– Tror virkelig Wes Streeting, denne stjerneprotégéen til den såkalte eliten av «wankeratis», at han kan holde tilbake populismens bølge? Herregud, han har ikke peiling.

Dette skriver Brendan O’Neill i Spiked Online. For ordens skyld: «Wankerati» er et nedsettende, ofte satirisk begrep som brukes om en pretensiøs, elitistisk eller selvopptatt gruppe mennesker, som ofte knyttes til en «woke» eller venstreorientert, selvrettferdig agenda. Ordet er en sammensetning av det britiske slanguttrykket «wanker» og suffikset «-rati» (som i «literati» eller «glitterati»).

Starmer is a wanker var en meget populær chant på engelske fotballstadioner i fjor. Nå vil store deler av media, sosiale sirkler og nye politikere som søker etter makt føre britene enda lenger ut på venstresiden. Få britiske velgere lar seg begeistre.

Wes Streeting, som gikk av som helseminister i går for å havne i posisjon til å utfordre britenes statsminister Keir Starmer, passer perfekt i en slik rolle.

O’Neill har endelig oppdaget hvorfor han misliker Streeting.

Det er fordi han skryter av sin arbeiderklassebakgrunn, samtidig som han rakker ned på det britiske arbeiderklassen. «Jeg er fra Stepney», kvitrer han, som en affektert Dick van Dyke, før han ser ned på «bondeknøler» som stemte for Brexit, med sin Cambridge-utdannede nese.

«Jeg er en av dere», sier Streeting.  Men alle briter med litt forstand vet at han er en av De andre. Dette samme kan man si om hele ledelsen av Labour, akkurat som vårt eget Arbeiderparti ledes av noen få med utdannelse og en gjeng med broilere som aldri har hatt en jobb som ikke finansieres av våre skattepenger.

Har han en sjanse?

Kan Streeting bli Labours nye leder, og dermed britenes neste statsminister? Mange briter tviler. For de stiller det samme spørsmålet som O’Neill: Hvem i all verden tror at Wes Streeting er løsningen på Storbritannias problemer?

Kanskje satser Streeting å vinne stemmer fordi han er homofil? Han har konkurrenter i så måte, som De Grønnes partileder. Som et meningsinnlegg i Metro sa det:

«Zack Polanski, ikke Wes Streeting, burde bli Storbritannias første homofile statsminister».

Skribenten Adam Miller avslører galskapen som preger LHBTQ-mafiaen.

«Som mange LHBT+-personer har jeg hele livet håpet på å få oppleve den dagen da en åpent homofil statsminister flytter inn i 10 Downing Street.»

Likevel konkluderer Miller med at Streeting ikke er den rette mannen for jobben. At han velger Polanski som en alternativ løsning viser at LHBTQ-hysteriet fortsatt preger Miller.

Seksuelle preferanser har plutselig fått politisk betydning. Personlig bryr jeg meg ikke det minste hva politikere foretar seg på soverommet, så lenge de ikke bryter loven med seksuelle overgrep og voldtekter.

Men Miller innser i det minste at selv om Streeting er gay, er han ikke i stand til å gjenoppbygge Labour.

Streeting representerer det samme sviket som livslange Labour-velgere som meg har opplevd under Starmer: et parti som er langt mer opptatt av å fremstå som valgbart for sentrum enn å sette arbeiderklassen i første rekke.

Har ikke Miller fått med seg at den nedre del av middelklassen er i ferd med å bli ruinert, og stadig flere fra den øvre del av middelklassen rømmer fra landet?

Man trenger ikke flere bevis på at Labour er ferdige, skriver O’Neill.

Patetisk palasskupp

Streeting har i månedvis gitt signaler om at han ønsket å utfordre Starmer. Først skjærtorsdag slo han til, og trakk seg som helseminister. Med alle krisene som plager det britiske helsevesenet NHS er det neppe så mange som vil savne ham i helsedepartementet.

