Dere kommer aldri mer til å være trygge noen steder. Dette er meldingen fra de to bestialske drapsmennene og terroristene som i Allahs navn slaktet en britisk soldat i London i ettermiddag. En melding tilsynelatende sendt i den hensikt å høste panisk overreaksjon.

I videoopptaket av det som etter alt å dømme er en av de skyldige, oppgis et hevnmotiv med en ro som er skrekkinnjagende: Muslimer er ikke trygge i landene hvor Vesten griper inn militært, ergo skal ikke mennesker i Vesten være trygge der hvor det finnes jihadister.

Angrepet er helt i tråd med de anbefalinger som er gitt av al-Qaida: å angripe hvor som helst med de midler man har. En strategi som det er uråd å motarbeide hundre prosent uten iverksettelse av drakoniske tiltak mot alle muslimer. Angrepene kan utføres av enkeltpersoner, som ikke trenger å avsløre sine hensikter før forbrytelsen er et faktum.

Når dette angrepet gjør ekstra stort inntrykk, er det fordi en tjenestemann tilhørende en av verdens mektigste militærstyrker er blitt drept på en til de grader ydmykende måte på egen jord – i sin egen hovedstad: en metropol som er et av de mest kjente symbolene på vestlig kultur, økonomisk makt og sivilisasjon i sin alminnelighet, et sted hvor en mann i sitt eget lands uniform kunne forventes å være trygg.

Det grusomme drapet taler altså et sterkere symbolspråk enn drapet på Theo van Gogh. For mens kunstneren oppfattes som ubeskyttet, er ideen om en soldat, et symbol på makt, en helt annen.

Risikoen for copycat-angrep, og tanken på det totalt uutholdelige scenariet med flere lignende drap på britiske soldater, tilsier en opptrapping av sikkerheten rundt militære installasjoner og større forsiktighet i militære personers adferd.

Problemet er at en person med lignende planer, og slike finnes utvilsomt, ikke vil ha noen som helst vanskelighet med å velge seg mykere mål. Tanken på dette vil brenne seg fast i allmennheten, selv om den med sedvanlig beherskelse vil vite at sannsynligheten er liten for selv å bli rammet.

Ikke desto mindre utgjør denne nye bevisstheten et potensielt offentlig sikkerhetsproblem. Hvordan vil londonere og briter generelt reagere? Vil de bli beroliget av alle fordømmelsene som vil komme fra alle hold, av alle edruelige utspill fra gode krefter som vil helle olje på bølgene?

Det er neppe noen grunn til å frykte at britene nå vil gå mann av huse for å innlede noen muslimjakt. Men det vil være med enda mindre uskyld og enda større mistenksomhet at det allerede anstrengte samkvemmet mellom muslimer og innfødte briter vakler videre. Det håpet man måtte ha hatt om at 7/7 skulle bli en isolert hendelse, ligger i grus sammen med den tillit som møysommelig måtte ha vært bygget opp i tiden etterpå.

Noe gikk, kanskje uunngåelig og uopprettelig, tapt i Woolwich i ettermiddag.