Redaktør for Ukeavisen Ledelse, Magne Lerø, konstaterer at det er et stort sprik mellom hyllesten av det flerkulturelle og meningsmålinger som viser at fire av ti er skeptiske til innvandring.

Hvor mye er Norge forandret etter 22/7? Vil folk endre synet på innvandring, etter at meningsmålere har registrert en økende skepsis?

11. juli i år presenterte Vårt Land «Integreringsbarometeret» som viser at åtte av ti mener at innvandrere må testes i norsk før de får statsborgerskap, og at de i denne forbindelse må gi et troskapsløfte til «Norge, demokratiet og landets lover». Undersøkelsen viser videre at troen på et felles norsk verdisett som demokrati, ytringsfrihet, likestilling og religionsfrihet øker. Et knapt flertall inkluderer også den kristne formålsparagrafen blant disse kjennetegnene. Barometeret viser at det blir stadig flere som mener de norske verdiene står i kontrast og levemåter blant innvandrere fra Afrika, Asia og Sør-Amerika. Det er stadig flere som mener innvandring utgjør en alvorlig trussel mot det norske verdigrunnlaget og det er færre som tror det er mulig å dele de grunnleggende verdiene på tvers av religiøs tilknytning.

Men dette er før 22.juli-tragedien. Er det noe som tyder på at denne tragedien har endret folks holdninger til innvandring? Hvis vi skal tro på retorikken, er det det som har skjedd.

Lerø tror ikke folk har endret innstilling, men det får ham til å konkludere at Norge ikke er endret etter 22/7. Debatten vil være tilbake der den var.

Men mye tyder på at vi ganske snart vil være tilbake til der vi var før 22.juli. Anders Behring Breivik maktet å sjokkere en hel nasjon, men hans ekstreme ondskap har neppe kraft i seg til å endre holdninger som har vokst fram i folket som følge av at de problemer innvandringen skaper er blitt mer synlige. Få politikere har bedre nese for det som rører seg blant folk enn Carl I. Hagen. Når han sist
helg valgte å stå fast på sin kritikk av norsk innvandringspolitikk og endatil driste seg til å hevde at de fleste terrorister er muslimer, var vi med et tilbake igjen i debatten før 22. juli.

I en del av retorikken framstilles nærmest 22. juli som en seier for det flerkulturelle samfunnet. Ingen sier selvsagt at «ingen ting er så vondt at det ikke er godt for noe». Men en del politikere og utviklingsoptimister ser ut til å drives framover av troen på at det går den rette veien med samfunnsutviklingen tross alt.

Lerø konstaterer at det blåser en vind i Europa mot innvandring fra ikke-europeiske land.

Men Lerø glemmer at det er ett land som ikke har gitt etter for strømningen; Sverige, og Norge har tatt et stort skritt mot svenske tilstander etter 22/7: dvs. en retorikk som er aggressiv mot alt som smaker av opposisjon og kritikk, med utvikling av en egen sjargong.

Lerø går ikke inn på hvordan flerkulturalistene har forsøkt å rykke frem sin posisjoner, og innføre begreper som effektivt plasserer kritikere i skammekroken, eller helt utenfor samtalen.

Denne marginalisering og utstøting vil gjøre at samtalen blir enetale, og vi aner ikke hva resultatet blir.

Norge blir neppe «som før», noe er endret, og responsen vil være med å definere hvordan.

Mer negative til innvandring
Motstanden mot innvandring øker. En skal være utviklingsoptimist av mest overbeviste sort dersom en regner med at 22. juli-tragedien vil gi varige endringer i folks innvandringskritiske holdninger, skriver redaktør Magne Lerø.