Det er det mest ubetydelige og patetiske palasskuppet i de britiske øyenes historie. Jeg har vært vitne til pubkrangler med større betydning. Det er en skam for mitt engelske hjerte at vi har gått fra slaget ved Marston Moor til dette oppgjøret mellom middelmådige skikkelser, alle skåret ut av det samme grå stoffet som teknokratiet.

Hvis Streeting lykkes med sitt kupp, vil han bli en «Starmer 2.0», bare mer venstrevridd. Hans historiske rolle som statsminister vil bestå av å observere den velfortjente undergangen til Labour, partiet som har sviktet akkurat den typen mennesker fra arbeiderklassen Wes vokste opp sammen med, og som han nå forakter.

«Gutten fra Stepney»

Ideen om at «gutten fra Stepney» skal blåse nytt liv i det politiske livet er ren bullshit, mener O’Neill. Kanskje han kan skape litt entusiasme blant folk som leser The Guardian, heter Arabella eller Edred, og egentlig håpet på Angela Rayner, men tar imot Streeting som en trøstepremie.

Men de misforstår Streeting. Han er kanskje en «gutt fra Stepney», men han er en erfaren del av etablissementet.

Streetings karriere sier mye.

Hans første store rolle var som leder for National Union of Students, denne foreningen av landets mest uutholdelige ungdommer, hvis løftede knyttnever og tåpelige keffiyeh-skjerf ikke klarer å skjule deres ivrige middelklassekarrierejakt.

Deretter jobbet han for Stonewall i halvannet år – den tidligere organisasjonen for homofiles rettigheter som har blitt til en transkult, og som bidro til å ødelegge kvinners rettigheter ved å konspirere for å avskaffe kjønnsspesifikt språk og til og med kjønnssegregerte rom.

Streeting var en gang sentral i en organisasjon hvis nyreligiøse dogmer førte til at kvinners frihet ble knust, homofile tenåringer ble dopet ned og barn ble sterilisert for livet.

Han har også jobbet i korte perioder for PricewaterhouseCoopers og en tenketank tilknyttet Labour. Den Streeting vi ser i dag ble ikke skapt av arbeiderklassen, men av institusjonene som var anti-arbeiderklasse.

Derfor er Streeting stjerneprotégéen til wankerati-gjengen.

Han hatet Brexit og sa at Starmer burde ha gjort mer for å «oppheve» det. Han advarte vanlige folk mot å bruke opphissende språk om voldtektsgjengene. Og i sitt avskjedsbrev i dag beklager han den «farlige engelske nasjonalismen» til Reform UK, som utgjør en slik trussel mot våre «verdier og idealer».

Ironisk nok er det nettopp arbeiderklassen som stemmer på Reform. Men dét vet ikke Streeting, siden han ikke lenger omgås de som etter hans mening tilhører en foraktelig gruppe av pøbler og tapere.

Britene ønsker Nigel Farage som sin neste stats­minister

Fremtiden ser mørk ut for britene, men de kan kanskje finne et snev av trøst ved at fremtiden til Labour ser enda mørkere ut.

Labour består av tåper, avslutter O’Neill.

Dere er ferdige. Hverken svikeren fra Stepney eller den såkalte «King of the North», Andy Burnham, vil redde Labour fra det som venter – den demokratiske vreden fra folket de har sviktet og nedverdiget i altfor lang tid.

King of the North er, som sikkert mange vet, en skikkelse fra Game of Thrones. Det er krigerkongen til de som vokter landet mot truslene utenfra ved hjelp av en gigantisk mur.

Dagens briter har hverken en krigerkonge eller et lite gjerde som beskytter nasjonen.

Oppdatering:

I dag fredag sier Streeting at han støtter en retur til parlamentet for Andy Burnham, noe som gjør han aktuell som kandidat i lederkampen i Labour. Burnham er i dag ordfører i Greater Manchester.