Attentatforsøket for litt siden mot Lars Hedegaard var enda en vekker for dem som evner og er villige til å la ytre handlinger påvirke sin verdensoppfatning. Document.no har dekket saken forbilledlig, synes jeg. Ikke alle medier har lykkes like godt i så måte. Det er noen refleksjoner omkring et bestemt aspekt ved medieomtalen som jeg ønsker å dele med dere.

Når et anslag gjøres mot livet til et medmenneske – og i særdeleshet når anslaget er foranlediget av misnøye med dette menneskets politiske meninger, hvilket man nok tør formode var tilfellet i denne konkrete saken, selv om vi i skrivende stund ikke vet hvem attentatmannen er eller hvorfor han angrep – så er det umiddelbare etterforløpet etter hendelsen IKKE tiden og stunden for de omkringstående til å relativisere det som skjedde. Da skal talen tvert imot være ja, ja, nei, nei, som Bergprekenen foreskriver, altså tydelig og klar. Ytringsfriheten og ytrerens sikkerhet skal forsvares absolutt. Situasjonen gir ikke rom for ”på den ene siden, på den andre siden”-resonnementer eller andre øvelser i apologetikk med bakgrunn i egne følelser rundt gjerningsmannens mer eller mindre edle motiver eller hvorvidt man føler mer eller mindre sympati for offerets politiske ståsted. Alt slikt må legges til side, for like etter denne type episoder skal det ikke herske skygge av tvil: I et fungerende demokrati er bruk av terror og vold mot meninger og meningsbærere uakseptabelt uansett hvilke disse måtte være. Det er selve ytringsfriheten som forsvares.

Et eksempel på slik uforbeholden avstandstagen var document.no’s reaksjon på Behring Breiviks myrderier 22. juli 2011. Nettstedets klart uttrykte avsky for morderens handlinger var total, absolutt og forbilledlig fri for forsøk på å relativisere ugjerningene; det skulle da også bare mangle. Dette innebar blant meget annet at omtalen av hans ofre i den akutte fasen var uten kvalifiserende adjektiver som kunne antyde at de var noe som helst annet enn nettopp dét: uskyldige ofre for en tvers igjennom uakseptabel terrorhandling.

Hvordan er det aktuelle offeret (jeg synes det er utvilsomt at bruken av ordet er berettiget trass i at han overlevde), Lars Hedegaard, blitt beskrevet etter anslaget mot ham? Det ser ut til å ha vært forskjeller i så måte mellom de tre skandinaviske landene. Mitt førsteinntrykk var at de danske reaksjonene gjennomgående var svært tydelige uansett enighet/uenighet med Hedegaards politiske oppfatninger og uttalelser: Man tok absolutt avstand fra forsøket på å stoppe ham med vold og unnlot stort sett å legge vekt på eller overhodet omtale meningsforskjeller mellom ham og kommentariatet. Ved slik å ”slutte rekkene” uten hensyn til uenighet, markerte man at ”den angrepne er en av oss og får ikke røres.” I ettertid har jeg skjønt av Hedegaards egen oppsummering http://www.document.no/2013/02/festtaler-efter-attentatet/ at den danske responsen dessverre var mindre uforbeholden enn jeg først trodde, men snarere lignet en hel del på det man kunne iaktta i det øvrige Skandinavia.

I Norge og Sverige har dekningen av saken vært mindre omfattende. Delvis skyldes dette sikkert at angrepet fant sted i København og var rettet mot en danske, men jeg mistenker at det kanskje også har ligget andre motiver bak. Hedegaard er en hvit, eldre mann som er ytterst tale- og skrivefør, og til og med nevefør (å dømme etter hans reaksjon da han ble angrepet; Hedegaard rappet til pistolmannen), og som dessuten befinner seg på den politiske høyresiden (det siste er ifølge ham selv ikke riktig, men skitt au, korreksjon av slike stereotypier bryr pressen seg mindre om). Det er ikke den slags ofre journalister ynder å skrive sentimentalt om, og særlig ikke når han slapp fysisk uskadd fra det hele. Enda mer påfallende er imidlertid i hvilken grad norske og svenske medier har bommet på den etiske timingen i saken ved i utstrakt grad å knytte karakteriserende adjektiver til omtalen av mannen som nettopp så vidt hadde unngått å bli drept; han er typisk referert til som ”kontroversiell” og ”omstridt” samt dessuten naturligvis ”islamfiendtlig.” Betegnelsene kan godt være riktige, men bruken av dem like etter at mannen var blitt skutt mot, var uanstendig.

