President,

«Initiativet tilhører de små folk. Ti deres liv er i fare», sa den samfunnsengasjerte forfatteren Bjørnstjerne Bjørnson i 1899.

Dét var en advarsel om stormaktspolitikkens harde realiteter.

Og samtidig et uttrykk for at «de små folk» ikke er maktesløse.

Disse to budskapene fra Bjørnsons ord er det jeg vil understreke her i dag.

For vi lever i en tid hvor vi ser:

Mer utilslørt maktbruk fra stormakter.
Større uforutsigbarhet.
Et enda større alvor enn da jeg redegjorde for Stortinget for ett år siden.
Samtidig er vi ikke maktesløse.

Vi øker vår egen forsvarsevne – sammen med våre allierte.

Vi investerer i økt motstandskraft.

Vi styrker vår økonomiske sikkerhet.

Canadas statsminister, Mark Carney, sa det godt da han understreket at det han kalte «mellom-maktene» – og her plasserer jeg også Norge – er sterke når vi står sammen.

Vi er store økonomier, solide demokratier, med betydelige ressurser og sterke institusjoner.

Mellom-maktene må søke sammen og kreve sin plass ved bordet.

Vi skal ha selvtillit.

Men vi skal også være ærlige om utfordringene vi står overfor.

Når vi skuer utover, president, er det mye som er mørkt.

Russlands brutale krigføring mot Ukraina fortsetter.

Mer selvhevdende stormakter setter folkerett og samarbeid til side, og viser større vilje til militær og økonomisk maktbruk.

Globalt får autoritære land større gjennomslag.

Samtidig forblir det slik, president, at verden er kjennetegnet av gjensidig avhengighet. Det er en realitet.

På mange viktige områder – energi, klima, helse, bærekraftig utvikling, kunstig intelligens og sikkerhet – må landene samarbeide for å finne løsninger.

Og samarbeid vil tjene alle i lengden.

President,

Det siste året har vi sett en kraftig amerikansk re-orientering både innenriks- og utenrikspolitisk.

Noe var forventet – inkludert president Trumps direkte og utfordrende stil.

Noe representerer en forsterking av politiske trender som har vært der en stund – som økte krav til byrdefordeling i Nato, og fokus på Kina som den største utfordreren.

Men mye har fått et annet og mer kraftfullt uttrykk enn vi forventet.

Det politiske prosjektet fremstår mer ideologisk og konfronterende enn vi erfarte under president Trumps første periode.

Vi ser stadige retoriske angrep på Europa, med utspring i MAGA-bevegelsens syn på verden.

Som da USAs president på FNs talerstol sa til sine europeiske allierte; «Your countries are going to hell».

Der USA tidligere var den ledende eksponenten for regelbasert internasjonal handel, omfavnes nå tollavgifter.

De innføres og tollavgifter brukes også for å oppnå innrømmelser på helt andre områder enn handel, også mot allierte.

Vi ser vilje til å utfordre normer både hjemme og ute.

Vi ser press mot medier og uavhengige institusjoner.

Vi ser et USA som trekker seg fra forpliktende internasjonalt samarbeid, som på klimaområdet og innen helse.

«Uforutsigbarhet» fester seg som et av de fremste kjennetegnene ved administrasjonen.

Dette er en høyst krevende utvikling, og det skaper stor usikkerhet.

Samtidig ser vi at USA under president Trump har klart å oppnå en skjør våpenhvile i Gaza, noe hans forgjenger ikke lyktes med.

President Trumps uttalte ambisjon om å innlemme Grønland i USA, er den mest krevende saken vi har opplevd i det transatlantiske forholdet på lang tid.

Den har svekket tilliten mellom Europa og USA.

Og la meg understreke her, president:

Grønland er en del av kongeriket Danmark.
Norge støtter kongeriket Danmarks suverenitet og territorielle integritet.
Fremtiden for Grønland må avgjøres av folk på Grønland og i Danmark.
Og trusler hører ikke hjemme mellom allierte.
Så vil jeg legge til: Det er bred enighet i Nato – mellom de 32 medlemmene, inkludert USA – om behovet for å styrke sikkerheten i Arktis. Det gjelder også sikkerheten rundt Grønland.

