Norske byer står overfor en massiv og varslet boligkrise. Mens finansminister Jens Stoltenberg innfører skatteøkninger som tvinger folk til å selge hjemmene sine, sørger et rigid byråkrati for at det knapt bygges nytt.

Strenge krav til dagslys og en innbitt motstand mot å bygge i høyden gjør at utbyggerne rett og slett kaster kortene.

Stoltenbergs skattesjokk

Finansminister Jens Stoltenberg fra Arbeiderpartiet har utløst kraftige reaksjoner med den nye modellen for formuesskatt på boliger. Regjeringen har riktignok nylig justert grensen for det de definerer som dyre boliger opp fra ti til fjorten millioner kroner, og gir en verdsettelsesrabatt opp til dette nivået. Men for boligverdier som overstiger dette, smeller skattebomben hardt.

Dette fører til en voldsom økning i formuesskatten for helt vanlige folk som tilfeldigvis eier et nedbetalt hus i pressområdene. Resultatet er at flere nå tvinges til å selge hjemmene sine fordi de mangler likviditet til å betale den årlige skatteregningen staten sender ut. Samtidig fører skattetrykket til et massivt nedsalg av utleieboliger. Både profesjonelle investorer og privatpersoner kvitter seg med sekundærboliger for å unngå skatt, noe som igjen fører til at leiemarkedet tørker helt inn og leieprisene skyter i været.

Lyskrav stopper bygging av leiligheter

Når utbyggere først forsøker å bygge nye boliger for å dekke den enorme etterspørselen, møter de raskt veggen i det norske byråkratiet. Byggteknisk forskrift stiller knallharde krav til tilfredsstillende tilgang på lys. Retningslinjene krever en gjennomsnittlig dagslysfaktor på minimum to prosent i alle rom for varig opphold.

I praksis betyr dette at leiligheter av en viss størrelse må være gjennomgående for å slippe inn nok lys fra to sider av bygget. Denne statlige detaljstyringen gjør at arkitektene ikke kan tegne inn en effektiv midtgang med leiligheter på hver side. Dermed halveres nesten antall boenheter man kan få plass til på ett og samme etasjeplan. Når tomteprisene i de store byene i tillegg er astronomiske, gjør slike rigide dagslyskrav at regnestykket for nye boligprosjekter går i solid minus. Da legges byggeplanene i skuffen, og boligmangelen forsterkes ytterligere.

Norge lider av høydeskrekk

En åpenbar løsning på plassmangelen i de store byene ville vært å bygge høyere. Her setter imidlertid politikerne effektivt foten ned. Oslo kommune har en vedtatt høyhusstrategi som setter svært strenge begrensninger for hvor høyt man kan bygge. Selv i de utvalgte knutepunktene som Storo, Økern og Majorstuen er grensen satt til mellom 42 og 70 meter. Det er utelukkende i området rett rundt Oslo S at man unntaksvis vurderer bygg opp mot 125 meter, mens det i de store småhusområdene er innført strenge byggeforbud.

Denne innbitte høydeskrekken står i sterk kontrast til andre europeiske storbyer, som utnytter det begrensede arealet langt mer effektivt. Hverken Arbeiderpartiet eller andre styringspartier ser ut til å ville utfordre disse reglene nevneverdig, til tross for at hovedstaden skriker etter flere boliger.

Prisene fortsetter til himmels

Kombinasjonen av hard formuesbeskatning, statlige krav om gjennomgående lys og forbud mot høyhus skaper en farlig cocktail. Prognosene for 2026 viser at boligprisene forventes å stige med omtrent seks prosent på landsbasis, og mangelen på boliger er prekær. Folk flest har for lengst begynt å se seg lei på at politikerne ikke tar grep om det underliggende problemet på tilbudssiden.

Så lenge regelverket gjør det ulønnsomt å bygge, og skattesystemet straffer dem som eier, vil boligkrisen bare fortsette å eskalere.

Kjøp «Et konservativt manifest» av Jordan Peterson her!