Hvorfor gjør mediene dette, og hva er effekten? Kanskje de ikke har bommet på etikken i det hele tatt, som jeg skrev ovenfor, men har oppnådd akkurat det de ville? La oss ta effekten først: Adjektivene bidrar til å legge distanse til offeret, i dette tilfellet Hedegaard. Selvsagt sier man ikke rett ut at han selv brakte ulykken inn over seg – man er da dannet, ikke minst i Aftenposten og NRK – men man markerer en forklaringsmessig retning ved relativiseringen av skylden. For la det ikke være tvil: ”Å forstå” er i disse sammenhengene en lettversjon av ”å unnskylde”, uansett hvor mye man måtte forsverge det. Litt blir det som når omtalen av en riktig stygg overfallsvoldtekt inkluderer informasjon om at damen var beruset og ytterst lettkledd; man sier ikke at hun selv var skyld i overfallet, fri og bevare, men et hint henger igjen i luften som leseren kan spinne videre på. Den ”kontroversielle” og ”islamfiendtlige” Hedegaard sto for meninger og hadde kommet med uttalelser som var langt unna det stuerene, poengterer journalistene, og derigjennom fremkalte han en respons som rett nok ikke var berettiget eller akseptabel, men som likevel på sett og vis var påregnelig.

Den offentlige person jeg kjenner til som har gått lengst i slik svinaktig markering av indirekte offerskyld, er ingen ringere enn Sveriges statsminister, Fredrik Reinfeldt. Jeg hadde lest uttalelsen før, men signaturen poste_restante aktiverte hukommelsen ved betimelig å gjengi statsministersitatet i en respons til Rustads utmerkede artikkel «Fordømmelser er ikke nok” http://www.document.no/2013/02/kl-11-21-endret/: ”Jag vill gärna påpeka att de som lever på att driva upp ett vi- och dom-tänkande och ett i grunden hatfullt sätt att se på relationer mellan människor inte ska bli förvånade om sådant händer.»

Rett skal være rett: Norges statsminister Stoltenberg, som mine faste lesere vil være klar over at jeg ikke akkurat pleier å skryte av, har det jeg vet aldri kommet med noe i nærheten av en så ynkelig relativisering av forholdet mellom voldsmenn/drapsmenn og deres ofre som det Reinfeldt her fremførte (foranledningen var et fysisk angrep på en politiker fra Sverigedemokraterna). Man tror nesten ikke det man hører og leser, så nær var Reinfeldt ved å si – kanskje indirekte, men dog – at som man reder, ligger man; at den som er med på leken, han får også smake steken og ta sin del av ansvaret når politisk motivert vold oppstår. Den som ikke skjønner at det ligger et element av unnskyldning av gjerningsmennene i slike formuleringer, ham eller henne har jeg intet mer å si, for vi snakker ikke lenger samme språk. At nettopp en statsminister i et demokrati kan uttale seg på en slik måte uten at det blir politisk storm om saken, er meg uforståelig.

Dette er altså det Aftenposten, NRK og de andre forståelsesfulle i media oppnår med å omtale offeret som ”kontroversiell” og lignende: Hedegaard hadde vært provoserende, han var ikke medfølende som oss, men hadde tvert imot opptrådt krenkende; han var kort sagt en annen. Det er som avstanden man legger til en som er blitt dødelig syk, han tilhører med ett en annen kategori enn oss, de friske og gode. At ”kontroversiell” og ”omstridt” for øvrig er verdimessig nøytrale ord, altså i betydningen at én person kan være en tosk og kontroversiell mens en annen kan være en skarptseende, klarttenkende intellektuell som forstår mer enn andre, men som samtidig er kontroversiell på grunn av det uvanlige klarsynet som virker forstyrrende inn på omgivelsenes søvnmodus, har journalistene formodentlig ikke ork til å ta inn over seg. Man nøyer seg, av latskap eller andre grunner, med å poengtere at vedkommende ligger utenfor konsensus’ lune varme.

Er journalistene seg bevisst at det er slik deres ordvalg fungerer, finnes ”subjektiv straffskyld”, for å benytte et begrep fra jussens verden? Da er vi inne på det riktig store spørsmålet i samtiden som i alle fall jeg alltid vender tilbake til, og som jeg ikke finner et entydig svar på: Er det en etisk eller en kognitiv svikt vi er vitne til i store deler av offentligheten når de ikke ser det som ligger klart i dagen, når de så åpenbart stiller større krav til andre enn det de selv er villige til å aksle, når de praktiserer én lov for Loke og en annen for Tor?

En god venn av meg pleier å anklage meg for ikke å tenke konspiratorisk nok, men i denne konkrete saken kan jeg ikke si annet enn at jo, de vet nok hva de gjør, journalistene som anretter nyhetene og kommentarene som skaper folkets bilde av samtidsvirkeligheten. Dette er tross alt personer som har et profesjonelt forhold til språk og ord, de kan ikke late som om de ikke skjønner effekten av isoleringsordene. Når de legger vekt på at Hedegaard er ”kontroversiell,” ”omstridt” og ”islamfiendtlig,” så er de ikke uvitende om hva det omdømmemessige resultatet er. Og formodentlig føler de også at dette er helt i sin orden, om de nå overhodet ofrer tid på spørsmålet, for de er så opptatt med å innplassere seg selv på den riktige siden, på å sørge for at skillet mellom de gode og de mindre gode i det store etiske spørsmålet – hvordan man forholder seg til uretten i verden – tegnes klart og tydelig.