For Norge, som arktisk nasjon tett på Russland, er håndteringen av dette spørsmålet essensielt.

Det må gjøres riktig – innenfor Nato, og med respekt for folkeretten.

Vi erkjenner samtidig at de største sikkerhetsutfordringene i Arktis – de er i våre nærområder, nord i Norden.

Gjennom det siste året har de syv arktiske landene i Nato jobbet frem en felles alliert holdning til nærvær i Arktis.

Det er nå godt forankret.

Norge har vært en pådriver og premissleverandør i denne prosessen. Vi stiller med kunnskap og erfaringer. Arktis er noe vi kan.

Og det er en region hvor Nato hver eneste dag skaper sikkerhet for alle allierte, og ikke minst for USA.

President Trump har flere ganger sagt at USA ensidig bidrar til Nato, og at USA ikke får noe igjen.

Jeg er av den oppfatning at den analysen er feil.

Sikkerhet i Arktis er et eksempel på det jeg nevnte innledningsvis: En gjensidig avhengighet hvor politikk ikke er et null-sum spill, men hvor samarbeid skaper sikkerhet for alle allierte.

Og det, president,

bringer meg til et kjerneanliggende i norsk sikkerhetspolitikk:

Vi deler fremdeles helt avgjørende interesser med våre amerikanske allierte.

Det handler ikke minst om geografi.

Vi lever i umiddelbar nærhet til de russiske strategiske kjernevåpnene på Kolahalvøya. Disse er ikke først og fremst rettet mot Norge – men mot USA.

Det skaper et skjebnefellesskap mellom oss og Nord-Amerika.

Det knytter Norge tett til beskyttelsen av det amerikanske «homeland».

Derfor samarbeider det amerikanske og norske forsvaret godt i det daglige. Dette samarbeidet er i begges interesse, og – om noe – så har det blitt sterkere, også gjennom det siste året.

Det gir relasjonen til USA et solid fundament. Det er, president, et uttrykk for kollektiv sikkerhet.

Det skal vi ikke miste av syne i strømmen av uventede utspill.

Vi engasjerer oss derfor tungt der Norge og USA har felles interesser – som i møte med Russland i nord.

Vi reagerer der vi må – slik vi har gjort, sammen med europeiske partnere, i spørsmålet om Grønland.

Og vi står ved våre verdier.

President,

Russland forbereder seg på en varig konfrontasjon med Europa.

Det er verdt å gjenta: Norge og Nato truer ingen.

Og vår vurdering er at Russland i dag ikke ser seg tjent med en væpnet konflikt mot Norge, et Nato-land.

Men, vi lever i naboskap med et mer aggressivt og risikovillig Russland som har gått til fullskala krig mot et annet naboland.

Det gjenspeiles også i:

høy etterretningsaktivitet,
påvirking- og desinformasjonskampanjer,
skjerpet retorikk,
og en vedvarende prioritering av landets forsvarssektor.
Bortimot halvparten av det russiske statsbudsjettet – halvparten – brukes nå til forsvarsformål.

Samtidig er landet fortsatt i resesjon.

2026 ligger an til å bli det mest krevende året for den russiske økonomien siden fullskala-angrepet på Ukraina i 2022.

Vi ser vedvarende manipulering av økonomiske data og hardhendt undertrykking for å unngå sosial uro.

For Norge forblir Russland den dimensjonerende sikkerhetstrusselen.

Et mer aggressivt og risikovillig Russland må avskrekkes fra å true vår og alliertes sikkerhet.

Vi opptrer på en fast, forutsigbar og gjenkjennelig måte.

I rammen av Nato bidrar vi til å redusere faren for konflikt og misforståelser.

Derfor holder vi også enkelte kontaktflater åpne – som ved grensen, til sjøs, i diplomatiet, i militære kanaler og innen fiskeriforvaltning.

