En New Labour-tilhenger, en Corbyn-tilhenger og Keir Starmers største fan kommer inn på en bar. Bartenderen ser opp og sier: «Det vanlige, Andy?».

Det finnes kanskje flere versjoner av denne Andy Burnham-vitsen, men alle peker på den samme sannheten. Ordføreren i Greater Manchester prøver å være alt for alle Labour-medlemmer. Han er en mann med så sterke meninger at hvis partiet hans ikke liker dem, vel… da har han andre.

I den siste setningen henviser assisterende redaktør Tim Black i Spiked Online til det berømte utsagnet til Groucho Marx: Those are my principles, and if you don’t like them… well, I have others.

Ifølge en YouGov-meningsmåling denne uken er Burnham klar favoritt til å etterfølge Keir Starmer som Labours neste leder – og dermed bli britenes neste statsminister. Det avhenger selvfølgelig av om han vinner suppleringsvalget i Makerfield neste måned. Valgkampen er godt i gang.

🔴 LabourList attended the @AndyBurnhamGM campaign launch in Makerfield today – watch the highlights from his speech to the crowd of activists here 🌹 pic.twitter.com/J5NKF5MU8k

— LabourList (@LabourList) May 22, 2026

Reform UK er den eneste utfordreren, og meningsmålingene er jevne. Problemet er partiet Restore, som er ledet av led by Rupert Lowe som ble valgt inn i Underhuset som Reform-representant. Restore tar 7 prosent av stemmene, hvor de fleste trolig hadde havnet hos Reform, som da hadde ledet klart.

Labour-medlemmenes entusiasme for Burnham er et tegn på deres desperasjon. Uansett hva de ser i ham – bortsett fra at han ikke er Keir Starmer eller Wes Streeting – er det i hvert fall ikke politisk overbevisning. This man is for turning.

Nok en historisk henvisning, men ironien er at tidligere statsminister Margaret Thatcher sa det motsatte: The lady’s not for turning.

Når det gjelder Brexit, så har Burnham en merkelig historie. Han er selvsagt pro EU, men da han forsøkte å bli leder av Labour i 2015 for andre gang var han en sterk støttespiller for en folkeavstemning om EU-medlemskapet.

«Folket krever dette», sa han til BBC.

Han oppfordret David Camerons Tory-regjering til å avholde en avstemning så snart som mulig. Ti år senere var tonen annerledes.

«Når jeg ser på Brexit-folkeavstemningen, gjorde Cameron og Osborne feil i å i det hele tatt gå med på [den].»

Burnham respekterer heller ikke nå Brexit, noe som vises i hans tredje forsøk på å bli leder for et Labour-parti i krise. Han klarer ikke å respektere en folkeavstemning som ikke ender med det resultatet han ønsket seg. Dette er en velkjent og økende trend, også i USA.

Som Burnham sa til den venstrevridde woke-bibelen The Guardian i september: «På lang sikt, for å være ærlig, så vil jeg si det rett ut: Jeg ønsker å bli medlem av [EU] igjen.»

Men nå har Burnham endret mening, eller i det minste hva han sier at han mener. Mandag sa han at han ikke ville prøve å tvinge britene tilbake til Brussel sin kalde favn, og at britene ville havne i «en evig fastlåst situasjon hvis vi bare stadig krangler [om brexit]».

For å være rettferdig mot Burnham, så er han i det minste konsekvent i sin inkonsekvens.

Burnham har vaklet i Brexit-spørsmålet. Flere ganger har han hevdet at han forstår britiske arbeidere som ønsket å «ta tilbake kontrollen». Han har til og med påpekt de skadelige konsekvensene av høy innvandring fra EU for arbeidstakere, siden dette presser lønningene ned og splitter lokalsamfunn, noe som er et tabu i Labour-kretser.

