Øystein Steiro Sr. 
Geir Lundestad (1945–2023), den tidligere direktøren ved Nobelinstituttet, introduserte i 1986 begrepet «empire by invitation» i en artikkel med tittelen «Empire by Invitation? The United States and Western Europe, 1945–1952».
Lundestad argumenterte for at USAs dominans i Vest-Europa etter andre verdenskrig ikke primært var et resultat av amerikansk tvang eller ekspansjonisme, men i stor grad skjedde på invitasjon fra de europeiske land.
Vest-Europas ledere var redd for sovjetisk innflytelse og økonomisk kollaps, og inviterte aktivt USA til å spille en ledende rolle gjennom Marshall-hjelpen, NATO-medlemskapet og ved direkte amerikansk militær tilstedeværelse. Lundestad satte dette i kontrast til Sovjetunionens påtvungne dominans i Øst-Europa.
USA hadde lenge vært preget av en sterk isolasjonistisk tradisjon, rotfestet i George Washingtons advarsel mot entangeling alliances og ønsket om ikke å bli involvert i europeiske maktrivaliseringer og å holde gamle kolonimakter på avstand.
Både under første og andre verdenskrig prioriterte derfor USA lenge nøytralitet og egne økonomiske interesser, og nølte i det lengste med å engasjere seg militært på vestmaktenes side.
Først etter sterke provokasjoner, tyskernes ubegrensede ubåtkrig i 1917 og japanernes angrep på Pearl Harbor i 1941, gikk USA fullt inn i krigene. Denne nølende inntredenen markerte et brudd med den lange linjen av amerikansk isolasjonisme og la grunnlaget for etterkrigstidens empire by invitation, som Lundestad beskriver.
Det kan være nyttig historisk kontekst å ta med seg når vi nå sliter med å forstå hva Trump egentlig driver på med i Venezuela, og når han mer eller mindre rett ut sier at han vil annektere Grønland fra Danmark, som sammen med USA og Norge var blant de 12 landene som etablerte den euro-atlantiske forsvarsalliansen NATO i 1949.
Historisk sett er den amerikanske sikkerhetsgarantien således mer å betrakte som et midlertidig, om enn 75 år langt, intermesso. Den representerer ikke normalen, men heller et avvik i amerikansk utenrikspolitikk og sikkerhetstenkning de siste 200 årene. Den er med andre ord ikke noe vi bør ta for gitt.
Til tross for gjentatte advarsler er det imidlertid nettopp dét europeiske og norske statsledere og forsvarsplanleggere har gjort siden den nasjonale forsvarsterskelen ble så godt som avviklet med Forsvarsreformen på slutten av 1990-tallet, da norsk sikkerhet ble gjort totalt avhengig av USA.
Den amerikanske sikkerhetsgarantien, gjennom NATO og permanente amerikanske baser og troppeplasseringer, ble en sovepute som gjorde det mulig for europeiske ledere å kutte i egne forsvarsbudsjetter og i stedet prioritere egen velferdsvekst.
Avhengigheten av USA ble således ytterligere forsterket. De europeiske NATO-landene tok ut en «fredsdividende» og reduserte forsvarsutgiftene fra 2,5–4,0 % av BNP på 1980-tallet til 1,0–1,5 %, i den tro at «historien var slutt», at territoriell krig i Europa ikke lenger var mulig, og at USA uansett ville komme oss til unnsetning om vi trengte det.
Noen ganske få stemmer advarte mot den naive sikkerhetstenkningen og den kortsiktige forsvarspolitikken. Det norske forsvaret ble likevel redusert til omkring 15 % av hva det hadde vært under den kalde krigen, alt basert på antakelsen om varig amerikansk beskyttelse.
Siden vet vi hvordan det gikk. De vestlige elitenes globaliseringspolitikk førte til et kvalitativt skifte i verdenshandelen. Europas andel av global BNP ble redusert fra omkring 30 % i 1990 til 13 % i dag, mens Kina og BRICS-landene har økt sin andel tilsvarende.
Med et Europa i økonomisk tilbakegang, tynget av en selvpåført energi- og innvandringskrise, er det ikke tvil om hvor den økonomiske veksten kommer til å finne sted fremover. Spørsmålet for EU er, som Trump-administrasjonen så brutalt har formulert det, om Europa i det hele tatt kommer til å overleve som en sivilisatorisk stormakt.