President,

Det er snart fire år siden Russland innledet sin fullskalakrig mot Ukraina.

Russland vinner sakte terreng, men til en svært høy pris.

I løpet av kun to måneder i fjor høst skal Russland ha mistet like mange soldater som USA mistet gjennom to tiår i Vietnam.

Brutaliteten savner sidestykke i nyere europeisk historie.

Med temperaturer ned mot minus 20 har de russiske angrepene mot kraftverk, fjernvarmeanlegg og annen sivil infrastruktur fortsatt med forbrytersk kynisme.

Hundretusener er uten strøm store deler av døgnet.

De humanitære behovene er enorme.

Likevel holder Ukraina stand.

Infrastruktur repareres fortløpende.

Kampviljen er sterk.

Og forsvarsevnen er imponerende – hjulpet av stor innovasjonsevne og omfattende internasjonal støtte.

Og da vil jeg si, president, at den brede oppslutningen om Nansen-programmet her på Stortinget gir forutsigbarhet og trygghet i Norges støtte til Ukraina.

Av en ramme på 85 milliarder kroner i 2026, vil vi bidra med 70 milliarder til militær støtte.

Vår støtte rettes mot tiltak som gir mest mulig kampkraft og som er prioritert av Ukraina selv – som luftvern, ammunisjon og droner.

Slik bidrar vi i samarbeid med våre partnere til Ukrainas legitime forsvarskamp, og til at Ukraina står sterkest mulig ved en fremtidig, mulig våpenhvile.

Norge skal være der for Ukraina også da – både sivilt, militært og humanitært.

Den viktigste garantien mot fremtidige russiske angrep er et sterkt ukrainsk forsvar.

Derfor har vi åpnet for å bidra til en flernasjonal styrke i Ukraina etter en eventuell våpenhvile og fredsavtale – for slik å kunne fortsette opptreningen av det ukrainske forsvaret.

Regjeringen vil komme tilbake til spørsmålet om hvordan Norge bør bidra, når rammene for en slik styrke avtegner seg.

President,

Norge står ved Ukraina.

Vi ønsker fred i Ukraina – og ingen ønsker fred mer enn det ukrainske folk.

Norge har derfor aktivt deltatt i samtaler med Ukraina, USA og europeiske allierte om hvordan en våpenhvile i Ukraina kan komme i stand og hvordan den kan se ut.

Jeg opplever at det ukrainske lederskapet søker løsninger og viser realisme i denne prosessen.

Vi har til gode å se at Russland har den viljen.

Som vi vet: det er Russland som er ansvarlig for krigen.

Russland kunne på ethvert tidspunkt stanset den.

I stedet fortsetter de å terrorbombe sivile.

Russlands målsettinger står fremdeles ved lag.

President Putin ønsker:

politisk dominans over Ukraina,
full kontroll over de annekterte regionene,
et endelig nei til et fremtidig ukrainsk medlemskap i Nato,
og en grunnleggende endring av europeisk sikkerhetsarkitektur.
Men, president, selv etter fire år med brutal krigføring, har de ikke oppnådd noen av disse målene.

Russland er ikke uovervinnelig – selv om det er slik de ønsker å fremstå.

Realiteten er denne: Gjennom hele 2025 tok Russland 0,8 prosent av Ukrainas territorium, mot 0,6 prosent året før.

Ingen av partene ser ut til å ha en avgjørende fordel ved fronten.

Men, både sanksjoner mot den russiske økonomien og fortsatt støtte til den ukrainske motstandskampen vil kunne påvirke krigens videre gang.

Vi støtter Ukraina i arbeidet med en fredsavtale.

Men vi må være realistiske: Russland ser ut til å ville fortsette – og ikke avslutte – denne krigen.

President,

En mer farlig og mer uforutsigbar situasjon gjør at vi må samle kreftene her hjemme om det som er viktigst for å trygge Norge.

Den 8. mai 2025 la Regjeringen frem Norges første nasjonale sikkerhetsstrategi.

