Hans Rustad Peter W. Galbraith er en stor venn av kurderne. (Han var den første vestlige diplomat som ble vitne til Halabja). Han ser mange snublestener på veien mot en ny grunnlov for Irak.
Men først må en ny regjering få bukt med opprørerne, og de kommer til å velge en ny løsning:
Both Shiites and Kurds want to erase the vestiges of Saddam Hussein’s Sunni-backed regime. They will be tough on the insurgency — using the Kurdish peshmerga and Shiite militias rather than the ineffective U.S.-created new Iraqi army — and will accelerate the de-Baathification process suspended by Allawi.
I enqueter på gaten sier folk at den nye regjeringen må bli langt tøffere. Zarqawi har hele tiden prøvd å provosere til borgerkrig. Nå kommer shiaene og kurderne til å ta igjen.
Galbraith tror at det går bra hvis kurderne får være i fred, så kan shiaene islamisere sør. Men arbeidet med grunnloven kan bli vanskelig. Kurderne kommer ikke til å godta noe forsøk på å gjeninnføre sentral kontroll. De vil heller ikke godta sharia.
Kvinnens stilling er et annet sentralt tema:
How to deal, for example, with Kurds who are proud of the progress that women have made in their region and Shiite clerics who want religious law written into the constitution — law that includes provisions for daughters getting only half as much inheritance as sons?
Partene har forskjellige oppfatninger av Irak. Galbraith mener at kurderne helst ville styrt seg selv.
I praktisk politikk vil shiaenene og kurderne kunne danne regjering, men krangel om prinsippene i grunnloven kan sprenge samarbeidet, paradoksalt nok, skriver Galbraith.
