Sofie Marhaug og Mímir Kristjánsson har lest Bibelen og funnet Rødts partiprogram. De fant aldri Gud. De fant seg selv. 

Rødt-paret forteller i sin nye bok at de har lest Bibelens 31.000 vers fra perm til perm. Deretter gir de selv kronvitneutsagnet mot hele prosjektet:

«Da vi leste Bibelen, lot vi oss overraske over hvor mye vi kjente igjen fra studiesirklene i Rød Ungdom.»

Selvfølgelig gjorde de det. Slik går det når man leser et speil.

Eisegese på norsk

Innenfor bibelvitenskapen finnes det to ord det er verdt å lære seg. Eksegese betyr å lese ut av teksten det den faktisk sier. Eisegese betyr å lese inn i teksten det man selv kom med. Marhaug og Kristjánsson har gitt oss en lærebok i den siste varianten. De ankom Skriften med Rødts partiprogram under armen, og oppdaget – mirakuløst nok – at det var der hele tiden.

Det er ikke teologi. Det er bare ideologiske marxister som ikke ser annet enn marxisme.

Aftenpostens anmelder Eilif Guldvog Hartvedt sa det rett ut: Boka gjør Bibelen «likeså harmløs som Thorbjørn Egners ‘Folk og røvere i Kardemomme by’». Kraftsalven sitter, fordi den er presis. Når man siler bort Kristus, korset, synden, dommen og evigheten, og beholder kun det Marhaug og Kristjánsson kaller «kjærlighet og tilgivelse, medmenneskelighet og raushet», sitter man igjen med glasuren. Kaken har de kastet.

Et evangelium uten kors

Bibelens sentrum er ikke formuesskatt. Det er korset. En mann naglet opp som soning for menneskenes synd, som tre dager senere reiser seg fra de døde. Dette er den kristne forkynnelsens skandale – ikke spørsmålet om hvorvidt det er moralsk forsvarlig å eie en fritidsbåt.

Jesus var i åpen konfrontasjon med datidens politiske revolusjonære. Selotene ville styrte Roma. Jesus avviste dem. «Gi keiseren det som keiserens er, og Gud det som Guds er», sa han (Matt 22,21) – og separerte med ett slag den åndelige fra den politiske myndighet. «Mitt rike er ikke av denne verden», forklarte han Pilatus (Joh 18,36). Rødt har snudd dette på hodet: Riket er av denne verden. Det er bare ikke nok marxisme.

Den frivillige urmenigheten

Det vil bli protestert. Holdt ikke urmenigheten i Apostlenes gjerninger eiendelene felles? Jo, men det skjedde frivillig. Aldri ved tvang. Peter sier det rett ut til Ananias: «Var det ikke ditt så lenge du hadde det? Og da du hadde solgt det, rådde du ikke da selv over pengene?» (Apg 5,4). Privat eiendomsrett er forutsetningen, ikke fienden.

Det sjuende bud lyder: Du skal ikke stjele. Det forutsetter at noe er ditt. Profetenes brennende kritikk var aldri rettet mot rikdom som sådan – Abraham var rik, Job var rik, Salomo var rik – men imot urettferdighet i hvordan rikdommen ble skaffet og brukt. Falske vekter. Bestikkelse. Utnyttelse av enker og farløse. Det er noe helt annet enn når to marxister vil bruke Bibelen til å tvinge igjennom skyhøye skatter ved hjelp av makt.

Det andre bud

Det er noe pinlig over at en selverklært «hardbarket ateist» som Kristjánsson nå plukker bibelvers for å selge inn et partiprogram. Hans samboer Marhaug står fram som «ikke kristen» – hun er medlem av Den norske kirke, men «definerer seg ikke som kristen», som anmelderen skriver. To politikere som ikke selv tror på det de leser, går altså rundt og forteller dem som faktisk tror, hva boka deres egentlig handler om.

Det andre bud lyder: «Du skal ikke misbruke Herren din Guds navn» (2. Mos 20,7). Å bruke Gud som politisk reklame for et parti som balanserer på sperregrensen, er nettopp et slikt misbruk. Det var dét Luther kalte å ta Guds navn forfengelig.

Frigjøringsteologien gjorde det samme på 1970- og 80-tallet i Latin-Amerika. Den ble fordømt av Vatikanet under daværende kardinal Joseph Ratzinger – ikke fordi kirken er likegyldig til de fattige, men fordi et evangelium redusert til klassekamp ikke lenger er et evangelium. Det er en politisk ideologi i prestekjole.

Historiens dom

Marxismens grunnlegger kalte religionen «opium for folket». Lenin sendte prester i arbeidsleirer. Sovjetunionen sprengte kirker. Kinas kommunistparti forfølger kristne i dag. Nord-Korea henretter dem. Hver gang sosialismen har fått statlig makt, har kristendommen blitt slått ned. Det er ikke et tilfelle. Det er logikken i et system som ikke tåler en rival om menneskets endelige lojalitet.

Norges egen tradisjon for kristent samfunnsengasjement har et helt annet ansikt. Hans Nielsen Hauge – lekpredikant og gründer – satt syv år i fengsel for å forkynne, og brukte tiden mellom slagene til å starte papirfabrikker, møller, gruver og verft. Han løftet fattige ut av nød ved å skape arbeid, ikke ved å omfordele andres. Det er det ekte møtet mellom tro og virke i Norge. Det ligner ingenting på Manifest forlag.

Speilet

Den som leser 31.000 vers og kommer ut med konklusjonen at han hadde rett hele tiden, har ikke møtt Gud. Han har møtt seg selv. C.S. Lewis kalte hovmodet den synden vi er mest blinde for i oss selv – andres ser vi instinktivt, vår egen aldri.

Marhaug og Kristjánsson har skrevet en bok om det de fant da de så seg i speilet. De har kalt det Bibelen.

Det er ikke teologi. Det er ikke kristendom. Det er Rødt som speiler seg selv i evighetens kanon. At to Rødt-politikere har et så religiøst forhold til sin egen politikk, er kanskje den største bekymringen.

Størst av alt er partiprogrammet.

Kjøp «Veien fra ateismen til det totalitære» av Olavus Norvegicus. Du kan også kjøpe e-boken her.