Nå da det korte englandsbesøket av fotballaget Dynamo fra Moskva er overstått, kan man si offentlig hva mange tenkende mennesker sa privat før Dynamo’ene kom. Nemlig at sport uvegerlig gir grobunn for uvennskap, og at hvis dette besøk overhodet har hatt noen innvirkning på de engelsk-sovjetiske relasjonene, har det kun vært den å gjøre dem litt verre enn de var før.

Selv avisene har vært ute av stand til å skjule den omstendighet, at i hvertfall to av de fire kampene som ble spilt, gav anledning til meget dårlig stemning. Av en som var til stede ved Arsenal-kampen har jeg fått vite at en engelsk og en russisk spiller begynte å slåss av den grunn at publikum ropte «ut med dommeren». En annen har fortalt meg at glasgowkampen rett og slett var håndgemeng helt fra begynnelsen av. Og så var det den uenigheten, som rett og slett er typisk for vår nasjonalistiske tid, om sammensetningen av Arsenals lag. Var det virkelig et landslag, som russerne hevder, eller var det bare et divisjonslag som engelskmennene hevder? Og avsluttet Dynamo sin turné så brått for å slippe å spille mot et landslag?

Som vanlig besvarer man disse spørsmål ut fra politiske tilbøyeligheter. Dog ikke alle. Som eksempel på den ondskapsfulle lidenskap som fotball fremkaller, noterte jeg meg med interesse, at sportsreporteren ved den russervennlige News Chronicle fulgte den antirussiske linje og hevdet at Arsenal ikke var et landslag. Det er ingen tvil om at uenigheten vil fortsette å gi gjenklang i historiebøkenes fotnoter. I mellomtiden blir resultatet av Dynamos turné – i den grad det kommer noe resultat ut av det – intet annet at der er skapt ny motvilje på begge sider.

Og hvordan kunne det vært annerledes? Jeg blir alltid forbløffet når jeg hører folk si at sport skaper forståelse mellom nasjonene, og at hvis bare vanlige mennesker verden over kunne møte hverandre i fotball eller cricket ville de ikke føle noen trang til å møtes på slagmarken. Selv om man ikke visste ut fra konkrete eksempler (OL 1936 f.eks.) at internasjonale sportskonkurranser fører til orgier av hat, så kunne man likevel utlede dette av almenne prinsipper.
Nesten alle de former for sport som dyrkes nå for tiden er konkurransesport. Man spiller for å vinne, og kampen har kun mening hvis man gjør det ytterste for å vinne. På sletten i landsbyen, hvor man velger lag og der det ikke er noen lokalpatriotisme med i spillet, dér er det mulig å spille kun for showet og mosjonens skyld; men i samme øyeblikk der oppstår spørsmål om prestisje, i samme øyeblikk man føler at man selv og en større gruppe vil bli vanæret, hvis man taper, vekkes de mest rasende kampinstinkter. Enhver som bare har spilt i en skolefotballkamp vet dette. På internasjonalt plan er sport intet annet enn krigspantomime. Men det som betyr noe er ikke spillernes oppførsel, men tilskuernes holdning, og bak tilskuerne igjen holdningen til de nasjonene som bygger opp sitt raseri over disse absurde konkurransene, og i fullt alvor tror – i hvert fall i korte perioder – at løping og ballspark er et kriterium for nasjonale dyder.

Selv et rolig spill som cricket, som krever finesse snarere enn styrke, kan avløpe mengder av fiendskap, som vi så i striden om kasting etter kroppen og over det australske lags brutale taktikk, som besøkte England i 1921. Fotball som er et spill der folk kommer til skade, og hvor ethvert land har sin egen spillestil som utlendinger oppfatter som urettferdig, er mye verre. Verst av alt er boksing. Noe av det mest forferdelige man kan oppleve å få se i denne verden er en kamp mellom hvite og fargede boksere foran et blandet publikum. Men et boksepublikum er alltid avskyelig, og særlig kvinnenes oppførsel er slik at de i hæren etter sigende ikke har adgang til kampene. Ihvertfall var jeg for to-tre år siden da noen heimevernsfolk og profesjonelle soldater arrangerte bokseturnering, satt til å være vakt ved inngangen til hallen med ordre om å holde kvinner ute.