Sett fra den andre siden av Atlanteren er det, slik Trump formulerte det, «et åpent spørsmål om de (europeiske landene) vil se sin plass i verden eller sin allianse med USA på samme måte som dem som i sin tid signerte NATO-pakten», dersom ikke masseinnvandringen og befolkningsutskiftningen i Europa reverseres.
USA er blitt detronisert fra sin posisjon som verdenshegemon, og har nå mer enn nok med å ivareta egen sikkerhet i eget nærområde i den vestlige hemisfære. Samtidig ligger det fremtidige markedet for USA i Asia og i det globale Sør, og i stadig mindre grad i Europa.
Et Europa med klare oppløsningstendenser er nå overlatt til å ivareta sin sikkerhet selv, samt å få orden på egen økonomi, reversere innvandringspolitikken, skrinlegge globaliseringspolitikken og stoppe klimahysteriet som ødelegger industribasen og energiproduksjonen.
At USA nå vender ryggen til EU og NATO og går tilbake til Monroe-doktrinen, bør derfor ikke overraske noen.
Ulykken for Europa er at den territorielle krigen er tilbake med full tyngde, samtidig med at de europeiske NATO-landene nå står så godt som uten noe eget forsvar. Og det vil ta minst ti år å bygge det opp igjen, trolig enda lengre tid, som en følge av at økonomien og rustningsevnen er sterkt svekket.
USA, som i stor grad har vært i samme situasjon, har opprettholdt sin militære kapasitet og maktprojiseringsevne, og har under Trump nå reversert den destruktive globaliserings- og innvandringspolitikken.
Men nå vender omsider USA hjem til seg selv etter å ha vært i Europa i 75 år på «invitasjon». Det språket Trump-administrasjonen nå taler, reflekterer ikke noe annet enn de faktiske forhold. At det er Trump som sier det, endrer ikke de underliggende økonomiske og geopolitiske realitetene.
Om de vesteuropeiske NATO-landene ikke tar rev i seilene, vil USA la EU seile sin egen sjø. USA har nok med å ivareta sin egen sikkerhet på sitt eget kontinent.
De europeiske NATO-landene har først og fremst verdi for USA som handelspartnere, og i den utstrekning de fungerer som en fremskutt forsvarsperimeter som bidrar til USAs egen sikkerhet.
Trump-administrasjonen tviler faktisk på om de europeiske NATO-landene fortsatt vil være gode allierte om få tiår dersom ikke innvandringspolitikken reverseres og de ikke-vestlige innvandrerne sendes tilbake dit de kom fra, slik Trump har gjort i USA.
Derfor kravet om å øke forsvarsbevilgningene i NATO, ikke bare til 2 %, men til 5 % av BNP! Derfor ønsket om å få slutt på krigen i Ukraina. Og, først og fremst, derfor regimeskiftet i Venezuela, med Cuba som den neste på listen. Og derfor den grove retorikken mot gamle allierte, som Danmark, når det gjelder Grønland.
Trump ønsker seg Grønland først og fremst for å ivareta sikkerhetsinteressene i den vestlige hemisfære. Geopolitisk er det fullt forståelig, bortsett fra det faktum at USA iht. forsvarsavtalen med Danmark fra 1951 kan ha så stor militær tilstedeværelse som USA måtte ønske på Grønland.
Det er en påstand som er vanskelig å dokumentere, men Trump ønsker seg Grønland, antakelig også for å pleie sitt eget forvokste ego i håp om å bli husket som en av de største, om ikke den største, presidenten i amerikansk historie.
Hva som veier tyngst, geopolitiske interesser eller Trumps ego, er det vanskelig å ha noen sikker formening om. Men her faller USAs objektive sikkerhetsinteresser sammen med de personlige interessene til verdens mektigste statsleder. Dét kan være en farlig kombinasjon.
Det som er sikkert, er at man snakker ikke slik til en alliert, slik Trump-administrasjonen snakker til Danmark, om man ønsker seg at alliansen fortsatt skal bestå. Slik snakker en alliert som ikke bryr seg om hvorvidt alliansen rakner, til tross for at det ikke er i USAs egen interesse.
Det amerikanske diplomatiet har blottlagt det som har vært klart lenge: at det er makten og ikke folkeretten som regulerer relasjonene mellom stormaktene i internasjonal politikk når det kommer til stykket. I en multipolar verden finner stormaktene det hensiktsmessig å dele verden mellom seg.
Hva som er sagt i det amerikanske skytteldiplomatiet mellom Washington, Beijing og Moskva, er ikke godt å si. Men det kan synes som om stormaktene nå kan være i ferd med å dele verden mellom seg i interessesfærer.
