Jeg har aldri tenkt på meg selv som en engstelig forelder. Jeg har vært takknemlig for å bo et sted der barna kan bevege seg fritt, der sentrum bare er et sted å møte venner og kjøpe brus, og der kveldene stort sett er rolige og forutsigbare.

Kanskje er det derfor det treffer litt annerledes når noe skjer her.

Det er en helt vanlig mandag, og vi sitter rundt kjøkkenbordet. Tallerknene står halvtomme, og det lukter fortsatt stekt kjøttdeig og tacokrydder. Yngstemann forteller noe fra gymtimen. Jeg nikker, smiler og later som om alt er som før.

Så sier jeg det.

– Du … var du i sentrum på fredag?

Han ser opp. Bare et lite sekund for lenge.

– Nei … eller jeg var der litt før det skjedde.

«Litt før det skjedde …». Vi behøver ikke si hva det var, for vi vet begge hva vi mener.

– Var du redd? spør jeg.

Han trekker på skuldrene.

– Litt. Eller … det var mest kaos. Alle begynte å løpe.

Jeg prøver å holde stemmen rolig.

– Så du noe?

– Nei. Men vi hørte at noen ropte at han hadde kniv.

Han sier det sånn. «Han hadde kniv». Nøkternt og nesten voksent. Min fjortenåring. Jeg merker at hendene mine er kalde.

– Men det går bra, mamma.

Der er den. Setningen som skal roe meg: «Det går bra».

Jeg nikker og smiler igjen, men inni meg skjer noe annet. Kroppen min har allerede laget et bilde jeg ikke klarer viske ut, av mitt barn i en situasjon som kunne blitt farlig. Et dødelig utfall.

Noen dager senere hører vi at den samme 18-åringen skal ha slått ned en annen gutt. Det er da det endrer seg. Én hendelse kan være tilfeldig, men to føles som noe mer.

Jeg begynner å stille flere spørsmål enn før. Hvem er du med? Hvor lenge blir du? Kan dere gå samlet? Og jeg hører meg selv. Jeg vil ikke være den overbeskyttende forelderen som overfører frykt. Men kroppen min har allerede strammet seg.

Det merkelige med trygghet er at vi ikke merker den før den forsvinner. Før kunne han sykle til sentrum uten at jeg tenkte over det. Nå følger jeg med på klokka.

«Politiet sier at det ikke er fare for lokalbefolkningen». Politiet gjør jobben sin og rykker ut når det meldes om kniv. Jeg forstår det. Allikevel er det noe annet som skjer med oss som bor her.

Jeg leser om en annen liten bygd, et annet sted i landet, der gjentatte politiaksjoner, med skjold og bevæpnede patruljer, har satt dype spor i lokalsamfunnet.

Der også understreker politiet at det ikke er mer kriminalitet der enn andre steder. Men følelsen av utrygghet lever sitt eget liv.

Noen dager senere går vi i sentrum sammen, og jeg legger merke til det før jeg sier det høyt. Han ser seg rundt. Ikke dramatisk eller panisk, men bare et raskt, vurderende blikk. Hvem står der? Hvem er det? Er det trygt?

Det er nytt, og det gjør vondt på en stille måte.

Jeg vil at barnet mitt skal bruke ungdommen og energien sin på venner, forelskelser, fotballtrening og matteprøver, og ikke på risikovurderinger.

Langvarig uro setter spor. Ikke nødvendigvis i store traumer, men i små justeringer som mer årvåkenhet, litt mindre spontanitet og mer kontroll.

Det er sånn psykisk belastning ofte ser ut. Ikke som drama, men som slitasje.

Tilbake ved kjøkkenbordet ser jeg på ham.

– Hvis du noen gang føler deg utrygg, så ringer du meg med en gang, sier jeg.

Han sukker litt.

– Jeg er ikke noen småunge, altså.

Jeg vet dét, og det er kanskje dét som gjør det vanskeligst. Han er gammel nok til å forstå hva en kniv er, hva vold er og hva som kunne ha skjedd. Men han er fortsatt ung nok til å trenge at verden rundt ham er grunnleggende trygg.

Denne samtalen rundt et kjøkkenbord i Klæbu handler ikke om panikk. Det handler om noe mer lavmælt, om en grunnstemning som har endret seg. Når foreldre sender hverandre meldinger sent på kvelden. Når skolen må svare på spørsmål. Når ungdom deler videoer og rykter før fakta er klare. Frykt sprer seg raskere enn informasjon og barn plukker den opp, selv om vi prøver å skjule den.

Trygghet forsvinner ikke over natten. Den slites ned litt etter litt. For hver gang vi venner oss til litt mer uro, flytter vi grensen for hva som er normalt.

Barn skal ikke vokse opp i et lokalsamfunn der det normale er å være på vakt. Hvis vi ikke gjør noe nå, risikerer vi at det ikke er hendelsen barna våre husker, men følelsen av at ingen tok uroen deres helt på alvor.

Denne teksten er en skjønnlitterær framstilling om en helt vanlig familie samlet rundt et helt vanlig kjøkkenbord i en helt vanlig liten bygd i Trøndelag. Den tar utgangspunkt i offentlig omtalte hendelser og utforsker hvordan opplevelsen av trygghet kan endre seg i et lokalsamfunn. Personene er fiktive, men problemstillingen er reell.

Kjøp bøker fra Document Forlag her!