Hans Rustad USA, UK og Allawi står overfor en geriljakrig. Men hvem er det de kjemper mot, og hva står de for? Det er spørsmålet ingen hederlig journalist kan unngå.
Men det gjør folk som Odd Karsten Tveit når de kaller opprørerne for «motstandsfolk», og snakker om «motstandskampen», som om dette var én kamp, som lot seg definere.
Problemet er at det er mange «kamper» som pågår, og det er vanskelig å si hvilke mål de har.
In fact, Iraq at the moment has four simultaneous insurgencies: Sunni tribalists, former Saddam regime loyalists, fighters loyal to anti-US cleric Moqtada al-Sadr, and foreign jihadists.
«Most importantly, the insurgents haven’t made much effort to develop a coherent political program or identify a leadership,» says Professor Steven Metz of the US Army War College. «I see this as their most serious weakness.»
Still, they do have a common enemy: those they see as foreign occupiers, not liberators.
Nettopp: Det eneste de har felles er fienden: USA. Ved å fokusere utelukkende på deres minste felles multiplum, og ignorere forskjellene, fungerer journalister stilltiende som opprørets forsvarere. De «tilt the balance». USA nyter ikke godt av noen slik preferensa. Her granskes alt med falkeblikk etter svakheter og feil.
Dagbladets Inger Bentzerud har en kommentar på side 2 med en megetsigende tittel: Å forstå en terrorist. Det handler om Pontecorvos berømte film «Battle of Alger». Pentagon hentet den frem og viste den for sine egne rett etter innmarsjen i Irak. En gammel historie.
Det er måten Bentzerud skriver om filmen: Ikke at hun forskjønner den. Den er grusom. Men hun lever opp til tittelen: På den annen side er filmen et eneste langt argument for bruk av motstand med «lav intensitet» – eller det vi i vestlige medier kaller terrorisme – i en frigjøringskrig.
Bentzerud spør: -Lyder dette velkjent? Men unnlater å spørre om det er noen forskjeller på Algeries uhyre blodige frigjøringskrig, og dagens opprør i Irak. Er terroren den samme? FNL plasserte bomber på barer franskmenn frekventerte, «opprørerne» i Irak sprenger sivile irakere i lufta i hundrevis. Bare siden april, da Iraks helsedepartemenet begynte å føre statistikk, er 3.200 sivile drept (totalt, ikke bare av opprørerne) Hun unnlater å ta opp kidnappinger, halshogginger, drapet på 12 nepalesere, helt uten «grunn», den samme gruppa som i helgen la ut en grusom video som velter seg i blod.
Det minner om da GIA drev på som verst i Algerie med å skjære over strupen på kvinner og barn og gamle. Det var en slik sanseløs voldsorgie at mediene kom til kort, de greide ikke formidle til opinionen hva som foregikk, fordi det lå hinsides enhver normalitet.
Der har du det på ett brett, i ett land: FNL i 50-årene og GIA i 90-årene. Det tok flere års terror og motterror før volden «brant ut», og over 100.000 drepte. Som man vil huske spredte den seg også til Paris, med terrorbomber i metroen og i søppelkasser. Et titall ble drept, et stort antall lemlestet.
Hva betyr Irak for oss? Tony Blair sa det slik i helgen, etter å ha møtt Allawi: Det er to kriger det er snakk om. Den første gjaldt å styrte Saddam Hussein. Den kan vi være uenige om. Nå dreier det seg om Iraks fremtid. Terroristene vil enten seire eller bli beseiret. Det er ingen mellomting.
Et hvert forsøk på å flirte med opprøret og gi det skinn av frigjøringskrigen for koloniene, er en flirt med nihilisme og destruksjon.
Volden er det sentrale problem i vår tid. Det finnes en tilbøylighet til å gå utenom. Fredrik Wandrup anmelde Hobæk Hafs roman om russiske nihilister for noen uker siden. Boken handler om de deseprate idealistene som drepte tsar Alexander II i 1881. Wandrup roste Hobæk Haf for å gå egne veier og ta opp et brennbart tema. Men han unnlot å nevne at de russiske narodniki drepte tsaren med tilnavnet The Liberator, Frigjøreren. Det var han som opphevet livegenskapet. Der har du terrorens dilemma. De dreper ofte de gode, fordi de er en større trussel enn undertrykkere, akkurat som terroristene i Irak drepte Sergio de Vieira de Mello, før han rakk å starte gjenreisningen. De Mello var en verdig motpart til USA og Bremer. Kofi Annan er en smågutt mot det De Mello kunne blitt som generalsekretær. FN stakk halen mellom bena for ett år siden, og nøler ennå med å satse på valgforberedelser. De har bare 30 medarbeidere i Irak, og Annan våger å ytre tvil om gjennomførbarheten av valget i januar.
Man lengter etter enkle skillelinjer, etter enkle forklaringsmodeller. At man må ta klart standpunkt mot terroristene, synes vanskelig for mange. De tror at det betyr støtte til USA og Bush. Men å være liberaler betyr å leve med dilemmaer.
