Rådhusplassen i Oslo ble nylig arena for nok en runde med det politikerne liker å kalle integrering i praksis.

Denne gangen var det turbanen som skulle feires, og i spissen for heiagjengen fant vi som vanlig Arbeiderpartiets Kamzy Gunaratnam. Hun takket begeistret for at hun fikk komme og «teste» hodeplagget, som om integrering er noe man bare kan prøve på seg som en ny genser. Det reiser spørsmålet om hvor denne trenden egentlig skal ende. Skal vi nå sette av egne dager i kalenderen for hvert eneste fremmede plagg som dukker opp i hovedstaden?

Kan vi forvente en egen hijab-dag, eller kanskje en markering for nikab og burka, neste gang?

Man må sannelig lure på hva det egentlig er som skaper et fargerikt fellesskap ved at nordmenn surrer fremmede tekstiler rundt hodet. Skaper det egentlig samhold, eller bidrar det heller til å understreke avstanden mellom kulturene? Når Gunaratnam snakker om inkludering og respekt for annerledeshet, glemmer hun at ekte fellesskap krever en felles kjerne av verdier og tradisjoner. Det å løfte frem symboler fra fjerne kulturer og presentere dem som en berikelse for Oslo, virker i realiteten mer polariserende enn samlende.

– Turbandagen viser Oslo fra sin aller beste side. Det handler om inkludering, respekt for annerledeshet og å feire mangfoldet, sier stortingsrepresentant Kamzy Gunaratnam (Ap).
Foto: Oslo AP

Det fungerer som en konstant påminnelse om at vi ikke lenger deler den samme kulturarven.

Hvis Kamzy Gunaratnam og hennes kolleger på venstresiden virkelig var opptatt av det norske fellesskapet, burde de kanskje vurdere å finne frem noe tradisjonelt norsk, i stedet for å importere symboler fra Asia. Hva med å feire norske verdier eller norske håndverkstradisjoner som faktisk har røtter i dette landet?

Det er merkelig at trangen til å være annerledes alltid skal gå på bekostning av det som er vårt eget. I stedet for å bygge opp under det som forener oss som folk, velger man å heie frem plagg som symboliserer alt annet enn norsk kultur.

Hverken turban eller andre fremmede hodeplagg har noen naturlig plass i den norske folkesjelen. Likevel fortsetter den politiske eliten å late som om dette er en naturlig del av Oslo fra sin «aller beste side». Virkeligheten er at dette fargerike fellesskapet mest av alt fremstår som en overfladisk maskerade, der man dekker over dype integreringsproblemer med fargerike stoffer.

Det hadde sikkert vært spennende å være til stede på en turban-dag, og prøve forskjellige utgaver av dem, men da i India, hvor de hører hjemme.

Det er på tide å spørre om vi skal bruke tiden vår på å feire det fremmede, eller om vi skal begynne å ta vare på det som faktisk gjør Norge til Norge.