Rollebytte i Redaksjon EN i kveld – der komiker Per Inge Torkelsen ikke så noe komisk i anmeldelsen av og siktelsen mot Otto Jespersen for flaggbrenninga i Torsdagsklubben. Komikerne Torkelsen og Rigmor Galtung gjorde en tam prestasjon, til sammenligning framsto tidligere politimester Rolf B. Wegner med intelligent humor – noe han forøvrig etterlyste hos norske komikere (etter at Torkelsen hadde lagt ut om hvor bredt humorregister som eksisterer i Norge i dag). Har virkelig aldri sett Torkelsen så forarget over at ikke alle oppfatter OJs humor slik den skal etter de norske komikerreglene.

I utgangspunktet kan en kanskje være enig i at politiet sikkert har mer alvorlige saker å bruke tid på, men som anmelderen – leder for Regnbuen kristne skole, Finn Henrik Larsen – sier: det er en million vitner til det som skjedde, etterforskningen vil ikke ta tid. Et poeng til Torkelsens makker – komikeren Rigmor Galtung – reperterte, er at flaggbrenningen ville vært lov i USA. Joda, men vi følger norsk og ikke andre lands lover i Norge, repliserte Larsen.
Torkelsen hadde ingen argumenter og mistet i tillegg maska: «Er det ikkje bedre å brenna eit flagg enn å bombe sivile folk?»

Programlederen Viggo Johansen forsøkte å klistre USA & Israel-lappen på Finn Henrik Larsen, ved å spørre om han reagerte fordi flaggbrenning var forbudt, eller om ikke det også hadde betydning at det var det amerikanske flagget som ble brent. Larsen parerte med å si at flaggbrenning forbudt etter norsk lov, og for ham ville det være samme sak om flagget var palestinsk. Han svarte for godt for seg; Torkelsen og Galtung fikk ikke noen så lett match som førstnevnte, i alle fall, må ha trodd når alt han hadde forberedt var tirader mot det kristne mørkemannsmiljøet som han uten videre gikk ut fra at Larsen tilhører («Hvordan kan du vite det, jeg har aldri møtt deg før og du har aldri møtt meg» spurte Finn Henrik Larsen.)

Diskusjonen i Redaksjon EN viste for det første at profesjonelle komikere ikke nødvendigvis har humor, at de framstår som en gruppe som ikke skal komme med kritikk mot hverandre (som journalister inntil nylig…), og som ikke tåler kritikk utenfra.
Torkelsen brukte altså tiden på å vrenge sine egne fordommer utover Finn Henrik Larsen. Om han tok seg nær av Per Inge Torkelsens utskjelling, så viste han det ikke. Det virket ikke som ha brød seg om det. I stedet la han på bordet et argument som fikk både Galtung og Torkelsen til å gå i tostemt fistel, nemlig at han (Larsen) som leder for en barneskole er opptatt av mobbeproblematikk. Galtung kom med et fattig motargument: Unger ser ikke på voksenprogrammer som blir sendt på TV klokka 21.45! De følte seg ganske overrumplet av Larsens poeng, både fordi det ble seriøst lagt fram, og fordi mobbing nok heller skulle være deres «sak» – og der satt den ekle kristelige fyren og hadde tatt det!! Med Torkelsen og Galtung på motsatt side.

Galtung oppfattet åpenbart det ugunstige i å ikke følge opp Larsens mobbe-poeng, og ga ham generelt rett i at kampen mot mobbing var viktig – uten å knytte det til OJs humor (Torkelsen bruker også mobbe-humor). Når det kommer til stykket, vil humoristene ikke kritisere hverandre, og mobbe-temaet blir generalisert. Verken Galtung eller Torkelsen ville forholde seg til mobbingen i Torsdagsklubben. Torkelsen kom, uten hensikt antakelig, til å avsløre seg på det punktet også. Han liret av seg noe om Ari Behns ubetydelige, tynne lefse som ble skrytt opp i skyene av avisanmelderne. I komikerkretsen er jo også Ari Behn et legitimt og populært mobbeobjekt, på linje med Valgerd Svarstad Haugland og Bondevik, de sistnevnte representerer jo «kristennorge» som pr. def. er uhipt.
Noe som er så kvalmt med en viss gjeng komikere, spesielt Torsdagsklubben og Nytt på Nytt (m.fl), er at det virker som de først og fremst forteller vitser til sine egne og hverandre; sin egen lille krets av «humorister», der USA/Bush, Ari Behn, Bondevik osv inngår i galleriet/repertoaret av internt sanksjonert humor. Komikerne har en felles sjargong, et felles «språk», og rotter seg sammen når publikum ikke synes at alt de gjør og sier er morsomt. De snakker om å flytte grenser, men gjør det på ingen måte. Hvem av dem tør å bryte de virkelige grensene (tabuene), som er i selve komikermiljøet – forlate det sanksjonerte repertoaret?

Rolf B. Wegner traff spikeren på hodet da han sa at «det skader ikke med litt intelligent humor». Han sa også noe om at humoristene går i skyttergravene når de møter kritikk. Problemet til Torkelsen og en del andre humorister, er at de mangler selvironi. Mennesker som har selvironi blir vel ikke så opptatt av å mobbe. Wegner sa at det å brenne andre lands flagg ikke var noen klok ting å gjøre. Indirekte sa han vel at man kanskje burde brenne sitt eget lands flagg først, og finne ut om det var morsomt. Det er lett å gå over lik når en ikke eier innlevelse. Antipati er et dårlig utgangspunkt for god humor.

Det forundrer meg at ikke flaggbrenner-siden har argumenter å komme med, men bare blir opprørte og sinte på OJs vegne, og går indignert til angrep på politi og myndigheter og anmelderen personlig. Ufikst!