Ødeleggelsen av Sodoma og Gomorrah er den arketypiske fortellingen om en by som inviterer til sin egen ødeleggelse ved umoral. Er disse forestillingene ved å komme tilbake? Det ville kulturelt være meget interessant. Jacob Jacobsz de wet dj Sodoma and Gomorrah afire (1680)

I det sekulære liv finnes det lover som har straff som konsekvens. Men ikke i det religiøse. Det slår meg at det ikke lenger er god tone å snakke om Guds straff.

Det gir seg merkelige utslag: Bibelen handler om Guds forhold til menneskene. Gud har satt opp visse lover og av brudd på dem følger straff.

Men ikke i vår tid. Vi er hevet over budene. Vi er kommet lenger. Vi har opphevet straffen!

Hvem tror at dette går bra?

Men også på dette har moderne mennesker et svar: Det har avskaffet den straffende Gud.

Gud er for å si det med danskene blitt en vatpik. En bomullsdott.

Gud er blitt en hippie-Gud. En Make Love not War-Gud.

Men Gud er ikke slik. Ikke Det gamle Testamentets gud og heller ikke Det nyes.

Gud er ikke «snill» på denne kvapsete barnehagemåten.

Gud kan være hard og nådeløs. Jeg hører folk si at dette ikke er god latin. De snakker om Guds uendelige kjærlighet til menneskene. Sant nok. Men ikke bare, Gud er også noe annet.

Ut fra tekstene kan vi si: Det må være en korrespondanse mellom lov og straff akkurat som i det verdslige liv.

Teksten er ellers nettopp nådeløs og brutal. Jeg sitter under gudstjenesten og følger med på tekstlesningen: Setningene slår gjennom mobilen:

Se, dagen kommer, den brenner som en ovn. Alle frekke og ugudelige skal da være som halm, og dagen som kommer, skal brenne dem opp, sier Herren, Hærskarenes Gud, så hverken rot eller gren blir igjen.

Men for dere som frykter mitt navn, skal rettferds sol renne med legedom under sine vinger.

Dette er Bibelens poesi, som kan minne om sagaene: Dagen som kommer skal brenne dem opp. De frekke og ugudelige.

Men prestene hopper over disse budskapene og berører dem ikke i sine prekener. Er det fordi det ville bli svært tynt i rekkene om han skulle anvende teksten på dagens samfunn? Finnes det gudfryktige igjen i toppen av samfunnet?

Fordi vi velger å gå utenom, forstår vi ikke at å leve med Holocaust også er en form for straff som vi må sone på Europas vegne. Det var her det skjedde. På euroeisk jord. Hannah Arendt ble en gang spurt: Hvordan kan man leve med Holocaust. Hun svarte: Endure! Man må utholde, lære å bære det. Vi bygger museer, men hvis vi virkelig tok historien inn over oss ville vi aldri tillatt at jødene igjen forlater Europa. Memorial. Deportation Ravensbrück camp. Père Lachaise cemetery. Foto: Cathrine Leblanc/Getty/Scanpix

Derfor velger prestene fred fremfor refs. Det er å svikte teksten, for den er helt klar: Det kommer en dom.

Den kommer ikke bare på den ytterste dag Det er behagelig fjernt. Den kommer også i hverdagen, og jeg tror menneskene akkumulerer skyld.

Sitter Gud til doms over menneskene eller gjør Han det ikke?

Det er utslag av utroskap ikke å fortelle menneskene at våre handlinger har konsekvenser. At menneskene kan bli sanksjonert fra Oven.

Når vi ser hvor samfunnet er på vei må vi spørre: Hvornår kommer reaksjonen?

Vi tror ikke at dette er enkel aritmetikk 2+2 =4. Men at menneskene pådrar seg en skyld ved å flytte på grenser for hva mennesker har lov til, er elementær historisk kunnskap.

Det vil være helt tabu å stille et slikt spørsmål til våre politikere, akademikere og prester. Men vi som har fått kristendom og norsk kultur inn med morsmelken vet at det er en sammenheng mellom alt. Det er årsak og virkning. Du kan ikke gjøre hva som helst med et samfunn og tro at det skal gå bra.

De som lever i dagens samfunn føler en nærmest metafysisk smerte over det som skjer. En av våre lesere skrev:

Ingen politiker har rett til å endre samfunnet dramatisk på én generasjon. Ingen politiker har fullmakt til å endre samfunnet på én generasjon.
Vi har et soleklart ansvar for å binde fortid med fremtid. Idag kaster man på båten alt hva generasjonene før stod for. Og man ignorerer alt som har med psykologi og mellommenneskelige forhold å gjøre. Jeg oppfatter dagens politikk som en villet kraft som bryter ned samfunnet og limet mellom menneskene som bor der i en forrykende fart. Det vil jeg ikke lenger være med på. Jeg har rett og slett forakt for de som står ansvarlig for hodeløs tenkning rundt samfunnsutviklingen og som åpenbart ignorerer folkeviljen på stadig flere områder. Den økende mumlingen i samfunnet bekrefter at jeg ikke står alene om å mene det.