Men på samme tid har han flørtet med å stanse Brexit, ved å gjennomføre en ny folkeavstemning som kan gi det «korrekte» resultatet. Og det er ikke bare når det gjelder Brexit og EU at Burnham sier én ting og så nesten det stikk motsatte. Det gjelder flere spørsmål.

For eksempel har Burnham vært medlem av Labour Friends of Israel siden 2015. Han har tidligere ikke hatt problemer med å kritisere Jeremy Corbyn for sin velkjente antisionisme.

Men etter at palestinske terrorister under ledelse av Hamas voldtok, torturerte og drepte omlag 1200 israelere 7. oktober 2023, hvorav de aller fleste var sivile, så har Burnham snakket om hvor viktig det er å støtte anerkjennelsen av en palestinsk stat. Var det brutaliteten og grusomhetene som fikk ham til å omfavne palestinerne?

Burnham har støttet å ta opp store offentlige lån for å kunne gjennomføre et «fullt ut sosialdemokratisk» program. Derfor har han vært motstander av finansminister Rachel Reeves, som i det minste har forsøkt å innføre visse finansielle regler.

Men mandag, etter at statsobligasjonene var rammet av den elendige økonomiske politikken, sa han til ITV News: «La meg si dette helt klart. Jeg støtter finansreglene.»

Han har også slitt med å forbli stabil i transspørsmålet. Han startet som de fleste andre vært dypt involvert i transideologien, og ba i 2019 Tory-regjeringen om å la alle få bestemme sin egen kjønnsidentitet.

Han tok avstand fra LBG Alliance, en organisasjon som støtter rettighetene til lesbiske, homofile og bifili, men tar avstand fra de to siste bokstavene i LGBTQ, queers (skeive) og trans. Burnham hadde «gjort sin støtte til transsamfunnet svært tydelig gjennom årene», sa en talsperson.

Etter dommen i Høyesterett, som avviste selvdefinert kjønnsidentitet og fastslo at kun biologiske kvinner er kvinner, kunne Burnham bare si at det hele hadde blitt svært «forvirrende». Vel, mange av ble ikke veldig forvirret av transgalskapen. Noen av oss, faktisk ganske mange, gjenkjenner mentalt hysteri når vi ser det.

Det er ingenting galt i at en politiker ombestemmer seg på bakgrunn av nye omstendigheter, etter å ha tenkt gjennom argumentene eller av respekt for folkets vilje. Men det er ikke det som har skjedd med Burnham.

Det ser ikke ut som Burnham reflekterer over Brexit, finansregler eller kjønnsideologien. Han virker ikke som en politiker som bryr seg om folket (finnes slike?), men velger en mer passiv rolle og den taktikken som han mener gjør det mest sannsynlig at han får mer makt. Han forteller de «riktige» folkene det han tror de vil være enige i. Dette minner om norske politikere.

Hvis Labour får viljen sin, kan denne vennlige, folkelige figuren med en vinglete historie ende opp i Downing Street. Men han vil ikke klare å vinne velgere som allerede er lei en ledelse uten peiling i dette utslitte og inkompetente Labour-regimet.

Det vil neppe hjelpe at han har stått ganske solid på samme side som energiminister Ed Miliband. Burnham er en forkjemper for en klimapolitikk som er sentrert rundt grønn økonomisk vekst og desentralisering.

Han tror «Net Zero» vil skape godt betalte lokale arbeidsplasser, modernisere infrastrukturen og forbedre folkehelsen, og bruker dette som argument for å forsøke å skjule at han er en klimafanatiker som Miliband.

Det er vanskelig å si hvem som er verst av kandidater som Wes Streeting og Andy Burnham. I bakgrunnen lurer Angela Rayner. Men Labours posisjon er nå så svak  at uansett hvem som blir valgt til neste partileder, så vil Labours nedgang trolig fortsette, og da vil Nigel Farage bli den som tar over som statsminister etter neste parlamentsvalg.

Kjøp «Den grønne guden» av Giulio Meotti her!