«Jeg har aldri vært den største tilhengeren av libertarianisme som politisk ideologi. Libertarianere virker på meg som politikkens biseksuelle – de vil ha litt av alt.»
Slik innleder Douglas Murray en kommentar i The Spectator. Noen skremmende uttalelser fra britenes innenriksminister, Shabana Mahmood, er årsaken.
Mahmood sa til Underhuset at kunstig intelligens (KI) er et «utrolig kraftig verktøy som kan og bør brukes av politiet», men det må reguleres på en måte som «alltid er nøyaktig».
Murray hadde aldri før lest ordene «politi» og «alltid nøyaktig» i samme setning, så dette fanget hans oppmerksomhet. Dessuten: kan man virkelig stole på at offentlige reguleringer er til det beste for borgerne?
Verre var innenriksministerens uttalelse i et intervju med Tony Blair forrige måned, hvor hun lovpriste fordelene ved KI og moderne teknologi, og forklarte at de kan være «transformative for hele lov- og orden-området». Mahmood fortsatte:
«Da jeg var justisminister, var min ultimate visjon for den delen av strafferettssystemet å oppnå, ved hjelp av KI og teknologi, det Jeremy Bentham forsøkte å gjøre med sitt Panopticon. Det vil si at statens øyne kan være rettet mot deg til enhver tid.»
Bentham var en britisk filosof kjent for sine utilitaristiske holdninger. Hans Panopticon var en modell for et fengsel med total overvåkning med liten innsats: Alle cellene i hans drømmefengsel var åpne for innsyn mot sentrum, slik at en enkelt fangevokter kunne overvåke en haug med fanger. Men fangene kunne ikke se ut av cellen.
Privatlivet var avskaffet, overvåkningen var total. Er det ikke dit våre samfunn er på vei? Det virker som Mahmood vil at vi skal bevege oss i den retningen.
Britisk politi overvåker sine borgere kontinuerlig, og en dum kommentar på sosiale medier kan føre til langvarig fengselstraff.
Panopticon beskriver hvordan makt fungerer gjennom konstant, usynlig overvåking, som gjør individer til selvkontrollerende subjekter. Hele Storbritannia er forvandlet til Benthams Panopticon, og andre europeiske land følger opp, inkludert Norge.
Å lese dette fikk Murray til å lide av et uventet preg av libertarianisme. Men han forsto raskt at det han egentlig reagerte på var en grunnleggende forståelse av statens totale inkompetanse og latskap.
Vi lever allerede i et av verdens mest overvåkede samfunn. Bare i London anslås det å være mer enn 100.000 offentlige CCTV-kameraer. Hvis man legger til antallet private kameraer, får man rundt en million kameraer rettet mot London og londonere.
Til tross for denne massive overvåkningen, så virker det umulig for politiet å arrestere vanlige kriminelle, som begår ran og verre ting rett foran kameraene. Men hvis man ytrer seg feil på sosiale medier om et omstridt tema, så er politiet på plass umiddelbart.
Det er ikke overraskende at Benthams idé om det ultimate fengselet spredte seg til mange andre land. I Norge var medisinprofessor Frederik Holst (1791–1871) en av de filosofiske arkitektene bak Botsfengselet, som sto ferdig i 1851.
Dagens Europa er forvandlet til en moderne utgave av Benthams Panopticon, som et fengsel for folk med feil politiske meninger. Derfor får Lucy Connolly en strengere straff enn mange seksuelle overgripere.
Murray har snakket med venner og bekjente om temaet, og nesten alle hadde blitt utsatt for en eller annen form for kriminalitet. Men disse kriminelle blir sjelden straffet, selv ikke innbruddstyver som er fanget på film under ugjerningen.
Politiet viser ingen interesse i å gå gjennom de ulike CCTV-opptakene for å registrere nummerskiltet på motorsyklene som kriminelle bruker når de begår tyverier. Igjen sier politiet «nei».
Panopticon ble også brukt i sinnsykeasyl, men dette ble fort umoderne på grunn av utviklingen innen psykiatrien. Men prinsippet om overvåkning ble ikke avskaffet. I dag bærer de fleste av oss frivillig vår Panopticon i lomma, de moderne mobiltelefonene som overvåker oss kontinuerlig.
Overvåkningen forenkles ved at en såpass stor del av vår kommunikasjon med andre mennesker foregår digitalt. Denne moderne kontrollen er så effektiv at det er heller tvilsomt om den europeiske politiske eliten vil gjøre noe for å endre situasjonen.
I stedet utvides overvåkningen. Labour-regjeringen funderte høsten 2024 på å kreve at pubverter overvåket kundenes samtaler, og rapporterte kommentarer som anses upassende.
Vi blir konstant overvåket
Det er derfor politiet faktisk kan fange kriminelle hvis de vil, og vi får se bilder av gjerningsmannen i avisene og på TV-skjermene våre.
Men dette oppleves nokså sjeldent. Mediene i Norge pleier jo nesten alltid å sladde bildene av etterlyste kriminelle, omtrent som for å sørge for at de ikke blir tatt. Dette skjer selv om politiet sender ut usensurerte bilder. Å beskytte gjerningspersonene er viktigere enn å beskytte vanlige, lovlydige borgere, virker det som.
Murray avslutter med typisk britisk ironi:
Hvis du vil få politiet til å komme hjem til deg, trenger du bare å si at personen på CCTV-kameraet ditt er mistenkt for å ha sagt uhøflige ting på sosiale medier om noen minoritetsgrupper. Da kommer politiet, og du får sorgrådgivere og alt det der.
I mellomtiden må Mahmood nødvendigvis fortsette å drømme. Selv om statens øyne var rettet mot oss hele tiden, må vi huske at staten holder siesta.
Situasjonen i franske fengsler viser at det er lite som har blitt forbedret.
