Av femteemanuensis i dannelse, Yan Calmeyer Friis
I riktig gamle dager – den gang man måtte lete etter en ledig telefonkiosk hvis man ønsket å snakke med hverandre – hadde kvinner forkjørsrett ved dører. Denne ble praktisert av herrer som visste at manerene ikke er en øygruppe i Stillehavet. Var de på etterskudd ved ankomst, økte de tempoet og smatt galant inn – med korrekt margin – foran kvinnen, grep håndtaket, svingte døren opp og tok et høflig skritt tilbake slik at kvinnen kunne forsere døråpningen uten å måtte justere kurs eller hastighet. Herren sa «Vær så god» med dyp, mandig stemme, hvorpå hun ga ham et strålende smil.
Dette var helt dagligdags og kunne iakttas overalt hvor mennesker befant seg. Ikke minst på Theatercaféen i Oslo.
Men så skjedde det underlige, en gang på 70-tallet, at enkelte kvinner høylytt mente seg i stand til å åpne dørene selv. Herrene med manerer ble outet og fremstilt som kvinnemishandlere med sannsynlig nazibakgrunn. Deres fall i aktelse ga dype traumer som akselererte ytterligere da de også ble nektet å holde stolen for sin borddame og dessuten mistet retten til å spandere – en øvelse som nå brått ble definert som «lummert forsøk på kjøp av sex». Man lokket med andre ord sin borddame ut i prostitusjonen og fornedrelse. Politiet kunne dukke opp når som helst.
Innføringen av den kjønnsnøytrale nye tid var ikke smertefri. Mange taklet overgangen dårlig, og det oppsto stadige misforståelser og uheldig timing. Det var med andre ord fritt frem for klemte fingre og sporadisk neseblod da den moderne herre nå brått sluttet å holde dører for å markere sin avstand til halliknazismen. I særlig dramatiske tilfeller kunne dette resultere i smell av dør rett for nesen på tililende kvinner. Albuing og skumping forekom hyppig, da det var viktig å markere at kvinner ikke lenger hadde forkjørsrett i trengsel. Under julehandelen på Steen & Strøm kunne man ane tilløp til hverdags-sadomasochisme.
Seg selv nok-mentaliteten viste seg imidlertid å passe en god del av de sinte dørfeministene dårlig. Det var ikke bare blitt dyrere å gå på bar, men det medførte også en god del blåmerker. Dessuten var det ting som tydet på at de egoistiske dyttemennene, særlig de kjekkeste, mye heller ville ha sex med nette saker som pudret nesen, gikk i korte kjoler med hevet baug, gjerne lot seg påspandere – og hadde glemt hvor de bodde når det nærmet seg s(t)engetid.
Ergo begynte de sinte damene å bruke BH igjen, male ansiktene sine, lære seg å gå med stiletthæler, barbere armhulene og lårhulen. Kort sagt, de begynte å by seg fram. Desto mer ydmykende at de nå savnet herrene med manerer. De var enten blitt homofile eller hadde gått i dekning.
Heldigvis finnes det fortsatt tallrike velmenende herrer. De klarer ikke å være dyttemenn, men samtidig har de så magre kunnskaper om manerer at de fremstår som ubehjelpelig klønete. Med tid og stunder vil nok praktisering av alminnelig høflighet mellom kjønnene gjenreises. Inntil vi kommer så langt, kan det være nyttig med lett terping av regler.
Dør- og trappereglene kan ikke nevnes for ofte:
1) Normaldør som går utover.
Hurtige, men bestemte steg mot målet, åpne døren, rygg ut til siden slik at det oppstår fri bane. Nikk og si med mandig stemme: «Vær så god».
2) Normaldør som går innover.
Hurtige, men bestemte steg mot målet. Åpne døren sakte – i tilfelle det befinner seg noen på innsiden –, men målbevisst. Bli med døren inn, hold den åpen og la damen passere. Nikk og et mandig «vær så god»…
3) Svingdør. Slipp kvinnen forbi med nikk og mandig «vær så god». Følg så på, men legg deg straks inn mot aksen. Dette for å unngå dørblad i hælene med påfølgende snubling inn i forantrippende kvinne, svingdør-bråstopp og mulig pandemonium.

Svingdør fordrer at man holder tungen rett i munnen og unngår kollisjon. Her i Uddevalla. (Wikimedia Commons/W. Carter)
4) Trapp.
La kvinnen gå først ned trappen. La henne gå sist opp trappen. Et glimt av trusen-trikset og nærstudium av legger kan være fristende, men herrer med manerer hever seg over slike billige gleder. Før an opp, dann baktropp ned.
Mange lurer på dette med avstand. Og her har vi den viktigste regelen av dem alle:
5) Syv-metersregelen.
Befinner en bakenforliggende kvinne seg innenfor en avstand på maks syv meter idet du når døren, utløses umiddelbart forkjørsretten. Da er du pålagt galanteri. Du åpner, holder, og venter til kvinnen er ute (eller inne). Husk det obligatoriske «Vær så god» (mandig).
OBS! OBS! Er kvinnen mer enn syv meter unna når du griper dørhåndtaket, må hun ignoreres, og du forserer døren på egen hånd, uten å skjenke henne et blikk. Er du så lettsindig å innlede galanteri når avstanden er over syv meter, betyr det rødt flagg, du signaliserer at du bare er ute etter én ting. Riktignok finnes det kvinner som ikke nødvendigvis misliker dette, kvinner er smarte og ser ofte tvers igjennom menn, så du kan slumpe til å være heldig. Men det frarådes, da risikoen for katastrofe og uthengning på sosiale medier er stor.
Jeg har mottatt en del forespørsler om det finnes regler også for heis og rulletrapp. Det gjør det.