Den har tre hovedprioriteringer:

Forsvarsevne.
Motstandsdyktighet.
Og økonomisk sikkerhet.
La meg omtale alle tre. Først, om forsvarsevnen.

Det er en stor styrke for Norge, president, at partiene på Stortinget sto sammen om Langtidsplanen for forsvarssektoren i forrige periode.

Det viste vilje til et historisk forsvarsløft.

Nå prioriteres gjennomføringen.

På noen viktige områder er vi foran skjema. Det gjelder blant annet på personellsiden.

Som tidligere varslet ser vi samtidig behov for å videreutvikle planen:

For det første må vi prioritere driftsbudsjettet tyngre. Det har blitt enda viktigere at Forsvarets kapasiteter er tilgjengelig nå. Det går på bekostning av investeringer.

For det andre opplever vi en ekstraordinær prisvekst på mye av det som skal anskaffes til et moderne norsk forsvar. Vi får mindre materiell for pengene. Samtidig er det er lange ledetider.

Og for det tredje pågår det en rask og omfattende teknologisk utvikling. Det tydeligste eksempelet på dette er hvordan droner har endret moderne krigføring, slik vi ser i Ukraina.

For det fjerde stiller Nato økte krav til allierte.

I lys av disse fire forholdene vil det bli behov for store endringer i Langtidsplanen for forsvarssektoren.

Norge er fortsatt tjent med et bredt flertall på Stortinget bak en slik justering.

Regjeringen ser frem til dialog med partiene om hvordan vi tar dette videre.

President,

Et troverdig forsvar av Norge er avhengig av støtte og forsterkninger fra allierte – særlig USA. Det får vi illustrert i mars måned under øvelsen ‘Cold Response’, med 25 000 soldater fra 13 land som deltar i Norge, og hvor den største kontingenten kommer fra USA.

Som jeg understreket; vi arbeider derfor for å bevare sikkerhetssamarbeidet med USA – i tråd med våre varige, felles interesser.

Samtidig: Vi har aldri basert oss på at USA alene skal sørge for norsk sikkerhet.

Vi har alltid arbeidet for å engasjere europeiske allierte.

Vi prioriterer nå enda tydeligere samarbeid med nordeuropeiske partnere.

Vi kaller dette vår garderingsstrategi.

Den har som formål å gi norsk sikkerhet flere bein å stå på.

Dypere og mer forpliktende samarbeid med landene rundt oss, vil gi:

styrket avskrekking og større kollektiv slagkraft,
og økt alliert tilstedeværelse i områder som er viktige for oss.
Og vi har lyktes med å skape økt oppmerksomhet, forståelse og kunnskap om sikkerhet i våre nærområder.

Vi legger stor vekt på regionale samarbeidsflater som NORDEFCO som er forsvarssamarbeidet mellom de nordiske landene.

Nå er vi alle en del av Nato, en del av Natos regionale planer, og en del av en felles Nato-kommando i Norfolk, Virginia.

Samtidig fordyper vi samarbeidet i det britisk-ledete Joint Expedition Force (JEF), som også omfatter Nederland, og de baltiske og nordiske land.

Vi utvider samarbeidet med viktige land i vår region, som Storbritannia, Tyskland, Frankrike og Nederland – og også med partnere som Polen og Canada.

Gjennom nye, forpliktende partnerskapsavtaler styrker vi det operative samarbeidet med disse landene.

Vi tydeliggjør hvordan vi vil stille opp for hverandre i krise og krig.

Og med felles materiellsamarbeid oppnår vi stordriftsfordeler, økt operativ effekt og et bedre samvirke.

En sterkere europeisk forsvarsevne konkretiserer og utfyller sikkerhetsgarantien i artikkel 5 i Nato-pakten.

Slik gjør vi også Nato mer relevant for USA, og bidrar til å holde dem inne i forsvaret av Europa.

President,

Den andre strategiske prioriteringen i vår nasjonale sikkerhetsstrategi, er å gjøre samfunnet mer motstandsdyktig.