I England er sportsbesettelsen alvorlig nok, men enda mer rasende lidenskaper vekkes i unge land hvor sport og nasjonalisme begge er nye fenomener. I land som India og Burma er det ved fotballkamper nødvendig å ha sterke politikjeder for å hindre folkemassen i å løpe inn på banen. I Burma har jeg sett tilhengere av den ene siden bryte gjennom politisperringene og i et kritisk øyeblikk sette den andre sidens målvakt ut av spill. Den første store fotballkampen som ble spilt i Spania for ca. 15 år siden, førte til voldsomme opptøyer. I samme øyeblikk som sterke konkurransefølelser vekkes, svekkes alltid tanken om å spille etter reglene. Folk vil se det ene laget vinne og det andre laget ydmyket, og de glemmer at en seier som er vunnet ved juks eller publikums inngripen er meningsløs. Selv når publikum ikke gryper fysisk inn, prøver de å påvirke spillet ved å heie på deres eget lag og gjøre det andre lagets spillere nervøse med mishagsrop og fornærmelser. Alvorlig sport har intet med rettferdighet å gjøre. Den har å gjøre med hat, sjalusi, praleri, tilsidesettelse av alle regler og sadistisk fryd ved å være vitne til vold: Det er med andre ord krig uten skuddveksling.

I stedet for å vrøvle om den rene, sunne kappestrid på fotballbanen og den store rolle som de olympiske leker spiller for å få landene til å nærme seg hverandre, kan det være mere nyttig å spørre seg, hvordan og hvorfor denne nye sportskulten har oppstått. De fleste av de sportsgrenene som vi dyrker nå, er eldgamle, men sporten ser ikke ut til å ha blitt tatt særlig alvorlig i tiden mellom romertiden og det nittende århundret. Selv på de engelske kostskolene begynte ikke sportskulten før i siste del av det forrige århundre. Dr. Arnold, som vanligvis anses for å være grunnleggeren av den moderne kostskolen, betraktet rett og slett sport som tidsfordriv. Så ble sporten, særlig i England og USA, hausset opp til en aktivitet hvor det var store penger involvert, og som var i stand til å tiltrekke kjempestore menneskemasser og i stand til å vekke rasende lidenskaper, og smitten bredte seg fra land til land. Det er de mest voldelige konkurransesportsgrenene, nemlig fotball og boksing, som har bredt seg mest. Det kan ikke herske mye tvil om at det hele henger sammen med nasjonalismens vekst – dvs. med den sinnsyke moderne vanen med å identifisere seg med større maktenheter og se alt i lyset av konkurranseprestisje. Videre er det mer sannsynlig, at organiserte sportsgrener vil blomstre i bysamfunn hvor gjennomsnittsmennesket lever et stillesittende liv eller i hvert fall kun har begrensede utfoldelsesmuligheter og ikke har noen anledning til å arbeide kreativt. I et landsbysamfunn arbeider en gutt eller en ung mann en hel del av sin overskuddsenergi av seg ved å gå, svømme, vade i sne, klatre i trær, ri på hester og ved forskjellige sportsgrener som involverer dyremishandling, som f.eks. fisking, hanekamper og rottejakt. I en storby må man hengi seg til gruppeaktiviteter hvis man vil finne utløp for ens fysiske overskudd eller ens sadistiske tilbøyeligheter. Sporten blir tatt seriøst i London og New York, og den ble tatt alvorlig i Rom og Bysants; i middelalderen ble det også dyrket sport, og det skjedde formodentlig med stor fysisk brutalitet, men den ble ikke blandet sammen med politikk og den forårsaket ikke gruppehat.
Hvis man skulle føle trang til å føye noe til den enorme mengde fiendskap som i øyeblikket fins i verden, kunne det neppe gjøres på en bedre måte enn ved å arrangere en rekke fotballkamper mellom jøder og arabere, tyskere og tsjekkere, indere og engelskmenn, russere og polakker samt italienere og jugoslaver, og sørge for at hver enkelt kamp ble overvært av et blandet publikum på 100 000 tilskuere. Jeg antyder selvfølgelig ikke, at sporten er en av hovedårsakene til de internasjonale rivaliseringene; sport på høyt plan er i seg selv, tror jeg, kun én virkning av de årsakene som har frembrakt nasjonalismen. Men man gjør vitterlig alt verre ved å sende et lag på elleve mann med betegnelsen nasjonale mestre avsted for å kjempe mot et eller annet konkurrerende lag, og så anse det for å være i orden, at det lag som nå måtte bli beseiret, «taper ansikt».

Jeg håper derfor, at vi ikke skal følge Dynamos besøk opp ved å sende et britisk lag til USSR. Og hvis vi absolutt skal, så la oss sende et annenrangs lag som man er helt sikker på vil tape, og som man ikke kan hevde representerer England som helhet. Der er allerede flere gode grunner nok til å forårsake uroligheter, og vi behøver ikke forøke dem ved å sparke hverandre på skinnleggen til brøl fra rasende tilskuere.

-George Orwell 1945.
Fra essaysamlingen «I hvalfiskens buk».