USAs aksept av Russlands annektering av Krim-halvøya og grensefylkene øst i Ukraina kan tyde på det. At USA er i ferd med å forlate Europa for å konsolidere sitt hegemoni i den vestlige hemisfæren, kan tyde på det samme.
Kineserne er nøytralisert i Panama. Og etter at kineserne, russerne, iranerne og cubanerne er kastet ut av Venezuela, vil USA trolig vende blikket mot Cuba og Grønland.
Tilnærmingen kommer til å bli forskjellig, som den var forskjellig i henholdsvis Panama og Venezuela. Og den vil finne sted med minst mulig bruk av militærmakt og til lavest mulig innenrikspolitiske kostnader i USA. Det er ikke tvil om hva som er USAs objektive interesser.
Men én ting er hva USA gjør på det amerikanske kontinent. Faren er imidlertid stor for at Russland og Kina nå finner det opportunt å opptre på tilsvarende vis innen sine egne interessesfærer.
Russland kommer til å få det som de vil i Ukraina. Fristelsen for at Kina gjør alvor av truslene om å innlemme Taiwan i Midtens rike, er større enn noensinne. Tidspunktet må være tilnærmet optimalt.
Hva blir det neste? Hvor kommer delelinjen mellom den østlige og vestlige hemisfære til å bli trukket i nord? Kommer USA og Russland til å trekke grensen i Framstredet, mellom Svalbard og Grønland, og ikke langs delelinjen i Barentshavet, slik som nå?
I så fall kommer Norge i samme skvis med Svalbard som Danmark nå er i med Grønland, bare at motparten antakelig vil være Russland, og ikke USA. Veien ut av det hjørnet vi har malt oss selv inn i, er ikke lett.
Da må EU først og fremst gjøre som Trump sier og reversere innvandrings- og energipolitikken, få orden på egen økonomi og samtidig ta ansvaret for egen sikkerhet selv, ved å ruste opp så fort som mulig for å holde Russland i sjakk.
Samtidig må USA konfronteres i klare og tydelige ordelag og i et språk som Trump forstår, og ikke med smisking og servil kryping, slik som nå.
USAs langsiktige interesser er tjent med at NATO skal bestå. Trump må forstå at dersom USA fortsatt ønsker de europeiske NATO-landene som allierte, kan han glemme sin megalomane ambisjon om å annektere Grønland.
USA kan få bygge så mange baser de vil på Grønland. Det er heller ikke noe til hinder for at USA kan tegne en mineralavtale med Grønland, slik USA gjorde med Norge i september 2024. Men USA kan ikke bare annektere Grønland. De europeiske NATO-landene må gjøre det klart at i så fall ryker NATO.
Om økt militær tilstedeværelse og mineralavtaler er tilstrekkelig til å tilfredsstille Trump, er imidlertid en annen sak. Da snakker vi om komplisert psykologi, som er så langt fra eksakt vitenskap som det er mulig å komme.
2026 kommer til å bli et skjebneår, ikke bare for Grønland, men for Europa og for NATO.
USAs «gjesterolle» i Europa er over, og med dét kanskje også det euro-atlantiske sikkerhetsfellesskapet, i alle fall dersom Trump virkelig kjører Grønland-saken så langt som retorikken til nå antyder.
Jeg velger å tro at det ikke kommer til å skje, fordi Kongressen sannsynligvis vil sette på bremsene. Grønland er ikke Venezuela. Grønland tilhører et alliert demokrati. Jeg tror at Trump omsider vil nøye seg med en mineralavtale og flere baser, samt at han vil overlate til de 55.000 grønlenderne selv å bestemme sin fremtid.
Ikke det at amerikanske velgere bryr seg mye om Grønland, men det vil kunne presenteres som nok en seier innenrikspolitisk for Trump. Om den «uavhengige» Nobelkomiteen i tillegg hev inn en fredspris i potten, ville ringen være sluttet.
Nobelkomiteen ville bidratt til fred og forsoning mellom USA og Danmark, og mellom USA og EU. NATO og det euro-atlantiske sikkerhetsfellesskapet ville være reddet, i alle fall for en stakket stund til. Delelinjen mellom øst og vest ville ligge der den ligger, i Barentshavet.
Og Geir Lundestad ville fortsatt ha sine ord i behold om at USA er et imperium som har vært i Europa «på invitasjon», og ikke er et imperium som okkuperer sine allierte.
Øystein Steiro Sr.
Vaktmester
Kjøp Hans Rustads bok om Trump her! E-boken kan du kjøpe her.
