Ved valget søndag fikk Péter Magyars nye parti Tisza et stort flertall i parlamentet, mens Viktor Orbán etter 16 år ved makten erkjente et «smertefullt» nederlag. Men hvis man er fristet til å erklære at høyrebølgen i Europa er over, bør man vente litt.
Et raskt blikk på mandatfordelingen – 138 til det konservative Tisza, 55 til det nasjonalpopulistiske Fidesz og 6 til høyrepartiet Mi Hazánk – viser nemlig det motsatte:
Ungarn har et parlament uten et eneste venstreorientert parti.
Orbán tapte heller ikke på grunn av verdipolitikk, men som et resultat av økonomien og forfallet i det offentlige systemet. De siste årene har ungarerne opplevd en inflasjon på rundt 25 prosent, eksploderende energipriser, en kjøpekraft som ligger under nivået i Bulgaria og Romania, og en offentlig sektor der skoler, sykehus og veier er blitt forsømt.
Péter Magyar stilte til valg med økonomi, velferd og korrupsjon som hovedtemaer, ikke for å føre en verdikamp mot Orbán fra venstresiden.
Magyar er nemlig langt fra venstreorientert. Tisza plasserer seg i sentrum-høyre og tilhører EPP-gruppen i EU-parlamentet. Partiet mener at grensegjerdet mot Serbia skal bli stående, at «ulovlig innreise ikke er en rettighet», og at EU tvert imot bør betale for grensebeskyttelsen. Men i hvilken grad alt dette holder, må tiden som kjent vise.
Orbáns arv
Her er det verdt å minne om Viktor Orbáns arv.
Han har vært en av de mest konsekvente europeiske lederne i møtet med masseinnvandringen. Under flyktningkrisen satte Ungarn opp gjerder, håndhevet grensene og sa nei til pålagte EU-kvoter. For dette ble ungarerne demonisert.
Samtidig lanserte hans regjeringer Europas mest omfattende familiepolitiske program: skattefritak for mødre med tre eller flere barn, boligstøtte og lån som avskrives dersom familien får flere barn. Tanken var enkel og konservativ: Demografiske problemer skal ikke løses gjennom masseinnvandring, men ved å styrke landets egne familier.
På det kulturelle området gjorde Orbán Ungarn til et slags fristed for konservative intellektuelle. Tankesmier som Mathias Corvinus Collegium (les deres tolkning av valget her) og Danube Institute, internasjonale konferanser og universitetsinitiativ har tiltrukket konservative forskere, journalister og politikere fra hele den vestlige verden.
Det har vært en betydelig form for myk makt: et lite land som klarer å sette en global dagsorden på familiepolitikk, innvandring og nasjonal suverenitet.
Den nye regjeringen vil neppe legge ned hele dette økosystemet, men mye avhenger av hvor langt Tisza er villig til å gå for å tilfredsstille Brussel.
Myten om den autoritære Orbán
Endelig må myten om den «illiberale autokraten» som ikke godtar valg, revideres.
Denne gangen var det utbredt frykt for enten valgfusk eller at Orbán ville nekte å anerkjenne resultatet. I stedet erkjente han raskt nederlaget, gratulerte sin rival og lot valget forløpe fredelig. De som år etter år har advart mot korrupte valg i Ungarn, må innrømme at de tok feil.
Så mens det er en lærepenge for venstresiden og de liberale, er det omvendt også en lærepenge for den europeiske høyresiden.
Hva vi kan lære av valget
For det første at høyrebølgen ikke er over, men skifter karakter. Ungarn bekrefter den tyske forskeren Laurenz Guenthers observasjon: I 27 europeiske land er velgerne i gjennomsnitt langt mer verdipolitisk konservative, særlig når det gjelder innvandring, enn politikerne som representerer dem. Når økonomien kollapser, kan velgerne velte en nasjonalkonservativ leder, men de beveger seg ikke nødvendigvis mot venstre; de søker et nytt og mer effektivt konservativt lederskap.
For det andre er valget en advarsel til konservative regjeringer: Uten en ansvarlig økonomi og en velfungerende stat er ikke engang den mest konsekvente innvandringspolitikken nok til å beholde makten.
Fremtiden
Orbán forlater regjeringskontorene i Budapest, men ikke europeisk politikk. Han leder fortsatt den nye gruppen Patrioter for Europa (PfE) i EU-parlamentet og vil være en sentral stemme i den videre kampen om EUs kurs i spørsmål om krig, migrasjon og nasjonal suverenitet.
Magyar har på sin side et sterkt mandat og en historisk sjanse: Hvis han får kontroll over økonomien og korrupsjonen, uten å gi etter for EUs svake migrasjonspolitikk, kan Ungarn bli et forbilde for en mer klassisk konservatisme.
Gjør han ikke det, står et erfarent Fidesz klart på benken. Og de konservative velgerne i Europa viser gang på gang at de ikke har tenkt å gi opp hverken grenser eller kultur bare fordi eliten ønsker det.
