Hans Rustad Jonathan Freedland er én grunn til fremdeles å lese The Guardian. Han deltok nylig i en paneldebatt om terrorisme under festivalen Islam expo, hvor en representant for den andre og mindre interesseorganisasjonen for britiske muslimer, Association of British Muslims, fikk spørsmål om Hamas burde anerkjenne Israel:
«It is the same as asking rape victims to recognise that their rape was legitimate … We will never do that, never!»
Det må man kalle retoriske høyder, og publikum applauderte. Det er i samme kategori som når PLOs mann i Oslo nekter å ta avstand fra Hizbollah og angrepet på Israel og snakker om at nå er alle brødre. Slikt sprøyt man har hørt de siste førti år. Det ser fremdeles ut til å gjøre et visst inntrykk på journalister. De tør ikke si: Cut the crap.
Freedland bemerker hvordan vår tid er blitt The age of diaspora, et meget interessant tema.
There are Indians in America, Turks in Germany, Algerians in France, and everybody in London. Many of these communities stay passionately connected to the politics of the old country. But their view of that politics is different from those who are living it, day to day. Thus is born the phenomenon of the irresponsible diaspora.
Våre egne pakistanere ser ut til å være preget av denne uansvarlige diaspora, når de nekter sine unger å bli norske. VG og Kadafi Zaman vil at norske myndigheter skal etterforske drapet på en norsk-pakistaner i Gujarat. Hvilke muligheter har norske myndigheter til det? Peter Norman Waage tror at det er felles statsborgerskap som skal utgjøre en nasjon. Hvis et menneske velger å legge mye av sitt liv og identitet i en annen kultur og et annet land, er det lite norske myndigheter kan gjøre med det.
Norge og nordmenn trenger å lære mer om forholdene i Nord-Afrika og det indiske subkontinent. Bakveien trekkes vi inn i relasjoner vi ikke aner noe om. Da ville kanskje også Kashmir og Mumbai si oss mer. Dette er ikke lenger så fjerne steder. Men når skal reisemagasinene bli noe mer enn eskapisme?
Freedland spør hvorfor britiske myndigheter har valgt å snakke med organisasjoner som har oppkastet seg, men ikke representerer alle muslimer, selv om de gjerne vil. Det er Foreign Office som har overført noe av sin praksis fra utenrikstjenesten til Storbritannia, med uheldige konsekvenser. Det samme kan sies om Norge, der Islamsk Råd gjerne vil sikre seg plassen som samtalepartner.
On Friday Channel 4 will air a documentary by Martin Bright of the New Statesman in which he argues that ministers have in effect anointed as the official representatives of British Islam those who represent some of its most radical shades of opinion. Central is the Muslim Council of Britain (MCB), an umbrella body but one that is, Bright argues, sympathetic to a robust form of Islamism. Others recall the MCB’s former head, Sir Iqbal Sacranie, who at the height of the Salman Rushdie affair wondered if «death is too good for him».
Bright traces the origin of this approach to the Foreign Office, which has long believed in engagement with political Islam, including the Muslim Brotherhood. Using a stream of leaked documents, Bright shows how civil servants have argued for the same policy of engagement to apply domestically. The result has been the admission to Britain of one of the Brotherhood’s spiritual leaders, Sheikh Yusuf al-Qaradawi – who blesses suicide bombings against Israeli civilians, denounces homosexuality, and defends the physical disciplining of women by their husbands – on the grounds that he is in tune with «mainstream» British Muslim opinion (a move rather at odds with Tony Blair’s stated belief that the Brotherhood is partly responsible for the global spread of the ideology that underpins Islamist terrorism). A succession of other, less strident Muslim leaders testify that they have been shut out of government dialogue – and denied financial help – in favour of the privileged MCB.
The key question is where, in fact, the British Muslim mainstream lies. Bright says the majority are from the more non-political Sufi tradition; others insist that young British Muslims see the MCB as, if anything, too mild and insufficiently hardline. Which is it?
Spør Freedland, og svarer som vi har vært inne på: Det er både nedslående og oppløftende tall i de siste meningsmålingene. Et betydelig antall britiske muslimer er fremmedgjort fra det britiske samfunn og lever mentalt i en annen verden. 13 prosent ser på 7/7-bomberne som martyrer, og nærmere halvparten kan forstå motivene, men ikke metodene. På den annen side vil nesten like mange at myndighetene skal gå hardere til verks mot ekstremistene, og det er der håpet ligger.
Alle med innflytelse må spørre seg om de hjelper frem den første halvdelen eller den andre. Det er faktisk avgjørende for hva slags fremtid vi får. Dessverre er det en del reflekser som gjør at man kryper for de mest aggressive.
