Viktor Orbán var en plage for Europa. Gitt EUs pinlige prestasjon – fra migrasjonspolitikk til Green Deal – kan dette absolutt sees på som en kompliment.

Dette skriver WELT-utgiver Ulf Poschardt i Die Welt.

Store deler av det politiske miljøet i Vest-Europa jubler over valgseieren til Tisza, som ledes av Péter Magyar. Men kanskje de samme folkene, som har angrepet Orbán i en årrekke for å styre Ungarn på en udemokratisk måte, burde erkjenne hvor feil de tok?

Valgkampen og Magyars seier viser et demokrati i god stand, og den avtroppende statsministeren var raskt ute med å gratulere sin motstander med seieren, i motsetning til Hillary Clinton etter nederlaget mot Donald Trump i 2016.

Magyar har lovet en politisk endring i Ungarn, og forventes blant annet å tilnærme seg Brussel samt å akseptere milliardstøtte til Ukraina.

Men hvis han holder sitt førstnevnte løfte, vil Ungarn fortsatt være nokså annerledes enn andre europeiske land, spesielt Tyskland.

Der har regjeringsskifter, maktskifter og endringer i politikk for lengst sluttet å være synonymt. Det samme kan man si om Norge, hvor lite skiller det vi opplevde under den borgerlige regjeringen til Erna Solberg fra Ap-regjeringen til Jonas Gahr Støre.

Heiagjengen til Magyar kan bli skuffet

Dessuten er det ikke sikkert at heiagjengen i Vest-Europa kommer til å juble like mye når de oppdager hva Magyar kommer til å endre.

Han vil sikkert åpne for Pride-festival neste år. Men det er tvilsomt om han vil våge å åpne grensene for ikke-vestlig innvandring, som svært få av hans velgere ønsker.

Orbán har spilt en prisverdig rolle i Europa som en evig plage, og har gjentatte ganger stilt spørsmål ved EUs antatte enhet, i stedet for bare å akseptere dens stort sett katastrofale utvikling.

Poschardt nevner migrasjonen, som har ødelagt så mye i Vest-Europa, men ikke berørt Ungarn, som stengte grensene etter at store mengder migranter skapte problemer i Budapest, særlig rundt jernbanen.

Migrantene var jo ikke fornøyd med sikkerhet, de ville selvsagt videre til land som var villig til å forsørge dem. Orbán fikk kjeft for å nekte folk som ikke hadde billetter, å reise videre med tog, og fulgte Dublin-avtalen, som eneste statsleder i EU, søknaden skal behandles i det første Dublin-landet man ankommer.

Andre EU-land kom med sterk kritikk av Orbán, som svarte med å sende alle asylsøkerne ut av Ungarn, de fleste til Tyskland først.

I tillegg har han vært kritisk til det grønne hysteriet, som har lagt betydelig press på den tyske bilindustrien. Dette rammer også Ungarns økonomi, siden tyske bilprodusenter har etablert mange fabrikker og arbeidsplasser i landet.

Orbán har også vær kritisk mot den byråkratiske absurditeten og utvidelsen av et ugjennomsiktig og ikke spesielt demokratisk maktsenter i Brussel, samt den uendelige rekken av reguleringer og dekreter, som endrer hverdagen til europeere til det verre, uten at velgerne har reell legitimitet.

Poschardt avslutter med følgende salve:

Når det gjelder slagordet «Wir schaffen das!» fra 2015, har historien vist oss at Orbán hadde rett; Merkel tok feil.

Dessverre har de fleste politikere i Vest-Europa lydig fulgt Merkels råd, og snakker ustanselig om integrering, som ingen forstår hva betyr.

Vanlge folk ser i det minste at forbedringer glimrer med sitt fravær.