Erling Marthinsen 
Keir Starmers største utfordrer er vanskelig å definere. Så vanskelig at Andy Burnham ikke klarer det selv.
Makerfields nye parlamentsmedlem har blitt stemplet som en politisk kameleon, men han vil bli tvunget til å avsløre sitt sanne jeg hvis han blir statsminister.
Dette skriver Gordon Rayner og Lauren Schiffer i The Telegraph. Overskriften Will the real Andy Burnham please stand up? er selvsagt et ordspill basert på rapperen Eminems superhit Will the real Slim Shady please stand up? Teksten gir nettopp uttrykk for den avskyen Eminem føler for copy cats og falske personligheter.
«Dette er en siste sjanse til å forandre seg», sa Burnham i sin seierstale etter valget i Makerfield. Han refererte til Labour-partiet men de som kjenner ham, så en deilig ironi i den frasen.
Burnham er godt vant med å forandre seg. Han har allerede fått et rykte på seg for å skifte mening etter dagsformen, og bytte lag etter omgivelsene.
Hans motstandere hevder at han ikke har noen reelle politiske overbevisninger, med unntak av overbevisningen om at det er han som bør være Labour-leder og statsminister. Men hvis dette blir en realitet, noe som er meget sannsynlig, så havner Burnham i en helt ny situasjon.
Som Labour-leder og statsminister kan han ikke hoppe frem og tilbake mellom meninger. Han kan ikke bytte lag etter dagsformen. Han kan heller ikke legge seg under en utvalgt overordnet. Som øverste sjef vil han ikke kunne gjemme seg bort.
Han blir nødt til å fortelle landet hva han tror på – og denne gangen må han holde fast ved det.
Opportunist
Burnham liker å fremstille seg som en outsider, selv om han har oppholdt seg i Westminister i store deler av sin karriere. Han har i praksis vært en insider siden 90-tallet.
Når det har passet hans egen agenda har Burnham spilt på lag med alle tidligere Labour-ledere: Tony Blair, Gordon Brown, Ed Miliband og Jeremy Corbyn, selv Keir Starmer fikk Burnhams støtte i starten. Burnhams tilpasser sine meninger etter det som er mest hensiktsmessig for å oppnå personlige politiske mål. Samtidig stilte han som kandidat i ledervalgene i Labour både 2010 og 2015, men byttet til vinnernes team rett etter begge nederlagene.
Han endrer bokstavelig talt utseendet sitt for å appellere til et gitt publikum, og dropper Westminster-uniformen med designerdresser til fordel for fotballsupporter-eleganse som Manchesters ordfører (og antagelig nå tilbake igjen).
Som ordfører i Greater Manchester forsøker også å innynde seg velgere i Liverpool, hvor han er født. Han er ofte på joggetur i Everton-drakt, mens han later som at han støtter de to Manchester-lagene. Deretter vokste han opp i Culcheth, som ligger omtrent midt mellom de to rivaliserende byene.
Nok en gang: Hvilket lag spiller egentlig Burnham for? Det er vanskelig å definere, akkurat som det er vanskelig å definere for såpestykket Starmer.
Kanskje Burnham ikke bryr seg noe særlig om de to byene i nord i det hele tatt: Han går under kallenavnet «King of the North», men dro rett til London etter fullførte studier. Bruker han Liverpool og Manchester kun som et springbrett?
Da han stilte til valg som Labour-leder i 2010, sa Burnham: «Vi kan aldri igjen la folkets parti styres av London Dinner Party-kretsen». Nokså frekt, siden Burnham selv hadde vært en del av den innerste London-kretsen i 16 år.
Etter å ha tapt kampen mot Ed Miliband ble han utpekt av seierherren som skyggeminister for utdanning. Motparten ble raskt en alliert.
Evig jakt etter mer makt
I 2015 forsøkte Burnham nok en gang å bli leder i Labour. Hans stemmesanking besto av å innføre en toppskatt på 50 prosent og nasjonalisere jernbanen igjen. Mange oppfattet dette som et desperat forsøk på å forandre form for å vinne tilbake partimedlemmer som lot seg lokke av det mer radikale tilbudet til motstanderen Jeremy Corbyn.
Etter at han endte opp med 19 prosent av stemmene mot Corbyns 59 prosent, valgte Burnham en ny strategi: Han ble en Corbynista, og aksepterte rollen som skyggeinnenriksminister.
Som en tidligere Labour-kollega sier det: «Burnham prøver å gjøre en dyd ut av det faktum at han har vært lojal mot alle Labour-lederne han har tjent under, men når dette inkluderer Jeremy Corbyn, er det ikke noe å være stolt av.»
Hele hans karriere preges av vingling og politisk spill for å fremme sin egen karriere. Men som partileder og statsminister må han stå på egne ben. Da må han faktisk bestemme seg om han er for eller mot EU-medlemskap (han har sagt begge deler).
Som ordfører i Greater Manchester har han jobbet intenst for å presse statsmidler nordover fra London. Som statsminister må han ta hensyn til hele nasjonen.
Burnham kan ikke samtidig være en nordlig opprører og en regjeringsleder. Hvis han blir statsminister, må han velge, og til slutt vil den virkelige Andy Burnham bli tvunget til å vise seg frem.