I løpet av 2026 vil regjeringen for første gang legge frem en langtidsplan for sivilt beredskap.

Den vil legge særlig vekt på bedre sikring av kritisk infrastruktur, som kraftforsyning, elektronisk kommunikasjon og transport.

Vi har skjerpede krav til sikkerhet og beredskap for strømnettet på høring.

Vi bruker 400 millioner kroner bare i 2026 på å ruste den digitale infrastrukturen.

Vi reduserer handlingsrommet for trussel-aktører som opererer i Norge gjennom avskrekking, forebygging og mottiltak.

Vi styrker politiets og EOS-tjenestenes arbeid mot sabotasje, påvirkningsoperasjoner og andre trusler.

Og vi har styrket politiets innsats mot organisert kriminalitet betydelig.

Dette året, 2026, er Totalforsvarsåret. Som del av det skal vi øve mer. Målet er å styrke evnen til å:

Beskytte sivilbefolkningen i krig.
Understøtte militære operasjoner.
Opprettholde kritiske samfunnsfunksjoner i krise og krig.
Som oppfølging av Totalberedskapsmeldingen, oppdaterer vi også hele vårt beredskapssystem på nasjonalt, regionalt og lokalt nivå.

Vi gjennomgår planverk.

Vi samarbeider med næringslivet for å ivareta beredskapen knyttet til mat, drivstoff og andre kritiske varer.

Og, vi inviterer næringslivet, arbeidslivet, frivillig sektor og andre samfunnsaktører til forsterket samarbeid om beredskap og sikkerhet.

Og så skal vi huske på dette: Motstandskraft og sikkerhet for landet handler i høyeste grad også om demokrati, rettsstat, menneskerettigheter, sterke redaktørstyrte medier og akademisk frihet.

Dette er vår grunnvoll.

I møte med desinformasjon, polarisering og algoritmestyrte medieplattformer, styrker vi:

arbeidet med kildekritikk i skolen, og
innsatsen for å regulere tech-gigantene.
Dette er viktige innsatser i seg selv.

Men de har også stor betydning for å gjøre samfunnet mer motstandsdyktig.

President,

Økonomisk sikkerhet er den siste av tre hovedpilarer i vår nasjonale sikkerhetsstrategi.

Proteksjonistiske tiltak, eksportrestriksjoner og andre handelsbarrierer er nå på vei opp.

Det rammer vår åpne økonomi.

Vi eksporter nesten halvparten av det vi produserer i Norge. En femtedel av alle arbeidsplassene våre er knyttet til eksport.

Og vi er helt avhengige av import, enten det er klær eller maskiner.

Vi må håndtere mer komplekse spørsmål i skjæringspunktet sikkerhet, økonomi og teknologi.

Ny teknologi, som kunstig intelligens, skaper muligheter – men også sårbarheter.

Samtidig ser vi at helt legitime ønsker om å kunne regulere ny teknologi, møtes med trusler om sanksjoner og press.

I arbeidet med økt økonomisk sikkerhet arbeider vi langs flere spor:

Vi skal bevare en sterk norsk økonomi, med trygg økonomisk styring og tiltak for å styrke norsk konkurransekraft.

Vi har tatt en lederrolle i arbeidet med å reformere Verdens handelsorganisasjon – WTO.

Og husk, som WTOs generaldirektør Dr. Ngozi minnet oss om i januar, rundt 80 prosent av all handel skjer fremdeles i henhold til WTOs regelverk.

Vi utvider våre handelsforbindelser.

Siden 2023 har vi inngått seks nye handelsavtaler, med blant annet India og Mercosur-landene Brasil, Argentina, Uruguay og Paraguay.

Vi arbeider for å redusere sårbarheter i vårt økonomiske samvirke med andre land. Det vil si:

Større fokus på å redusere avhengigheter,
bredere kontroll med investeringer,
mer effektiv eksportkontroll,
og økt forsiktighet overfor land vi ikke har sikkerhetssamarbeid med, som Kina.
Og i kjernen av dette; en tettere og mer fortrolig dialog med næringslivet og andre samfunnsaktører om hvordan vi sammen skjerper sikkerheten.