Nei, ingen skal få lov til å endre samfunnet på én generasjon. Selv om de heter aldri så mye Erna, Jonas, Trine, Thorbjørn eller Karin. Ingen!

Eliten har trosset folket det representer. Det har forspilt tilliten og mandatet. Mange av oss frykter konsekvensene og føler oss maktesløse.

Men «eksperimentet» ruller videre:

Hvis du skifter ut kjønnsmoral og ekteskapsslovgivning så ekteskapet oppløses og selve begrepet mann og kvinne forsvinner, tror du virkelig at det bare er et høyere utviklingstrinn?

Kan det være en sammenheng mellom presset på barnevernet og oppløsning av familien som norm?

Dagens nytestamentelige tekst var om Straffen:

På den tid var det noen som talte om templet, om de vakre stenene og de kostbare tempelgavene. Da sa Jesus: «Alt dette dere ser – det kommer en tid da det skal bli jevnet med jorden, så det ikke blir sten tilbake på sten!»

De spurte: «Mester, når skal alt dette skje? Og hva er tegnet på at det forestår?»

Han svarte: «Vokt dere, så dere ikke lar dere føre vill. For det skal komme mange i mitt navn og si: ‘Det er meg’, og ‘Tiden er inne’; men følg dem ikke! Og når dere hører om kriger og opprør, så la dere ikke skremme! For alt dette må hende først. Men heller ikke da er det straks enden.»

Videre sa han: «Folk skal reise seg mot folk, og rike mot rike, det skal bli store jordskjelv og mange steder hungersnød og pest; forferdelige ting skal bli å se, og store jærtegn vise seg i himmelen.

Men før alt dette skjer, skal dere bli mishandlet og forfulgt, stilt for synagogeråd og kastet i fengsel, ja, bli ført for konger og guvernører for mitt navns skyld. Da skal dere få anledning til å vitne!

Husk bare på at dere ikke skal tenke på deres forsvar i forveien; for jeg skal gi dere ord og visdom, som ingen av deres motstandere skal kunne motstå eller motsi.

Dere kommer til å bli forrådt av foreldre og søsken, av slektninger og venner, og noen av dere blir drept, og dere vil bli hatet av alle, for mitt navns skyld. Men ikke et hår av hodet skal dere miste. Og om dere holder ut, skal dere vinne livet!»

Presten tolket dette i den mest nærliggende betydning: Templet ble jo ødelagt bare noen tiår senere og de kristne måtte lide store prøvelser. Men tro ikke at Jesu ord elbare var myntet på disiplene der og da og at de ikke gjelder vår tid. Da blir Bibelen folklore.

Presten var såvidt innom at også i dag blir kristne forfulgt, men han sa ikke hvor. Han sa ikke at jøder forfølges i dagens Europa og kirker ranes og vandaliseres. Det er helt taust fra kirkene om hva som skjer i dagens Europa og hva som foregår mot og med kristne i den muslimske verden.

De kristne i Midtøsten sier: -Hvem skal dere be om hjelp når forfølgelsene rammer dere. Dere har ikke hjulpet oss.

Nei, vi har ikke det. For vi har gjort evangeliet tannløst. Det ber oss være våkne og passe på. I stedet lukker vi øynene. Tegnene er klare: Bror står mot bror, slekt mot slekt. Denne striden har kommet inn i våre samfunn, men vi må ikke snakke om den til tross for at vi daglig hører om eksempler på motsetningene.

Dette er ikke å følge Bibelens ord. Bibelen vil vi skal leve i våre samfunn, ikke på siden av dem.

Det praktiske og frelsen løper sammen: Engasjement er konkret. Kristne skal leve i verden. Du skal si fra, du skal tale sant, du skal møte dine medmennesker.

Du skal ikke lyve! Budet betyr noe langt mer enn ikke å bli tatt i løgn. Det betyr noe positivt: Du skal strebe etter og elske sannheten. Det er det «ikke lyve» betyr. For Gud elsker sannhet.

Fordi Han gjør det kan han også være en straffende Gud.

I gamle tider visste man at slike bilder: Høst, innsamling og brenning av avfall var bilder på livet. Vi ser bildene for oss: Flammene som fortærer det visne og avfeldige.

Det er bare vi som sier at alle og alt er likestilt, at det ikke er noe som er høyt og noe som er lavt – vi dyrker i stedet det lave! Samfunn som har gjort det tidligere har gått under. Det er ingen grunn til å tro at vi er noe unntak.

Hvis man setter seg så fundamentalt opp mot skaperverket, erter man Gud og til syvende og sist kommer straffen.

Man må spørre – er miljøbevegelsen en slags lengsel etter Ragnarok?

Hvis prestene turde å forkynne det som virkelig står i Bibelen ville kirkene kanskje bli fullere og folk ville lytte. Folk liker ikke hippie-kristendom. De forstår at lignelsene er sanne: Etter syv fete år kommer syv magre.

Sodoma og Gomorrah er en beretning som gjelder også for oss. Det meste har skjedd før.

Forhåndbestill Sammenstøt mellom sivilisasjoner? her!

Kjøp boken til Kjell Skartveit her!