Trolig er det for mye å be dem prøve å forestille seg hvordan det ville vært å være i den annens klær, i rollen til dem (en Vilks, en Nygaard, en Hedegaard, en Westergaard og mange andre) som er blitt truet og angrepet av ”de hellig krenkede” jihadistene, de fornærmede som føler seg kallet til å gjøre alt fra å trakassere til å drepe for gudens ære. Men i det minste kunne de tenke gjennom muligheten for at de selv på et eller annet senere tidspunkt kanskje ikke lenger klarer å holde seg unna å bli brent av tidens store sivilisasjonskonflikt, uansett hvor unnvikende og forsiktig de opptrer. Hvis de gjør det, så vil dette diktet av den tyske pastoren Martin Niemöller fra 1930-tallet kunne være til hjelp:

Da nazistene hentet kommunistene,
tidde jeg;
Jeg var jo ikke kommunist.

Da de sperret sosialdemokratene inne,
tidde jeg:
Jeg var jo ikke sosialdemokrat.

Da de hentet de fagorganiserte,
protesterte jeg ikke:
Jeg var jo ikke fagorganisert.

Da de hentet jødene,
protesterte jeg ikke.
Jeg var jo ikke jøde.

Da de hentet meg,
var det ingen igjen som kunne protestere.

Diktet beskriver virkeligheten og prøvelsene fra et venstreståsted, men passer akkurat like fint inn i den aktuelle sammenhengen for det. Det finnes i flere varianter, ettersom Niemöller (av sikkerhetsgrunner?) visstnok aldri skrev det ned. Denne muntligheten ga gode politiske manipuleringsmuligheter, blant annet unnlot amerikanerne i en tid etter krigen å ta med den første strofen om kommunistene. Skam over dem for det: Både venstre- og høyreorienterte har vært utsatt for politisk vold, forfølgelse og trakassering opp gjennom historien, dette er et faktum. Uansett skinner hovedbudskapet i Niemöllers korte dikt klart igjennom: Det kan være du forregner deg om du bare snur deg bort og tror at det vonde stopper opp før det når deg, før det er din tur til å bli tatt. Én ting er nå det feige og uverdige ved et slikt handlingsmønster, i seg selv tilstrekkelig til at man bør søke å opptre annerledes, men du kan altså gjøre regning uten vert.

Nettopp feighets- og unfallenhetsdimensjonen ved å se bort når noen blir offer for noe stygt – som en ekstremists anslag mot legitime politiske ytringer, enten man nå liker dem eller ikke – får meg til å tenke på en annen scene som står for meg som sørgelig typisk for vårt samfunns utilstrekkelige motstandsvilje mot islamistiske bøllers krav: Pressekonferansen for sju-åtte år siden med utenriksminister Støre og den arme redaktør Selbekk, der sistnevnte ble presset til å be om unnskyldning for at hans lille, kristne avis (”Magazinet”) hadde trykket de beryktede Muhammed-karikaturene. TV-bildet har brent seg inn i erindringen som selve symbolet på det offisielle Norges ryggesløshet overfor de såkalt krenkedes voldsbruk og trusler. Skammelig var det.

Både den daværende utenriksministeren og andre i hans krets og samfunnslag burde dratt seg til minnes en annen politikers ord kort tid før andre verdenskrig brøt ut. Det var Churchill som omtalte Chamberlains forsøk på å blidgjøre Hitler på toppmøtet i München i 1938. ”Dere hadde valget mellom vanære og krig,” sa Churchill. ”Dere valgte vanæren, men dere vil få krigen.”

Man vet aldri helt når slike sitater er berettiget, for historien gjentar seg ikke eksakt. Likevel kan man nesten alltid lære noe ved å studere tidligere tiders menneskers beslutninger og vurderinger av tilspissede situasjoner de befant seg i. Én lærdom er uomtvistelig: Når bøller truer, ikke minst når et aggressivt religiøst-ideologisk-politisk tankesett som islamismen krever større og større innflytelse, da gjelder det å slutte rekkene etter musketer- og NATO-prinsippet ”en for alle og alle for en.” Selv om man skulle være villig til så ynkelig oppførsel som å prøve å blidgjøre de krevende og voldelige ved å slenge til dem et bytte i ny og ne, kanskje en utstøtt eller økonomiske fordeler, så vil de ikke gi seg før de har fått det de ser som sin gudegitte rett, fullstendig overmakt.

Ettergivenhet er veien til nederlag i slike situasjoner. Absolutt vern om ytringsfriheten og dem som ytrer avvikende meninger er et godt sted å sette en strek i sanden og si: Hit, men ikke lenger; dette inngår vi ikke kompromiss om. Jeg kan bare be om at våre politiske ledere etter hvert lærer leksen, og at de deretter aldri glemmer den.