt leide” men at det er viktig å sette seg inn i de ulike sakene. Noe som høres ut som en ganske grei programerklæring.

Man tør håpe at Partapuoli selv, med sin grunnleggende velvillige innstilling til asylsøkere, er i stand til å skille mellom sine egne holdninger og innholdet i de lover og regler hun er med å forvalte. Og at hun utviser en kritisk sannhetssøkende holdning hvor enhver historie presentert av en asylsøker ikke uten videre tas for pålydende.

Men man kan ha sine tvil. ARS-ledernes synspunkter, slik de velvillig formidles av Advokatbladet, preges nemlig av at det kun er én feil det er mulig å gjøre som utlendingsmyndighet, nemlig ikke å gi oppholdstillatelse til en søker.  Den tanke at det fra samfunnets synspunkt også er helt vesentlig at det ikke gis tillatelse (og for øvrig også at et avslag blir effektuert) til de som ikke etter regelverket kvalifiserer til det, plager visst ikke det nye nemndsmedlemmet. Det er heller ikke noe man kunne gjette seg til har interesse ut fra de forespurte asyladvokaters uttalelser i oppslaget, der eksempelvis Arild Humlen besværer seg over den ”inngrodde og befestede skepsis i behandlingssystemet” hva gjelder asylsøkeres forklaringer.

Alle som har befatning med dette feltet, vet at denne skepsis i så fall har et særdeles solid empirisk grunnlag. Det er tragisk for de som blir returnert til tortur og fengsel, men en del av årsaken til at dette skjer, ligger nettopp i flommen av usannferdige asylhistorier, i det hele tatt i det forhold at asylinstituttet rent faktisk fullstendig har endret karakter over de senere tiår og i dag i overveiende grad fungerer som en kanal for personer som søker til et vestlig land for å få et bedre liv. (Og i tillegg har hatt så pass mye ressurser at de har klart å komme seg så langt.) Kanskje advokatstanden, som på samfunnets vegne og for samfunnets regning skaffer seg så mye førstehåndserfaring på dette saksfeltet, burde se det som et ansvar å bringe ut til allmennheten mer av de kunnskaper man daglig erverver om svindel, løgn, misbruk, frekkhet og trenering. Slik ville man hatt større moralsk troverdighet når man – utvilsomt med rette i enkelte tilfeller – roper ulv.

Apropos moral, så er det en drøy tilsnikelse at det å kjempe for andre standarder i utlendingspolitikken knyttes til motstand mot rasisme. Rasisme – ideen om at noen raser er mer verdt enn andre – har ingenting med aktuelle vurderingstemaer i utlendingslov eller -praksis å gjøre. Å la en organisasjon som ARS få et så stort rom i offentligheten i spørsmål om asylpraksis, gir inntrykk av at man må være tilhenger av mest mulig åpne grenser for ikke å gjøre seg fortjent til rasisme-stempelet. Det er å bringe denne vesentlige debatten helt ut av spor.

Så kan man selvsagt diskutere om dagens system for behandling av utlendingssaker er det beste. Men skal man være en seriøs bidragsyter i en slik diskusjon, må man for det første vise at man tar på alvor at det er et regelverk som skal håndheves, og at det er en reell utfordring at motivasjonen for en søker til opportunt å tilpasse sin historie er betydelig, og man må for det andre vise at man har forståelse for at et saksbehandlingssystem kommer med en regning som skal betales. UNEs budsjett – en liten del av de totale kostnadene til offentlig byråkrati på utlendingsfeltet – har eksplodert i de senere år og er nå på nesten 300 millioner. De synspunkter om systemendring som fremmes i Advokatbladets oppslag, har to kjennetegn. Det ene er at de – og det fremgår eksplisitt at det er deres motiv – vil øke muligheten for et positivt vedtak for utlendingen. Det andre er at de ytterligere vil øke de administrative kostnadene. Det siste reflekteres det ikke en gang over som noe problematisk. Men det er klart – det vil jo medføre større salærutbetalinger.

Løfter man blikket lite grann, ser man at et særkjenne ved utlendingsforvaltningen er at nesten alle negative vedtak blir påklaget. Et annet er at store ressurser medgår til å behandle begjæringer om omgjøring av allerede endelige negative vedtak. Et tredje er den mangelfulle effektueringen, dvs at store antall forblir i landet lenge etter at de skulle ha reist (og mange reiser tilbake etter innreiseforbud). Disse og andre forhold gjør at Norge på samme tid har både en ekstremt kostbar og en ekstremt ineffektiv utlendingsforvaltning. Til tross for en angivelig streng innvandingspolitikk, er den faktiske innvandring på Europatoppen (noe som riktignok i vesentlig grad har sammenheng med velferdspolitikk, utenfor hva utlendingsmyndighetene rår over). Her er nok forklaringen på at utlendingsforvaltningen har veldig mye lavere tillit i den delen av befolkningen som mener innvandringspolitikken bør strammes inn, enn i den (synkende) delen av befolkningen som støtter en liberal innvandringspolitikk.

Advokatbladet lar riktignok UNEs representant komme til orde og slå tilbake mot noe av aktivist-vrøvlet som oppslaget ellers bringer til torgs (at UNE skulle ha en årlig kvote for avslag, som medfører automatisk avslag ved slutten av året om kvoten ikke er fylt opp). Likevel er helhetsinntrykket så desidert at Advokatbladet her opptrer som talerør for pressgrupper som befinner seg langt unna hva majoriteten av befolkningen – inkludert Advokatforeningens egne medlemmer – tenker om dette feltet.

Artikkelen står i siste nummer av Advokatbladet.