Daniel Foubert 
Datteren hans ble seksuelt overfalt av en mann som nylig hadde kommet til Frankrike. Jean-Pierre var knust. Men han satte raskt i gang med å ettergå sine egne tanker. Gjerningsmannen var et individ. Selvfølgelig. Man må aldri generalisere.
Jean-Pierre forstod det ikke til å begynne med.
Daniel Foubert. (Foto: Privat/X)
Originalteksten har i helgen hatt høy sirkulasjon på X. Den er skrevet på engelsk av meme-makeren og kommentatoren Daniel Foubert, som beskriver seg som fransk-polakk med interesse for geopolitikk og antropologi.
Han så kveldsnyhetene, betalte skatten sin, stemte ansvarlig og trodde på det respektable folk fortalte ham:
- Frankrike trengte innvandring, fordi økonomien trengte arbeidskraft.
- Mangfold gav muligheter.
- Offentlige tjenester var under press, fordi de manglet penger.
- Uorden på skolen skyldtes sosiale forskjeller.
- Kriminalstatistikken krevde kontekst.
- Den som knyttet disse tingene sammen for raskt, var sannsynligvis en ekstremist.
Så begynte barna hans å komme hjem fra skolen og si at de nesten ikke hørte læreren. Halve timen gikk med til å gjenopprette ro og orden. Lærerne ble stadig skiftet ut. Noen ble bare borte i ukevis.
Jean-Pierre klaget én gang, høflig. Administrasjonen forklarte at situasjonen var «utfordrende», og at skolen var i ferd med å utvikle et «inkluderende, pedagogisk svar». Jean-Pierre dro beroliget hjem. Det fantes fagfolk som tok seg av det.
Også nabolaget hans forandret seg. Butikker stengte. Andre dukket opp. Grupper av menn okkuperte de samme hushjørnene hver kveld. Kona hans holdt seg unna en av gatene etter mørkets frembrudd.
Jean-Pierre la merke til alt dette, men han hadde også lært at det var farlig å legge merke til mønstre.
Hver hendelse måtte betraktes som en isolert hendelse. Én stengt butikk betydde ingenting. Ett overfall betydde ingenting. Ti hendelser betydde ti urelaterte hendelser. Bare en rasist ville trekke linjer mellom punktene.
Så ble datteren hans seksuelt overfalt av en mann som nylig hadde kommet til Frankrike.
Jean-Pierre var knust.
Men han satte raskt i gang med å ettergå sine egne tanker. Gjerningsmannen var et individ. Selvfølgelig. Man må aldri generalisere. TV-en forklarte at det var uansvarlig å utnytte slike forbrytelser politisk. En minister advarte mot «stigmatisering». Jean-Pierre nikket i tårevåt anerkjennelse. Det som hadde skjedd med datteren hans, var uhyrlig, men det som virkelig var skremmende, var muligheten for at noen et sted kunne stemme på feil parti på grunn av det.
Ingenting endret seg.
Skolen til sønnen ble verre. Datteren sluttet å gå ut alene. Kona ville flytte. Politiet var utslitt. Lærerne var utslitte. Sykehusene var utslitte. Jean-Pierre var utslitt.
Likevel krevde hver forklaring han hadde fått, at han skulle tro at hver forverring var midlertidig, tilfeldig, overdrevet eller forårsaket av noe helt uten sammenheng med rekken av andre forverringer.
Og hver gang noen foreslo at landet kanskje hadde gjort alvorlige feil — om migrasjon, autoritet, utdanning, politiarbeid, integrering, straff eller grenser, visste Jean-Pierre det riktige svaret:
«Forsiktig. Det høres ut som ytre høyre.»
Så han forble fornuftig. Han forble moderat. Han forble informert. Han forble helt ute av stand til å trekke en konklusjon basert på sitt eget liv.
Jean-Pierre forstod det ikke til å begynne med. Og han forstår det fortsatt ikke.
