Aktivister tilhørende den spanske NGO-en Proactiva Open Arms legger ut fra Malta den 30. desember 2016. Foto: Yannis Behrakis / Reuters / Scanpix.

 

Etter at forsvarskomiteen i det italienske senatet i mars besluttet å granske den irregulære menneske­trafikken i Middel­havet, har flere myndig­hets­personer avlagt vitnes­byrd om situasjonen fremfor komiteens medlemmer. Den mest kjente av disse er Catanias stats­advokat Carmelo Zuccaro, som i flere medier har rettet skarp kritikk mot frivillige organisasjoner (NGO-er) som plukker opp migranter rett utenfor de libyske strendene og frakter dem til Italia.

Zuccaro har fått mye pepper for sin frimodighet, men nå foreligger det uttalelser fra en annen retts­embeds­mann som i alle fall et stykke på vei bekrefter det han sier. I en av forsvars­komiteens nylige høringer har nemlig assisterende stats­advokat Ambrogio Cartosio i Trapani, som er et annet av Sicilias retts­distrikter, bekreftet at påtale­myndig­heten etter­forsker enkelt­personer tilhørende NGO-ene som mistenkes for medvirkning til ulovlig migrasjon. Dersom mistanken er berettiget, er altså skillet mellom menneske­smugler og rednings­arbeider utvisket.


Statsadvokat Ambrogio Cartosio i Trapani, Sicilia.

 

La Repubblica skriver at stats­advokaten reserverte seg formelt mot å oppgi detaljer om etter­forskningen under høringen, men han presiserte at den ikke gjaldt NGO-ene som sådan, men bare visse medlemmer av dem.

«Hos påtalemyndigheten i Trapani går det frem at NGO-skipene i visse tilfeller har gjennom­ført rednings­operasjoner uten å informere kyst­vakt­sentralen.»

I fravær av det som for en domstol er å anse som beviser, må Cartosio begrense seg til å anta noe det vanskelig kan reises tvil om:

«Nærværet av NGO-skipene på en flik av havet kan – ikke i seg selv, men sammen med andre elementer – utgjøre en sterk indikasjon på at de har kjennskap til ankomsten av migrant­båter i dette hav­området, og dermed en mistanke om kriminell med­virkning til ulovlig migrasjon.

Bemerkelsesverdig er det at stats­advokaten ser ut til å åpne for at ikke alle ombord på skipene har del i den kriminelle sam­for­ståelsen. Skulle de ikke vite hvorfor de er der ute, og være med­skyldige ganske enkelt i kraft av ikke å ha sagt fra om det de måtte ha visst?

«Personer ombord på skipene er åpenbart på det rene med når og hvor migrantene kommer.»

Men selv om påtale­myndigheten skulle klare å føre beviser som holder fremfor en domstol, kan det likevel hende at det ikke får konsekvenser for personene det gjelder. Grunnen til det er inter­nasjonal havrett:

«Hvis et hvilket som helst fartøy blir under­rettet om at det fore­ligger risiko for at et annet kan havarere, har det plikt til å komme til unn­setning uansett hvor det måtte være nødvendig, og dette prin­sippet kommer aller først.»

Det foreligger dermed et juridisk smutt­hull for menneske­smuglerne:

«Hva angår italiensk lov, kan man kort fortalt si at det skjer kriminell med­virkning til ulovlig migrasjon, men at denne ikke kan straffes fordi den er begått for å redde menneskeliv.»

Vi har med andre ord å gjøre med en kynisk instrument­alisering av siviliserte staters troskap mot inter­nasjonale konvensjoner og deres humanitære intensjoner. Straffe­retten står hjelpeløs tilbake. Instrumentene som kan gjøre slutt på et slikt uvesen, kan vanskelig være annet enn politiske. Good luck with that.

I likhet med sin kollega i Catania hadde heller ikke stats­advokaten i Trapani jern­harde beviser for at menneske­smuglerne finansierer NGO-ene. Zuccaro har tidligere anført at det blant annet ville kreve utvidede og forenklede full­makter til avlytting, også av uten­landske fartøy, samt at representanter for kriminal­politiet får adgang til NGO-skipene.

Cartosios etat har derimot fattet interesse for asyl­industrien:

«Av våre undersøkelser går det frem at personer som står mafia­organisa­sjoner nær, har vært involvert i mottaks­virk­som­heten» […]

Den mengden av skatte­betalernes penger som er stilt til rådighet for å hanskes med menneske­strømmen, er simpelthen for stor til at den organiserte kriminal­iteten kan la være å prøve å få fatt i noen av dem. At mafiaen dukker opp der hvor det finnes mye penger, er ganske enkelt en sosiologisk lov­messig­het. I Norge har vi ennå ikke vokabular til å forstå hvordan slik korrupsjon fungerer, men det er nokså klart at beslektede fenomener også gjør seg gjeldende i vårt eget land.

I den samme høringen fortalte ellers Trapanis sted­for­tredende stats­advokat Andrea Tarondo om en nylig episode som bekrefter hvor pill råtten den libyske kyst­vakten kan være:

To migranter fra Algerie som kom til Trapani den 28. mars, fortalte at de gikk ombord i en gummibåt i Libya, som siden ble eskortert av en annen gummibåt med påskriften «politi» og uniformerte menn ombord. Etter noen sjømil skal en større politibåt ha stanset de to først­nevnte båtene ved å avfyre varselskudd. Deretter skal det ha funnet sted en krangel mellom de to libyske enhetene ute på havet. Den større politi­båten hadde sann­syn­ligvis krevd inn penger for å gi fritt leide til migrantene som ble eskortert av gummi­båten med politi­folk, som åpenbart stod i ledtog med menneske­smuglerne.

Det er altså tale om lovløse forhold, med et korrupt politi i strid med seg selv, hvor man kan håve inn skitne penger avhengig av sluhet og styrke. I denne maritime versjonen av det ville vesten har NGO-ene skapt seg en nisje av straffrihet, uten at det gjør deres rolle i det skitne spillet noe mindre kriminell.

Hvordan skal en inter­nasjonal politisk løsning kunne stables på bena i dette anarkiet uten militær inngripen først? Og hvor er den politiske voksen­personen i Europa som har beslutt­somhet til å gripe fatt i denne uholdbare situasjonen?

 

La Repubblica – Il Foglio – Corriere del Mezzogiorno, Palermo

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene våre. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.