Venstresiden vil innføre en formues­skatt, og et flertall av danskene støtter forslaget. Indignasjonen bør imidlertid ikke rettes mot de rike, men mot de mektige. De to gruppene er ikke alltid identiske.

For flere år siden påpekte den amerikanske samfunnsforskeren Charles Murray i boken «Coming Apart» en distinksjon som er relevant for den politiske debatten om ulikhet: Det er forskjell på å være rik og å ha makt.

Eksempelet hans var en vellykket bilverkstedskjede som hadde utvidet seg til tretti filialer. Eieren var velstående, men han formet ikke nasjonalkulturen, satte ikke dagsordenen i mediene og rekrutterte ikke sin etterfølger fra de samme eliteuniversitetene. Han var ganske enkelt rik og hadde som mange velstående rike i Danmark opptjent formuen sin gjennom masse hardt arbeid og med stor risiko for tap. Dette er foretaksomme, talentfulle og oppfinnsomme mennesker som allerede bidrar mye, også økonomisk, til fellesskapets beste.

Den velstående bilmekanikerens formue er synlig. Det er ikke maktens geografi. Maktens usynlige arvinger er annerledes. De dominerer institusjonene som definerer hva som er sant, riktig og viktig: medier, universiteter, departementer, stiftelser, råd og komiteer. De er ikke nødvendigvis spesielt velstående. Men de har definisjonsmakt.

Den danske varianten

I Danmark får dette et spesielt preg, for en stor del av den kulturelle og politiske makten sitter ikke i næringslivet, men i offentlig sektor. Toppembetsmenn, sjefredaktører, institusjonsledere, akademikere – en djøfisert overklasse som rekrutterer seg selv gjennom de samme utdanningsveiene og de samme nettverkene. Kunnskap om dansk eliterekruttering viser at det fortsatt er markante trekk av selvreproduksjon på toppen av dansk forvaltning og medie- og kulturliv.

Denne overklassen er ikke rik i formuesskattens forstand. En departementssjef tjener godt, men betaler allerede toppskatt. Det er ikke ham Socialdemokraternes forslag berører. Og likevel er det nettopp denne typen – høyt utdannet, kosmopolitisk, institusjonelt forankret – som oftest utgjør den virkelige makteliten.

Maktelitens ensartethet er særlig tydelig i de store politiske spørsmålene. Ambisjonsnivået i klimapolitikken, tilnærmingen til innvandring og integrering, forståelsen av kjønn og identitet, FNs globale mål, EU, ESG osv. – på disse områdene hersker det en konsensus i de toneangivende institusjonene som ikke er oppstått gjennom åpen debatt, men gjennom felles nettverk og karriereveier.

Dette er ikke en sammensvergelse, men noe mer banalt og derfor vanskeligere å bekjempe: en selvforsterkende kultur der de riktige holdningene er en del av den profesjonelle og sosiale legitimiteten.

De som stiller feil spørsmål om klimamål, woke og arbeidsinnvandring, risikerer ikke å få sparken, men karriereveien deres blir blokkert, og invitasjonen til neste konferanse uteblir. Den som formulerer seg skjevt om innvandring, opplever at dørene til visse redaksjoner i mediene og kulturlivet lukkes.

Makteliten har sin egen sorteringsmekanisme.

Kløften er ikke bare økonomisk

By/land-forskning tegner et klart bilde: Utdanningsnivået i distriktene synker, helsetjenestene sentraliseres, og unge mennesker flytter til byene. Fire av fem kommuner med lav inntekt ligger langt fra de store byene. Men de som bor i disse kommunene, føler seg ikke først og fremst snytt for penger. De føler seg kulturelt og politisk oversett av en offentlighet som snakker et annet språk og lever et annet liv.

Det finnes ikke den formuesskatt som vil lukke en slik kløft.

Den offentlige opinionen bak formuesskatten gjenspeiler noe ekte: en fornemmelse av at samfunnets gevinster fordeles skjevt, og at makten er konsentrert i hendene på en gruppe som ikke riktig kan stilles til ansvar.

Den fornemmelsen er ikke feil. Men ved å rette oppmerksomheten mot de synlige eierne av rikdom – gründeren, investoren, arvingen – overser man maktens usynlige arvtagere, hvis innflytelse hverken kan måles i kroner eller skattes vekk.

En korrekt diagnose peker i en annen retning, nemlig mot spørsmålet om hvem som faktisk former kulturen, rekrutterer til makten og definerer den akseptable samtalen. Denne eliten finner man ikke nødvendigvis blant de rikeste. Og av samme grunn er den ofte immun mot formuesskatt.