Den norske selvforelskelsen kjenner visst ingen grenser. Nå skal KRL-faget eksporteres og bidra til å forhindre terror med sitt tolerante budskap.

Kjell Magne Bondevik er blitt ekspert på en salvelsesfull grøt av forhåpninger og fromme ønsker. Det er noe søtladent og kjønnsløst over hans tro på ordenes makt til å omskrive virkeligheten. Are Kalvø er en bedre Bondevik enn Bondevik selv.

Nå skal KRL-faget ta brodden av intoleranse, særlig i muslimske land. NRK griper begjærlig sjansen til å øke den norske selvforherligelsen, og blåser saken helt ut av proporsjoner. Kristin Clemet snakker om et brev med ønske om informasjon, som vil bli besvart. Saken ned på jorden. Men hvem får med seg det?

KrF er blitt eksperter på mykporno-idealisme. Enten det gjelder mobbing eller den fattige verden. SV går dem en høy gang. Mykporno vil si å gasse seg i idealisme, som opphøyer en selv, og bruker andre, slik porno gjør. Holdningen er vendt bort fra virkeligheten, fra gørra. Her kommer kynismen inn.

Noen konkrete eksempler:

Bistandsminister Hilde Frafjord Johnson sluttet begeistret opp om milleniumsmålene for bekjempelse av fattigdom. Målsetningene minner om Stalins femårsplaner: antall fattige skal halveres, det skal også de som er henvist til skittent vann, analfabetisme osv.

Spørsmål om dette kanskje ikke var urealistisk ble avfeid med at det bare kom an på vilje. Det samme sa Stalin. Nå er det i og for seg ikke noe galt i å stille seg høye mål, men man får mistanke om at de inngår i en strategi som går ut på å piske opp en begeistring som har politisk fortegn: å gi legitimitet til bistandsindustrien/politikken, som for hvert jubileum eller nytt program må lansere nye slogans.

For å gi en spin til Milleniumsmålene innbød Frafjord Johnson pressen til en annerledes seanse i Annen Etage på Hotel Continental. Pressen ble inndelt i tre grupper: den ene fikk luksusmat, den andre litt mindre spennende spise, og den tredje ble bokstavelig talt avspist med vomfyll, og lite av det også. Det påkostede sirkuset skulle demonstrere inndelingen av verden, som om journalister befinner seg i en barnehave. Skuespillet var regissert av GeelmuydenKiese. I baren nedenunder satt tidligere Amnesty-leder Øyvind Johnsen. GeelmuydenKiese hadde vunnet kampen om informasjonskampanjen til Bistandsdeptet. Det var snakk om noen millioner.

Ikke fortell oss at vi ikke er blitt amerikanske! Vi gjør det bare dårligere enn amerikanerne. Dette var smakløst og penger ut av vinduet. Et utdatert stunt. De flest journalister skrev likevel som om dette var et seriøst opplegg. Selv fikk jeg refusert min artikkel i vårt en gang nasjonale nyhetsbyrå. De likte ikke ironien.

Eksempel to: Sist Jan Egeland var statssekretær var det snakk om at Norge skulle «undervise» Kina i rettsstatens prinsipper. Det avfødte noen artikler i Aftenposten. Mønsteret var det samme som med dagens KRL-utspill: et totalt fravær av motforestillinger. Saken settes ikke i relieff. Hva er konteksten? Kina er verdens største diktatur. Hva er status til rettsystemet? Det ble ymtet frempå om at Kina var på riktig vei. Det har vært gjennomgangstonen lenge: Man synes å avlede av all økonomisk fremgang at den politiske vil følge etter. Sakte, men sikkert. Det er det ingen garanti for. Den samme late-som holdning vises i forhold til Russland. Aftenposten trykker ekspertkommentarer som går ut på at det er Vestens kritikk av Beslan som har ført til økt avstand mellom Putin og Vesten!

Hva denne haltende, halvkvedede omgang med virkeligheten bunner i, er vanskelig å forstå.

Det slår meg under lesning av en leder i Frankfurter Allgemeine Zeitung sist lørdag at demokratiprosjektet til norsk UD må ha vært ren PR: Det gjøres opp status for Kinas ledelse nå når Hu Jintao sitter med alle trådene. Det brenner under føttene på partiet. Tilliten undergraves for hver dag. Korrupsjonen er større enn noen gang. Partiet har en kontrollkommisjon som sendes ut i landet, men den får ikke røre de øverste i nomenklaturen. Det svindles og underslås over en lav sko. Kriminaliteten brer seg, for også politiet står nå i ledtog med bander. Det er et dystert bilde som tegnes. Fellestrekket er mangel på checks and balances. Det finnes ingen uavhengig makt som kan sette seg opp makten som gjør som den vil.

Kina presenteres i disse dager ofte som en suksesshistorie, i det minste for næringslivet. Det er langtfra tilfellet, skriver FAZ. Det finnes ingen patentbeskyttelse i Kina, og myndighetene har ikke foretatt seg noe for å beskytte copyright. Piratkopier koster hvert år utenlandske selskaper milliarder av dollar. Patentbeskyttelsen er blitt dårligere de senere år, ikke bedre. Det kan ikke vare ved.

Justisvesenet gir ingen beskyttelse til den vanlige borger. Det viser strømmen av pilgrimer til Beijing som kommer for å klage sin nød, akkurat som til keiseren i gamle dager. Så skriver FAZ: Doch die reagieren allenfalls noch mit Schikanen. De stakkars menneskene møter likevel bare sjikane fra myndighetene.

Systemet er så korrupt at entreprenører og statlige direktører bestikker banktjenestemenn til å gi dem store lån det ikke er dekning for. Kinas finansvesen sitter på en gjeldsbombe.

Dimensjonene på problemene setter det norske utspillet om rettsopplæring i et nærmest latterlig skjær, akkurat som troen på at eksport av KRL-faget skulle svekke intoleransen.