Alle drømmer, enten vi er oss det bevisst eller ikke, men noen drømmer også i våken tilstand. Da jeg var barn, nærte jeg et bittelite håp eller snarere en drøm om å bli like god på skøyter som de beste, helst som selveste Kuppern; i dag er det heller om å bli proffspiller i foppall at smågutter fantaserer. Uansett: Urealistiske aspirasjoner er noe vi alle engang har kjælt med for siden å minnes med nostalgiske sukk og oppgitt humring. Vi legger dem på hyllen sammen med mye annet som er barnlig og upassende når livets mer tenkende faser entres. Er man voksen, så må man klare å skille mellom drøm og virkelighet.

Dette gjelder imidlertid ikke alltid i politikkens og ideologienes verden der drømmen om storhet av mange beholdes livet ut, later det til, endog gjennom flere generasjoner for noen politiske bevegelsers vedkommende. Jeg tenker særlig på sosialistiske storhetsdrømmer, hvori inkludert også de som nå kalles sosialdemokratiske fordi ordet sosialistisk ikke riktig har noen god klang lenger; det var nødvendig å «sminke brura» retorisk for å beholde velviljen hos de brede velgerskarer. Stundom ble slike drømmer forsøkt omsatt i praktisk politikk, hvilket gav til dels underlige utslag. Noen eksempler vil klargjøre hva jeg mener.

De mer tilårskomne blant leserne vil huske Jernverket og Koksverket, store statlige industriprosjekter i etterkrigs-Norge som illustrerte tidens typiske tenkning hva samfunnsutvikling og industriutbygging angår. Førstnevnte kom i drift 1955 og bestod av et stålverk og et valseverk. Nasjonal selvforsyning med stål var målmessig midt i blinken for sosialistisk næringsfilosofi mens lokaliseringen til Mo i Rana reflekterte Regjeringens ønske om å industrialisere Nord-Norge. Koksverket kom i drift i 1964 i samme by og produserte koks og ammoniakk basert på kulleveransene fra Svalbard; begge deler var storskala tungindustri som man mente var nødvendig for å gjøre Norge til et moderne land.

Men økonomiske realiteter spilte ikke på lag med de planøkonomiske storsatsningene samme hvor mye underskudd man hvert år aksepterte å dekke over statsbudsjettet. Rent forretningsmessig var prosjektene tvers igjennom mislykkete – utgiftene var større og inntektene mindre enn forutskikket hele tiden – og i 1988 trakk endelig staten seg ut av tapsforetakene. De ble minnesmerker over en feilslått sosialistisk næringspolitikk.

I den norske fortellingen om etterkrigstiden inngår at gjenoppbyggingen av landet skjedde raskt under Einar Gerhardsens ledelse de første to tiårene. Ja, den økonomiske fremgangen var markant, men når sant skal sies, så var ikke utviklingen i Norge særlig imponerende sammenlignet med den man så i andre europeiske land til samme tid (økonom og historiker Frode Fanebust tar for seg blant annet dette i sin fortreffelige «Krigshistorien^TM – Toralv Fanebust og sannheten;» ønsk deg boken til jul om du ikke allerede har lest den!). Det er rimelig å legge skylden for denne relativt beskjedne bedringstakten på Arbeiderpartiets toppstyrte næringspolitikk med etablering av tungindustri under statlig eierskap og ledelse – enorme fabrikker etter norsk målestokk, om enn bare en blek refleksjon av tilsvarende industrialisering i Sovjetunionen tidligere – selv om slike konklusjoner selvsagt er diskutable og reflekterer det politiske grunnsynet hos den som trekker dem.

Etter den store norske syntesen mellom moderate sosialister (Ap) og ditto tidligere konservative (Høyre) beholdt man innen den nye konsensus troen på at større er bedre på de fleste samfunnsområder, både hva angår næringsliv og organisering av ytelser og service til innbyggernes beste. Det har vært et besynderlig og ikke alltid oppmuntrende skue.

Mislykket industripolitikk var ikke noe som opphørte da Arbeiderpartiet under Gro Harlem Brundtland endelig offisielt la sosialismen på hyllen, vi har sett samme, men nå kombinert med miljømegalomani, fremlagt av også senere partihelter. Særlig var det statsminister Stoltenberg som skulle ta et krafttak for CO₂-fangst på nasjonens vegne da han i nyttårstalen 2007 stolt fortalte folket om den store satsningen – «vår tids månelanding,» intet mindre – som skulle foretas med bygging av et fullskala CO₂-renseanlegg på Mongstad. Denne «etiske» industrialiseringen var ikke mer vellykket enn tungindustrietableringen hadde vært noen tiår tidligere og ble til slutt lagt ned. Prislappen for sosialdemokratenes dyre drøm ble på opp mot 10 milliarder; ingen triviell sum selv for «verdens rikeste land.»

