Drapet på Einar Opsahl (35) gjør så sterkt inntrykk fordi det er så sjelden at slik brutal vold utøves mot tilfeldige mennesker, forsikrer aviskommentatorer og eksperter.

Ikke før avisene trykket før en ny dramatisk hendelse inntraff: to irakiske jenter på ett og tre år ble kidnappet av maskerte menn på Gran Frivillighetssentral. Av maskerte menn med el-pistoler og pepperspray. Tre irakiske menn er arrestert. Foreldrene er kurdere fra Irak.

Saken gjorde voldsomt inntrykk på nyhetene igår. Den ble fulgt ut over dagen. Væpnet politi arresterte irakerne i to biler i Østfold. Barna er ikke kommet til rette.

I folks hoder er det en sammeheng mellom drapet på Einar Opsahl og barnebortføringen. De er begge ekstreme handlinger.

Voldsforsker ved Politihøgskolen Ragnhild Bjørnebekk er kjærkommen ekspert.

– Når foreldre føler at samfunnet griper inn og truer deres barn, kan de bli desperate.

– Da kan ting som dette skje, selv om denne hendelsen virker ekstrem.

Men hvem truer hvem? Er det ikke et eieforhold til barna det her er snakk om, som ikke tar hensyn til deres velbefinnende? Barna utsettes, som Bjørnebekk nevner fra en annen sak, for en traumatiserende opplevelse. Er denne handlingen så veldig fjern fra kontroll og æresdrap?

Er det riktig å anlegge et forstående syn på slike handlinger? Er det utslag av omsorg i vanlig forstand?

Vår normale verdier svarer nei. Dette er ikke bare ekstreme handlinger, det er også ekstreme verdier.

Det er derfor sakene gjør så sterkt inntrykk på oss.

Aftenposten skrev i går på lederplass:

Men nettopp fordi slike drap er uvanlige, så gjør de også så sterkt inntrykk.

VG skriver idag:

Dette er en hendelse som heldigvis er sjelden – det er også derfor den skaper så stor oppmerksomhet.

Det stikk motsatte er tilfellet. Det er fordi vi føler at disse hendelsene er et varsel om noe, at de er uttrykk for en tendens, at de ryster oss. Vi føler at det kunne vært oss. Vi har også hundrevis av ganger gått nedover Pilestredet på akkurat det stedet kl 01 om natten. Nå vil vi tenke oss om. Vi mister noe.

Liksom jentene i Trondheim har mistet noe.

Disse hendelsene gjør inntrykk fordi vi forstår at noe av vår frihet er i ferd med å bli alvorlig beskåret. Det er et stort tap.

Det samme gjelder vårt forhold til våre medmennesker. Den tilliten mellom mennesker som gjør det lett å bevege seg fritt, har fått en knekk. Vi vil bli mer forsiktige med hvem vi innlater oss med, og under hvilke omstendigheter. Spesielt foreldre vil bli mer vaktsomme og påpasselige. Vi leker ikke med våre døtre.

Hvilken verden lever mediene i? Ser de ingen sammenheng mellom Bislet-drapet, barnebortførelsen og overfallsvoldtektene i Trondheim?