Kravløs innvandrings­politikk er et ubegripelig fenomen – også for folk som selv har innvandret. Rosalia, som kom til USA som niåring, spør seg selv hvordan det i det hele tatt er mulig ikke å integrere seg i sitt nye land. «De burde ikke få trygd, det er alltid en jobb å få. Hvordan kan du tillate deg å måtte forsørge innvandrere?»

Samtalen starter på den måten som er så vanlig her i USA – ved at noen rett og slett begynner å småprate med deg i de mest hverdagslige situasjoner. Denne samtalen startet på en taxibåt i Fort Lauderdale.

Når jeg tenker på hvor mye det koster å fylle drivstoff på en luksusyacht i hundremillionersklassen, hører jeg plutselig noen høflig spørre om det er greit at hun står ved siden av meg, eller om det ville blokkere utsikten min ..?

Stemmen viser seg å tilhøre en eldre og svært sparsommelig dame som på ekte amerikansk vis fortsetter å småprate etter at jeg har forsikret henne om at det er helt greit at hun står ved siden av meg.

I løpet av få minutter hadde vi diskutert at damens navn var Rosalia og at hun var 69 år gammel, at jeg var på besøk fra Sverige (selv om Rosalia antok at jeg var fra Sveits) og at hun selv hadde italienske røtter.

– Jeg kom til USA med foreldrene mine og syv søsken da jeg var ni år gammel. Men det tok lang tid, vi måtte flytte ett eller to søsken om gangen etter som faren min tjente penger.

Familiehuset er fortsatt i Italia, men Rosalia kan ikke tenke seg å flytte tilbake.

– Nei. Ut fra det jeg hører … Det er ikke så bra i Italia lenger. De har altfor mange …

Hun tar en pause og veier ordene sine.

– Innvandrere.

Utsagnet hørtes ærlig talt litt merkelig ut fra en som selv hadde innvandret, og det var noe Rosalia forsto. Ja, hun hadde ofte blitt spurt om hvordan hun, som selv var innvandrer, kunne være både konservativ, pro-Trump og for en streng innvandringspolitikk?

Ifølge Rosalia var svaret enkelt: Det var bakgrunnen hennes som gjorde at hun ble konservativ.

– Det var ikke lett å komme hit, vi måtte slite, men vi bygde et godt liv her.

Når samtalen dreier seg om amerikansk versus svensk og norsk migrasjonspolitikk, klarer ikke Rosalia å skjule overraskelsen – og forargelsen. Jeg forklarer at Sverige, uten krav til integrering, har tatt imot to millioner innvandrere siden årtusenskiftet, fra land som har få eller ingen kulturelle likheter med Sverige.

Min nyvunne samtalepartner er nysgjerrig og vil naturligvis vite hvordan alle disse menneskene tjener til livets opphold og hvordan de påvirker samfunnet, så jeg prøver å forklare både hvordan trygdesystemet fungerer og hvordan samfunnet har endret seg som en konsekvens av politikken som føres.

Mange spørsmål dukker opp: Hvem betaler? Skattebetalerne. Hvor høye er skattene? Den høyeste effektive marginalskatten er anslått til 75 prosent. Når kan man pensjonere seg? Pensjonsalderen er avskaffet.

Rosalia tenker seg om en stund før hun utbryter:

– Men hvordan kan man tillate dét? De burde ikke få trygd, det er alltid en jobb å få. Hvordan kan du tillate deg å måtte forsørge innvandrere?

Ja, det kan man spørre seg selv om. Svaret er at en svensk skattebetaler ikke har mange valg. Skatten trekkes fra før lønnen settes inn på kontoen, og det er skatt på alt du kjøper og forbruker. En vanlig lønnsmottaker har sjelden penger å spare. Samtidig har en innvandrer rett til livslang forsørgelse og en pensjon like høy som noen som har jobbet i 40 år eller mer. Det er provoserende og urettferdig, men revolusjonen har ikke skjedd.

Betyr det at vi tillater det?

Ingen partier har noen gang gått til valg med valgløfter om åpne grenser for terrorister, økt kriminalitet og lavere levestandard. Likevel er det akkurat dét svenske velgere har fått, uavhengig av hvilket parti de har stemt på de siste 60 årene. Utviklingen det siste året kan være litt edruelig, men er noen politiker villig til å love reell endring: massedeportasjoner av illegale innvandrere à la ICE, et moratorium for innvandring og krav om selvforsyning?

Slike avgjørelser ville være politisk selvmord, selv om de er nødvendige for å redde nasjonen.

Rosalia immigrerte, kjempet, lyktes – og ble konservativ. Det er en reise hun deler med mange innvandrere i Sverige, og det er en reise som mange venstreorienterte sympatisører sliter med å forstå. For dem er «innvandrere» en homogen gruppe – svake og med behov for en kontinuerlig strøm av økonomisk og sosial støtte. Mennesker er individer med ulike drivkrefter og forutsetninger, men de fleste trenger stimulering og insentiv til å handle: Mennesker er late av natur, så hvorfor skal man jobbe og gjøre det som er riktig for seg selv hvis man ikke behøver det ..?

Noen, som Rosalia og hennes italienske familie, kan gjøre det meste på egen hånd fordi kulturen og personlighetene deres får dem til å ville jobbe, bygge livene sine og bidra positivt til samfunnet. De fleste trenger både en gulrot og en pisk, men slik det er i dag, er gulroten forbeholdt nykommeren og pisken forbeholdt skattebetaleren.

Samtalen slutter når det er på tide at jeg går i land, det er ærlige smil, «ha det hyggelig» og «hyggelig å snakke med deg».

Men spørsmålet forfølger meg fortsatt.

– Hvordan kan man tillate det?

Ja. Hvordan kan vi?

Kjøp Hans Rustads bok om Trump her!