Tiden er inne

Når noe så fælt skjer som det som skjedde i Bagdad og Jerusalem i dag, er det tid for å se inn i terrorens ansikt og lese dens budskap. Da står det helt tydelig klart for alle som vil se: Vi vil ødelegge dere.

Mange i Europa vil gjerne tro at det bare gjelder USA. Derfor ble de sjokkert over at FN ble rammet. Det stemte ikke med kartet. Robert Fisk hadde en forklaring klar: Angrepet på FN er logisk. Amerikanerne er desperate etter å komme seg ut av Irak. Ved å angripe FN vil ingen land våge å sende folk til en FN-mission som kan avløse USA. Fisk bor i Beirut. Han burde vite bedre.

Terroren har en logikk. Men det er en helt egen logikk. De som så bildene av Canal Hotel følte det i maven.

«Dere» er ikke bare amerikanere. Det er hele den siviliserte verden, både den lille og den store. Det som utgjør den personlige verden og den der ute.

Derfor var det også stor frykt i Bagdad i kveld, fortalte BBC Suzy Price. Folk fornemmer at mennesker som er i stand til slike handlinger, overhodet ikke bryr seg om deres skjebne. De demonstrerer en suveren forakt for alt som gjør livet verdt å leve.

Deres slagord er i virkeligheten: LEVE DØDEN!

Hvis man lar blikket gli fra Bali-bomben, til Tunis-synagogen, til Casablanca, til bombene i boligkomplekset i Riyadh 12. mai, så ser man det samme: Den totalte forakt for liv. Det er ikke snakk om å skade noen bestemt, men om å utrette maksimal skade.

Det er en sjokkerende erkjennelse, og en som går så på tvers av naturlige instinkter at man må huske på å studere terrorens ansikt hver gang det viser seg i sin fulle uhyrlighet. Som nå. For mennesker glemmer så lett. Det er ikke rart, for dette er det mest antitetiske som tenkes kan til et hverdagsliv.

Følelsene og forstanden steiler i møte med nihilismen.

Jeg har nettopp lest Paul Bermans bok «Terror and Liberalism». Han nevner historien om en av Francos generaler som fikk seg til å rope Viva La Muerta! Leve Døden!

Terror-islam seiler under samme flagg. Tanken rygger. Helt til jeg kom til å tenke på bildet av det smilende barneansiktet til Ramzi, den indonesiske terroristen som nylig ble dømt til døden for Bali-bomben. Det smilet sier akkurat det samme: Leve Døden. Det er fryd som står å lese i ansiktet over dommen. Det er den motstanderen vi står overfor.

Det liberale Vesten vil gjerne tro at verden er rasjonell. Det vil gjerne forstå. Mennesker som Ramzi lar seg ikke forstå ut fra vanlige kriterier. De har som forutsetning at verden skal gå videre. At det skal fødes barn. I terrorens verden er det helt andre kriterier. Der er Saken og den totale forakt for andres grenser som betyr noe. Om så hele verden skal gå under.

Derfor er angrepet på FN det mest logiske. FN står for samarbeid på tvers av grenser.

Angrepet er den ultimate utfordring til hele verdenssamfunnet: Kom dere ut! Det er krisemaksimering i ekspressfart. Mye tyder på at motstanden nå har samlet seg til en ny terrorbølge som er så destruktiv at den kan få motsatt effekt: Folk vil ikke ha ødelagte vannledninger og sprengte hoteller med sivile.

Kanskje er det heller ikke tilfeldig at det var nettopp Sérgio Vieira de Mello som ble drept. Det er et drap som nesten kan minne om drapet på Massoud før 11. september. Al Qaida måtte fjerne en så viktig positiv pol før de ga seg i kast med sine destruktive planer. Det samme kan sies om de Mello. Han var et usedvanlig fint menneske, og dyktig. At han skulle lede FNs arbeid var en for stor utfordring for terroristene. Han måtte fjernes og det på den mest avskrekkende måte.

Senere på kvelden går en selvmordsbombe av i Jerusalem. Om det var koordinert eller ikke er uvesentlig. Budskapet ble kringkastet over hele verden: Leve Døden. Leve Avgrunnen!