Forfatteren Michael Shellenberger grunnla som 15-åring en Amnesty International-avdeling på skolen sin. Deretter fulgte flere tiår med miljøaktivisme, innsamling av midler til beskyttelse av regnskogen og et dypt engasjement i klimabevegelsen.

Denne bakgrunnen er avgjørende for å forstå hvorfor hans kritikk av venstresiden fortjener oppmerksomhet.

Som han forteller i en podkast med Coleman Hughes, skjedde forvandlingen fra kritiker på venstresiden til kritiker av venstresiden gradvis. Først skiftet Shellenberger mening om kjernekraft. Oppdagelsen av at venstresidens motstand mot den sikreste og reneste energiformen ikke lot seg forklare rasjonelt, åpnet døren til et større spørsmål:

Hva handler egentlig venstrebevegelsen om?

Rousseaus barn

Bak klimaaktivisme, kjønnsideologi og sosialpolitikk skjuler det seg ifølge Shellenberger en felles grunnleggende logikk som han sporer tilbake til Rousseau: Sivilisasjonen er problemet. Alle de store progressive sakene deler denne underliggende fiendtligheten mot den vestlige sivilisasjonen.

Kjernekraft er nettopp et godt eksempel. Teknologien er vitenskapelig dokumentert som både sikker og klimavennlig, men venstresiden bekjemper den likevel. For Shellenberger avslører dette at klimabekymringen er av underordnet betydning. Kjernekraft representerer den høye vestlige sivilisasjonen, teknologisk mestring og industriell dyktighet, og det er nettopp dette som vekker motstanden.

Shellenberger ser at mønsteret gjentar seg på tvers av progressive saker: antisystem, anti-establishment, antisivilisasjon. En identitet som lenge har vært innebygget i popkulturen som en slags standardinnstilling for unge.

Gud er død – lenge leve klimaet

Den idealistisk-religiøse intensiteten i progressive bevegelser finner sin forklaring i sekulariseringen. Shellenberger trekker en klassisk linje fra Nietzsche via Durkheim til Weber: Når kristendommen mister sin samfunnsbærende funksjon, etterlater den et tomrom. Mennesket søker stadig etter transcendens og moralsk mening, og finner det i erstatningsreligioner.

Klimabevegelsen, «woke»-bevegelsen og identitetspolitikken fungerer psykologisk som nettopp dét. De tilbyr syndsbevissthet, frelse, fiendebilder og et fellesskap av rettferdige. Derfor er det så vanskelig å møte disse bevegelsene med rasjonelle argumenter. Teologi lar seg vanskelig motbevise med statistikk.

Frelseren og ofrene

Shellenberger beskriver en psykologisk profil han kjenner igjen fra sin egen fortid: den messianske selvoppfattelsen. Trangen til å redde verden. Behovet for å bli anerkjent for sin godhet. Han er åpen om at dette behovet drev hans tidlige aktivisme, og han mener det er utbredt på venstresiden.

Dette får alarmerende konsekvenser. Shellenberger kobler godhetsidentiteten til en rekke tilfeller av politisk vold fra venstresiden.

Luigi Mangione møter i Manhattan Criminal Court i New York den 9. desember 2025. Foto: Curtis Means / Pool via AP / NTB.

For øyeblikket gjelder det Luigi Mangione, som skjøt og drepte en toppleder i et stort amerikansk forsikringsselskap, og Cole Tomas Allen, en 31 år gammel lærer og ingeniør fra California, som sist måned forsøkte å trenge seg gjennom sikkerhetskontrollen ved den årlige White House Correspondents’ Dinner med gavær, pistol og kniver med det erklærte formålet å drepe tjenestemenn i Trump-administrasjonen, og hvis manifest bærer frelserens klassiske kjennetegn. Shellenberger peker også på attentatforsøkene mot Trump.

I gjerningsmennenes manifest går de samme temaene igjen: offerberedskapen, den ensomme helten som handler fordi ingen andre tør, og overbevisningen om å ofre seg for et større formål.

Greta Thunberg er et illustrerende, ikke-voldelig eksempel, mener Shellenberger. Den berømte FN-talen hennes inneholder begge elementer på én gang: den opprørte anklagen mot de voksne og den stilltiende aksepten av rollen som verdens frelser.

Når barn blir læremestere

Shellenberger finner en del av forklaringen på denne tankegangen i den progressive pedagogikken. Strukturer er undertrykkende, læreren skal lære av eleven, og den unge generasjonen bærer instinktivt på sannheter som de eldre har fortrengt.

Konservative vet derimot at sivilisasjon er overlevering, den akkumulerte visdommen og erfaringen som én generasjon viderefører til den neste. Den progressive pedagogikken snur denne logikken på hodet og oppdrar en generasjon til å betrakte nedarvede normer som lenker snarere enn ankere.

Shellenberger sporer dette tilbake til Rousseau og den progressive dannelsestradisjonen. Resultatet er politisk engasjement med stor intensitet og liten ballast.

Penger og makt

Venstresiden har vunnet den kulturelle og politiske kampen gjennom tålmodig oppbygging av en åndelig infrastruktur. Shellenberger peker på George Soros som eksempel: hundrevis av millioner dollar investert over flere tiår i journalister, NGO-er og politiske kampanjer koordinert med det langsiktige målet å liberalisere retts- og sikkerhetspolitikken og undergrave tradisjonell rettshåndhevelse.

Høyresiden har tilsvarende ressurser til rådighet. Spesielt tech-milliardærer med erklært skepsis til progressivismen. Men strategien mangler, og reaksjonen kommer for sent, er fragmentert og mangler sammenheng.

Den ene siden fører en bevisst, langsiktig kamp. Den andre slukker branner.

Kjøp «Et konservativt manifest» av Jordan Peterson her!

Usensurerte nyheter. Abonner på frie og uavhengige Document.