6) Rulletrapp.
Her gjelder i utgangspunktet de samme regler som i vanlig trapp, mannen foran opp og bak ned, men det kan tilføyes at innledning av samtale i rulletrappens sluttløp absolutt må unngås, da slike samtaler har en tendens til å fortsette når man går av, man blir stående på perrongen og snakke, slik at rulletrapp-munningen (som det heter på fagsproget) blokkeres. Dette får svært uheldige konsekvenser for bakenforliggende passasjerer, og kan ende med pandemonium og benbrudd.

Her er duket for seriekatastrofer. Rulletrappen er et minefelt, selv om reglene er enkle. (Foto: 慕尼黑啤酒 / Wikimedia Commons / CC BY-SA)
7) Heis.
Den galante herre vil alltid trykke på knappen, etter å ha spurt eventuelle tilstedeværende kvinner om de skal opp eller ned – i fall man befinner seg på et mellomplan og har dette alternativet. Han slipper så alle kvinner om bord med et «Vær så god» (mandig), og sørger for at alle ønskede etasjer blir registrert ved enkle, mandige trykk. Nå man kommer til sin etasje, lar man eventuelle kvinner som skal av, gå først. Igjen med et vennlig «Vær så god» (mandig). Her kan man også variere med et «Etter Dem, frue» (hvis giftering observeres og damen er betydelig eldre enn utøveren av galanteriet). «Frøken» frarådes i 2026. Da er veien kort til de sosiale medier.
Vær oppmerksom på at overkorrigering veldig lett inntreffer om man forsøker å tilegne seg den arkaiske tradisjonen «dannelse» uten å ha den i blodet, og derfor går inn i situasjonen med stor usikkerhet. Faren for nervøs overkorrigering er da overhengende. Jeg vet, for jeg har selv vært der.
En gang i min yngre alderdom, var jeg så uheldig å få vertinnen, fruen til konsernets direktør, som borddame. Det gikk opp for meg at jeg faktisk aldri egentlig hadde satt meg inn i den fryktede øvelsen «stollek med borddame». Og dette var ikke en hvilken som helst borddame, men selve Damen. Og der sto vi alle oppmarsjert bak hver vår stol, klare for å innta våre plasser. Hvordan var nå dette? tenkte jeg, og skjøv min borddame litt vekk for å få grep om stolryggen hennes. Hun kolliderte da med nestemann, og utbrøt et forfjamset «unnskyld!».
Jeg skjøv stolen hennes bakover, for å åpne for inngang. Litt for langt bakover, så jeg nå, for vertinnen sendte meg et forundret blikk, men stilte seg likevel modig inntil bordet i begynnende bløt knebøy og forventet den lette, klassiske stolskyv-berøringen i knehasene. Det var imidlertid en bulk i teppet som måtte forseres, dermed ble hun mer rammet enn berørt av stolen, jeg korrigerte lynsnart og dro stolen til meg igjen, mens vertinnen var på vei ned, ja, hun ville gått rett i gulvet om jeg ikke hadde dobbelt-korrigerte og lagt inn en kvart Nelson (venstre). Det kunne gått bra, om jeg ikke hadde snublet i stolbenet og fått en kraftig rotasjon mot styrbord. Og slik gikk det til at jeg deiset rett i fanget på husets vertinne, med full kraft og litt til da jeg hadde opparbeidet en viss hastighet på rotasjonen.
Det ble en del oppstyr da vertinnen skrek og kjolen sprakk, og konsernets leder kom springende med veldig sinte øyne. Det som for de fleste i selskapet hadde sett ut som et regelrett overfall, ble av meg forklart med et ynkelig: «Jeg snublet …».
Som man skjønner, ble det ikke noe sving på takke-for-maten-talen. Egentlig kunne jeg like gjerne takket for meg før forretten og tatt en Bolt.
Det er altså viktig å kunne reglene til punkt og prikke før man begir seg ut i galanteriets verden. Overkorrigering ender ofte med katastrofe (og sosiale medier).
Jeg kan likevel trøste meg med at jeg har en venn, la oss kalle ham Jan Olav, som skulle holde takke-for-maten-talen i et fint selskap. Han sovnet før forretten, og vendte ikke tilbake før desserten var servert og noen slo på glasset hans. Vertinnen hadde i løpet av det meget velkomponerte måltidet fått et dypt innblikk i talerens søvnvaner (og smattelyder) mens han hvilte hodet mot hennes skulder og iblant i hennes fang. Det var sikkel involvert. Likevel var dette ingen ting mot talen.
En ondskapsfull venn, la oss kalle ham Trond, hvisket taleren noen forløsende ord i øret, taleren visste nemlig ikke hva de hadde spist. Etter tips fra Trond ga han nå til beste en strålende tale, full av lovprising, elegant i sin detaljerte og levende beskrivelse av hver rett. Særlig berømmet han hovedrettens raffinerte behandling av anden, dens sprø konfiterte skinn, den presise rosa kjernen, et nesten orientalsk krydderanslag og det subtile samspillet mellom det lett syrlige garnityret og den mørke reduksjonssausen. Han snakket som om han hadde vunnet Bocuse d’Or. Vertinnen gjorde ham da høflig oppmerksom på at det overhodet ikke var blitt servert and.
Min venn, la oss fortsatt kalle ham Jan Olav, sendte da min andre venn (Trond) et meget forarget blikk. Og utbrakte en skål, av mangel på annet å si.
Slik er det jo i galanteriets verden: Veien fra lammecarree til and er brolagt med de beste intensjoner.
Et siste tips til galanteriets kadetter: Ikke begynn med hatt før du har lært deg å bruke dress og frakk!


