William Friedkins film the Exorcist (1973) med Max von Sydow I hovedrollen.

Det går en vekkelse over landet, særlig i medier og på Facebook. Den stammer visstnok fra USA og ytrer seg i en feberlignende jakt på krenkelser, særlig av kulturell art. Gamle og nye synder skal lokaliseres og fordømmes, ikke de private selvsagt, nei, de må ha nasjonal status og plasseres hos landets hvite elite. For det er her alle kulturelle fordommer sitter, opplagret gjennom århundrer og praktisert som maktmisbruk. Men nå skal elitens kulturelle maktovergrep avsløres og djevelskapen drives ut.

Denne nasjonale krenkelsesjakten minner mer og mer om eksorsisme, en slags kulturell djevleutdrivelse som skal rense land og folk for kulturelle fordommer. Målestokken er kulturell identitet, et heller tvilsomt radarsystem, som lokaliserer og identifiserer krenkende fordommer. Eksempelvis kan man ikke lenger si eller skrive ordet neger. Det uttrykker noe nedsettende om alle med mørk hudfarge, skjønt ikke så mange utenfor landets grenser, som ikke kjenner ordets betydning. Det er primært våre hjemlige eksorsister som blir krenket av fyordet.

At slike fordommer finnes, enten i språk, meninger eller adferd, er livsviktig for de kulturelle eksorsistene. De har en velutviklet nese for alle typer krenkende smådjevler. Ja, selv djevler som ikke engang er operative eller aldri har tenkt i de baner, kan nå bli gjenstand for djevelutdrivelse. I den norske kulturen vrimler det faktisk av slike krenkende smådjevler. Vi finner dem i litteraturen og i kunsten, i folks innredning og klesdrakt, i arkitektur og byplanlegging, i det hele tatt av en tusenårig import med fremmedkulturelle impulser.

Ja, det har pågått i et slikt omfang og med en så stor interesse at de importerte impulsene har nedfelt seg som naturlige innslag i den nasjonale kulturveven. Slik har det også gått den motsatte veien med eksport av egne, nasjonale kulturimpulser. På fagspråket kalles denne utvekslingen for kulturell appropriasjon, og den er meget historisk interessant. I denne sammensatt kulturveven kan vi nemlig tidfeste og avlese den historiske dannelsen av kulturelle tradisjoner og ikke minst, hvordan en nasjonal identitet oppstår.

Her har kultureksorsistene litt av en beitemark. Ikke bare skal de kulturelle smådjevlene lokaliseres, de må også identifiseres. Hver djevel må jo ha en kulturell identitet som krenker her og nå, selv om den ikke gjorde det for hundre år siden. Akkurat dette er viktig for jakten på fordomsfulle smådjevler har et historisk fokus. Det før nevnte negerordet er her anskuelig. Vi må ikke bare slutte å nevne det, ordet må også fjernes fra litterære tekster slik at fortiden blir renvasket. At eksorsistene dermed forfalsker litteraturhistorien er innlysende.

Men hva er hensikten? Det finnes jo mer enn nok av fordomsfulle smådjevler i samtiden som krenker i hytt og pine, men de har jo en fortid og en opprinnelig identitet. En gang var de til glede og berikelse, som persiske tepper, kinesiske vaser, greske søyler, italienske pizzaer, litterære klassikere, filosofiske ideer, kristne forestillinger og profesjonell billedkunst, bare for å nevne noe. Elementene finnes i den norske kulturveven, de kan tidfestes og djevlene utdrives. Men da får vi også en nokså mager kulturhistorie.

Fordelen er den at vi da ikke krenker noen, hverken i fortid eller samtid. Det høres ut som et godt prosjekt, nesten som en politisk vedtatt målsetning. Men den kulturelle eksorsismen synes ikke å ha noen politisk målsetning eller ideologisk forankring. Den støttes både av høyrefolk og venstreradikal, som bejubler prosjektets moralske alvor. Uansett reverserer djevleutdriverne alle kulturers historisitet, slik at vi nærmer oss en utopisk naturtilstand. Det rimer godt med andre regressive strømninger i samtiden, som forespeiler oss en fremtid med globale katastrofer og anbefaler et tilbaketog på samme premisser.

Eksorsistene og naturprofetene har en beslektet agenda, et sekulært frelsesprosjekt med totalitær trekk. Djevleutdriverne jobber ut fra mistankens hermeneutikk med å fjerne kulturuttrykk og annerledes tenkende. Det dreier seg ikke om å følge en norm for det politisk korrekte, men hva som kan krenke en kulturell identitet i en tenkt situasjon. Bare en mistanke er nok, for det er muligheten som fordømmes og blir felt. Strategien er velkjent fra totalitære regimer, og er velegnet for dagens djevleutdrivere. Det gjelder nemlig å strigle kulturen slik at all meningsutveksling kan opphøre, følgelig også all krenkende uenighet. Trolig med en global enighet som mål.

Naturprofetene har også en global målsetning. De prøver å bremse utviklingen og trappe ned selve sivilisasjonsprosessen. Her dreier det seg ikke om kulturell identitet og djevleutdrivelse, men om et feilslått opplysningsprosjekt. I det perspektivet kan man godt tenke seg at også Opplysningen får en ny og mer korrigert identitet, som vil kunne begrense forskning og formidling av kunnskap. Her er det opplagt et stort behov for eksorsister. Ved amerikanske universiteter har de herjet lenge og vekkelsen har nå spredt seg til akademiske miljøer her hjemme.

Siden eksorsistene ikke så lett lar seg identifisere til en bestemt bevegelse, er det vanskelig å gripe tak i uvesenet. Man kan ikke ta dem politisk eller ideologisk. Vi vet ikke når eller hvor de dukker opp. De danner en slags undergrunnsbevegelse som skaper sosial uro og identitetsangst i det kulturelle feltet. I allianse med naturprofetene kan de utgjøre en negativ motkraft til de interesser som ønsker å videreføre en liberal og demokratisk samfunnsorden.