Tilskuerrollen er lett å innta, bekvem som den er. Men kan den også skyldes en fortrengt frykt? Virkeligheten banker hardt og ubarmhjertig på døren: Scener som de som utspant seg i Fallujah idag: Først ble de fire skutt. Folkemengden som danset av glede. Rev de døde i filler, og hengte forbrente kropper fra en bro over Eufrat.
Det virker som man enten er hektet på, følger med i det som skjer, eller slett ikke. Er man med er det lett å kjenne at det er en sammenheng mellom alle bombene. Fra Uzbekistan til det som kunne vært i Storbritannia. Eller Pakistan. Filippinene.

Stilt opp mot virkelighetsoppfattelsen man får av norske medier er effekten mer eller mindre surrealistisk, bare tre uker etter Madrid. I Aftenposten idag var arrestasjonene i Storbritannia avspist med en liten ntb-notis. Nordmannen som tyvfisket i Sverige fikk mye større oppslag.

Noe av vinklingen på nyhetene gir meg følelsen av at vi ikke har noe å snakke om, alternativt at det fremfor alt gjelder å holde verden på avstand. Det er ikke det at det bare er lokale, nasjonale nyheter i seg selv. De får også en utforming som får en til å lure. Som politimetodeutvalget, som nå har gitt støtet til flere oppslag: om promilletester og fotobokser. Idag var det overvåkingskamera i FBI, og farlig last i avisene. (har noen vært på seminar?) For Aftenposten var det mye viktigere å fortelle om at Jan P. var i Irak, enn at Storbritannia såvidt unngikk å gå i Madrids fotspor.

Her på berget er det en klar tendens at man skal forsvare sivile rettigheter mot undergraving/beskjæring. Alt er visst verre enn Big Brother. Det mener en sikkert ikke når det først smeller. Men da kan mye uoverlagt skje. Begivenhetene kan få et annet utfall enn tenkt, fordi man ikke har forberedt seg.

Det som før virket harmløst, irriterer. Den uendelige rekken av underholdningsprogrammer i TV får en annen karakter. I dag var det Grosvold som reklamerte for/vervet deltakere som var tøffe, og tålte å stå under press. Så originalt. Sveip innom Frokost-TV, og lytting til Kulturbeite avføder samme følelsen: At det går på tomgang. Det de snakker virker irrelevant, for de er ikke i samtiden. De tør ikke slippe taket.