President,

Nasjonal sikkerhetsstrategi er i kjernen også en Europa-strategi.

Vi skal bidra til europeisk samhold – mellom land både innenfor og utenfor EU.

Det er her vi finner vårt klareste verdi- og interessefellesskap.

Det er her vi har våre viktigste markeder.

Derfor øker vi den politiske innsatsen for å ivareta EØS-avtalen.

Militært forsvar i Europa skjer innen rammen av Nato. Det er der vi har strukturer og planer for det kollektive forsvaret.

Samtidig, vi videreutvikler partnerskapet med EU om forsvar, sikkerhet og sivil beredskap.

Sammen styrker vi europeisk forsvarsindustri – et samarbeidsområde hvor vi deltar som fullverdig partner i flere store EU-programmer.

Det er positivt for Norge at EU satser tyngre på sikkerhet og beredskap.

Det erstatter ikke, men utfyller Nato.

Det styrker alliansens europeiske pilar.

Og Norge har mye å tilby EU, for eksempel høyteknologisk forsvarsindustri og romvirksomhet.

Vi leverer en tredjedel av Europas gass.

Det er et avgjørende bidrag til europeisk sikkerhet.

Det skaper muligheter for norsk og europeisk næringsliv.

Og igjen, president, energi og sikkerhet er et av de sterkeste eksemplene på gjensidig avhengighet mellom land – og hvor samarbeid skaper nytte for begge parter.

President,

Jeg innledet denne redegjørelsen ved å sitere Bjørnstjerne Bjørnson.

I en tid hvor det hardner til, og hvor alvoret er stort – er det viktig å ikke miste motet.

Vi er ikke maktesløse.

Innsatsen for å styrke nasjonens sikkerhet begynner med de helt grunnleggende oppgavene – som hvordan vi tar vare på barn og unge, og sikrer gode, inkluderende lokalsamfunn i hele landet.

Det er dette som er målet for Regjeringens plan for Norge.

Vi har gode forutsetninger for å kunne håndtere det som måtte komme vår vei:

Sterke institusjoner.
Høy tillit.
Økonomiske ressurser.
Lange tradisjoner for samarbeid.
Og et velfungerende trepartssamarbeid mellom myndigheter og partene i arbeidslivet.
Sammen med allierte, i Nato, i Europa og med likesinnede partnere i andre deler av verden, skal vi gripe initiativet.

Trygge vårt land.

Hegne om regler som fortsatt gir gjensidige fordeler – som det gjør innen internasjonal handel og global helse.

Samtidig skal vi fortsatt søke en høyere himmel.

Norge er en stemme for fred og rettferdighet – fra Ukraina, til Palestina og Sudan.

Vi står opp for FN-pakten og folkerettens grunnleggende prinsipper.

Vi støtter opp om initiativer som kan lede til balansert nedrustning.

Vi bidrar til klimainnsats og til at mennesker verden over får tilgang til ren og fornybar energi.

Dette er ikke naivitet, president – men beinhard realisme:

Uten felles kjøreregler taper alle.

Og om vi vil bevare reglene, så må vi melde oss – søke samarbeid, fremme diplomatiet, og våge.

Vi må engasjere oss.

Som den amerikanske historikeren Timothy Snyder sa til Vestlandskonferansen i Bergen tidligere denne uken: Det viktigste vi alle kan gjøre er å delta i felleskapene rundt oss.

Slik tar vi ansvar. Det styrker tilliten. Det styrker demokratiet. Og det styrker motstandskraften vår.

Samlet sett, president, så styrker det sikkerheten for landet vårt.

Tale/innlegg | Dato: 12.02.2026

Av: Statsminister Jonas Gahr Støre (Stortinget)

Er sjekket mot fremføringen

strong>Usensurerte nyheter. Abonner på frie og uavhengige Document.