Det er mange år siden jeg registrerte ønsket/behovet for mer erfaring i håndtegning innen estetiske disipliner, og avgjort ikke blant arkitekter. Eivind Eides artikkel i Arkitektur.no, om «Håndtegningens Encyklopedi», var litt av en overraskelse i så henseende. At hånd-tegningens kreative erindringspotensiale skulle være overflødig i digitaliseringens sanse- og sjelløse konstruksjoner, er vel en noe forhastet konklusjon. Historisk sett har den estetiske synsbevisstheten alltid funnet nye løsninger.

Som billedkunstner har jeg lang erfaring i håndtegningens tankeskapende strategier. Allerede på Kunstakademiet ble vi drillet i så mye rart, fra nærstudium av døde kropper på Anatomisk institutt til rask bevegelse hos dansere ved balletthøyskolen. Effekten ga kanskje ikke så mye uttelling i skapende retning, men treningen er fortsatt lagret og i beredskap om et billedprosjekt skulle melde sin ankomst, så også med digitale virkemidler.

Eides forsiktige kretsing omkring håndtegningens mer sanselige kreativitet virker nesten angstfylt i forhold til arkitekturfagets abstrakte og teoretiske karakter. Arkitektene fremhever gjerne sin akademiske posisjon og intellektuelle status når fagligheten skal vurderes. Det å kunne tegne en hånd, har ikke vært en arkitektgreie, snarere en kunstnergrille. Når arkitektene nå nærmer seg håndtegningens modi, så synes profesjonen å være på jakt etter en mer human estetikk.

Sentralperspektivet er et tema Eide legger stor vekt på, men om det gir oss et nytt blikk på verden, er jeg ikke helt overbevist om. På 1500-tallet ble sentralperspektivet introdusert som en helt ny måte å beskrive og forklare synsprosessen på. Med sine eksakte geometriske og matematiske strukturer/prinsipper ga den både arkitekter og kunstnere helt nye virkemidler i tilvirkningen av bygninger og bilder. Dagens arkitekter synes ikke å ha hatt noen problemer med å bruke sentralperspektivet i sine konstruksjoner og beregninger, men den stadig mer pågående digitaliseringen av former og romstrukturer, som stadig setter mer preg på den estetiske formgivingen, synes å være en faglig trussel.

Men digitaliseringen hindrer jo ikke arkitektene i å hånd-tegne skisser i forkant. Datamaskinen må jo ha relevant informasjon for å bli operativ. Her er håndtegningene fortsatt et sanselig fakta-materiale som arkitekten, om ønskelig, kan implementere i digitaliseringsprosessen. I så henseende kan arkitekten ha full kontroll over den digitale formgivingen, som hos ham er forankret i en sansebasert erfaringskunnskap av visuell og konseptuell art.

Her er det viktig å merke seg at sentralperspektivet og dets sanselige romstruktur allerede er en visuell ressurs i den digitale formgivingen, som muliggjør de ulike formgivinger arkitekten velger eller videreutvikler ut fra eget skjønn og behov. Renessansens sentralperspektiv var, og er, en matematisk og geometrisk konstruksjon, i prinsippet en teoretisk abstraksjon, som tvinger den visuelle sansningen inn i en skjematisk persepsjon, enten den følger håndtegningens prinsipper eller dikteres av digitale konsepter.

På 1500-tallet hadde sentralperspektivet en positiv effekt på datidens kunstnere og arkitekter, samtidig som den markerte et viktig stadium i tekningens erobring av sansningens funksjoner og formål. Denne tenkningens dominans over sansningen ble utfordret mot slutten av 1900-tallet, da kunsten revolterte mot sansningens virkelighetsbilde, så også sentralperspektivets konseptuelle krav. Virkelighet var nå det kunstneren følte og opplevde, slik at kunstbildet ble en subjektiv selvbekreftelse.

Arkitekturen gikk motsatt vei. Sakte og sikkert fjernet den alle former for subjektiv sansning og historisk forankring. Formuttrykket ble upersonlig, saklig og funksjonelt, slik også sentral-perspektivet ble ribbet for sin menneskelige identitet. Det er i den sluttprosessen arkitektene kjenner savnet av håndtegninger. For dem blir digitaliseringen selve sluttstadiet av personlig formgiving. Men det er ikke sanselighetens skapende menings-fylde som blir truet. Denne gang er det en utdatert arkitektur på formalistiske og konseptuelle premisser, som i årevis har fornektet skjønnheten.

Digitaliseringen er egentlig ingen trussel, den tilbyr arkitekturen et skapende løft. Selv laugs-vesenet på 1400-tallet måtte bite i det sure eplet og opprettet egne kunstakademier. I dag er verden åpen for all slags arkitektur som har skjønnhet i seg, enten den er digitalisert eller tråklet sammen på tegnebordet. Det er jo ikke tegnemetoden som gir skjønnhet. Den må arkitekten selv klekke ut i sitt sansefylte hode, der fortidens estetiske fornyelser ligger lagret i påvente av en ny kreativitet. Kanskje tiden nå er moden for et nytt arkitektonisk renessanseprosjekt.

Kjøp Paul Grøtvedts bok! Kjøp e-boken her.