Det samme gjelder storhetsdrømmer forbundet med ønsket om å innta en lederrolle i fredsskaping internasjonalt og midler til utvikling av områder – les: Afrika – der menneskeheten hittil har mislyktes med å skape rike, stabile samfunn med sikkerhet og velferd for de brede masser. Nyrike Norge begynte å konkurrere med svenskene om hvem som skulle ha æren av å være verdens førende «humanitære stormakt.» Det koster å være kar, som kjent, også på etikkens område. Størst og best later til å ha vært ambisjonen mens et velfylt budsjett for utviklingshjelp har tatt de mange og store regningene. Etter min mening har nytteeffekten stort sett glimret med sitt fravær, men det lar vi ligge.

Det er noe paradoksalt over at akkurat Norge har slik hang til store prosjekter siden vår egen faktisk ganske vellykkede statsdannelse er en utmerket illustrasjon på at sosiale fisjoner ofte gir bedre resultater enn fusjoner. Vi var jo i flere hundre år sammen med våre danske brødre i en felles stat for deretter å leve i et knapt århundres partnerskap med slektningene øst for Kjølen, men like forbasket sloss våre forfedre for å oppnå full uavhengighet og frihet. Bedre å være små og fattige enn store og ufrie, tenkte de nok, og sannelig viste det seg etter hvert at den nye, lille, dårlig utviklede statsdannelsen var liv laga og vel så det. Norge er med andre ord et levende eksempel på at størst ikke nødvendigvis er best, som også Island og mange andre små nasjoner er det.

På hjemmebane ser vi også under H/Frp-regjeringen «større er bedre»-tenkningen fortsette på område etter område. Man har uten særlig suksess slått sammen flere på forhånd ganske store sykehus, hvert med sin egen spesielle korpsånd, i Oslo-området; ingen andre enn ledelsen synes at dette har vært en suksess. På tilsvarende vis ønsker man å slå sammen små kommuner til store kommuner og små skoler til store skoler, alt med begrunnelsen at ulike fagmiljøer derved skal bli mer robuste og velfungerende og gudene vet om man ikke også skal spare penger på kuppet, i alle fall bruker dette å inngå i prefusjonsretorikken. Er noe av dette effektivt og klokt? Stundom er det vel det, en del både sosiale konstrukter, bedrifter og andre menneskeskapte enheter fungerer best når de når over et visst størrelsesminimum, men svært ofte erfarer man at det motsatte er tilfellet. Small er mange ganger ikke bare beautiful, men også mest effektivt.

Det er beklemmende å observere at «the powers that be» ikke vil eller klarer å ta innover seg denne erkjennelsen. Storhetsdrømmen er dem for kjær, later det til, for besnærende i sin teoretiske form til at praktiske fiaskoer tillates å medføre noen vesentlig justering, enn si endring, av retningsvalget. Sånn sett er moderne megalomania organisatorica enda et utslag av hybris, av menneskenes overmot der de mener seg kunne ordne opp i alt som er galt, og tror at den virkelighet de selv forutser, er mer pålitelig enn den som faktisk utspiller seg når de villete forandringene settes ut i livet.

Denne spesielle form for selvovervurdering var i forrige århundre særlig et kjennetegn ved sosialistenes holdning overfor historien og samfunnet, jamfør industrieksemplene ovenfor. Konservative mennesker var langt mer kaldblodige og mindre ideologidrevne i sin holdning til virkeligheten. Når vi i dag ser Høyre drive gjennom eller i alle fall facilitere en toppstyrt samfunnsomforming på alle organisasjonsnivåer med sammenslåinger av både det ene og det andre, av sykehus så vel som bedrifter så vel som rent organisatoriske enheter, så stemmer det til vemod.

I effektivitetens navn, men uten å ha viten om at større effektivitet faktisk blir resultatet, tilskynder de en omkalfatring av den eksisterende, tilvante orden i lokalsamfunnene. De vender opp ned på menneskenes nære verden og omskaper den i sitt eget bilde, etter en teoretisk mal der økt merverdi er målet.

Blant så mye annet i samtiden er også dette et bevis på at de siste rester av alminnelig folkevett har forlatt det engang konservative partiet. De er alle blitt liberale globalister de som sitter i ledelsen, kun blant velgerne finnes brede sjikt som ennå tror på den verden som vokste frem utenom sentralplaner, som resultat av vanlige menneskers daglige virke og slit. Lykken fremstilles som felles og universell, og det er staten som best vet hvordan slikt skapes, ikke borgerne. Partiets endring gjennom de siste tiårene har vært trist å skue.