Donald Trump klapper Marco Rubio på skulder­en under et valgkamp­møte i Miami den 6. november 2022. Senator­en fra Florida blir uten­riks­minister i Trumps neste admin­istra­sjon. Foto: Rebecca Blackwell / AP / NTB.

Vil USA bevege seg i isolasjonistisk retning og overlate Europas sikkerhet til Europa å håndtere selv? Trumps kritikk av NATO, og hans uttalelser når det gjelder de europeiske NATO-landenes uvilje til å bruke penger på eget forsvar, kan tyde på det.

Eller vil Trump tvert imot ta USAs intervensjonisme til nye høyder, men på eget kontinent heller enn på andre, slik som tidligere? Hans mildt sagt udiplomatiske uttalelser vedrørende Grønland, Canada og Mexico kan tyde på det.

Eller vil han fokusere oppmerksomheten på å demme opp for Kinas ekspansjonisme, teknologi­tyveri og vedvarende brudd på WTO-reglene, ved å føre en politikk som bringer amerikanske investeringer og arbeids­plasser tilbake til USA?

Vil han, som representant for verdens ledende handelsblokk, ta i bruk tariffvåpenet for å styrke veksten i amerikansk økonomi, på Europa, Kina og BRICS-landenes bekostning, for å «Make America Great Again»?

Hva kan vi forvente i amerikansk utenriks­politikk når den nye administrasjonen tiltrer i Washington D.C. om noen få dager?

Jeg tror vi kan forvente litt av hvert av det ovenfor nevnte. Men balanseres det riktig, kan det bli fordelaktig både for USA, Vesten og for verdensfreden. Men vipper det i den ene eller andre retning i ren isolasjonisme – eller motsatt, i nykolonialisme kombinert med ren proteksjonisme –, vil vi være ille ute.

Trump sier mye rart, men det kan være grunn til å ta America First-slagordet fra hans første presidentperiode på alvor. Det er realpolitikk. Det er fornuftig. Det er enhver statsleders ansvar å sette sitt eget lands interesser først.

I det ligger begrepet Return to Peace through Strength, og målet om å gjenoppbygge USAs ledende posisjon inter­nasjonalt ved å sette sikkerheten, økonomien og velferden til det amerikanske folket først, og ikke gjennom kostbare og endeløse kriger på andre kontinent.

Dette er klart rettet mot global­iserings­politikken og inter­vensjon­ismen til foregående amerikanske administrasjoner, og mot dem som mener at USA har stått som garantist for den såkalte regel­baserte liberale verdens­orden.

Det vil i så fall ikke være noe tap for verdens­samfunnet. For den verdens­orden vi har sett etter den kalde krigen, har verken vært regelbasert eller liberal. Den har tvert imot resultert i en rekke destabiliserende kriger, som USA har tapt, alle som en.

Og om Trump klarer å få frem­forhandlet en løsning på krigen i Ukraina, slik han har lovet, vil ikke det være noe tap for verdens­samfunnet. En forhandlet løsning vil imidlertid måtte reflektere de militære forholdene på bakken og ivareta vitale russiske sikkerhets­interesser.

Ukraina vil måtte avstå Krim-halvøya og de østlige fylkene, og skrinlegge ønsket om medlemskap i NATO, eventuelt i bytte mot amerikanske sikkerhets­garantier. Europeisk sikkerhet på lang sikt vil ivaretas om de europeiske NATO-landene selv ruster opp eget forsvar og blir flinkere til selv å ta vare på sin egen sikkerhet, slik Trump har anmodet om.

Dernest tror jeg at den nye Trump-administrasjonen kommer til å opprettholde en kontant linje overfor Kina, Iran og Nord-Korea, samt Cuba og Venezuela på eget kontinent, først og fremst gjennom utstrakt bruk av økonomiske sanksjoner og tariff­våpenet.

Her vil Norge fort komme i en skvis dersom vi ikke klarer å rydde opp i vår schizo­frene og prinsipp­løse politikk overfor Kina, som nå er blitt vår fjerde største handels­partner, større enn USA. Her vil vi trolig på et tidspunkt bli presset til å velge side.

Det bør vi gjøre. Og vi bør selvsagt prioritere våre egne langsiktige sikkerhets­interesser fremfor kortsiktige handels­interesser, og velge USA, og ikke Kina. Det scenariet vi nå kan se for oss i inter­nasjonal politikk, er ikke lenger Russland mot Vesten, men Vesten mot resten. Her gjelder det å holde sammen.

Det er uansett på høy tid at Europa, inklusive Norge, også tar inn over seg at det er sikkerhets­politiske kostnader og risiko knyttet til å overlate industri­basen, kontrollen over strategiske råvarer, sensitiv teknologi og produksjonen av samfunns­kritiske innsats­faktorer til et totalitært og ekspansjon­istisk regime som Kina.

Under Trump II kan vi forvente oss toll­tariffer mot Kina, en hard linje for at Iran ikke skal kunne skaffe seg atomvåpen, streng grense­kontroll og immigrasjons­politikk og masse­utsendelse av illegale innvandrere. Trump vil være en sterk støtte­spiller for Israel, i kontrast til den Israel-fiendtlige og Palestina-vennlige politikken til Støre-regjeringen.

Hamas-vennlige Espen Barth Eide (Ap) og Taliban-vennlige Annikken Huitfeldt (Ap) bør snarest finne seg noe annet å gjøre. De er bokstavelig talt som røde kluter å regne for den nye administrasjonen i Washington. De vil slite med å ivareta norske interesser i forhold til USA. Barth-ens Trump-plan er trolig ikke verdt papiret den er skrevet på.

Det vil heller ikke forbause om Trump gjør som han har truet med og innfører 25 prosents straffetoll på all import fra Canada og Mexico dersom de ikke skjerper grense­kontrollen og bidrar til å stoppe den illegale innvandringen til USA og den stadige strømmen av narkotika over grensen.

Det er tiltak som er forståelige for de fleste, og som det er merkelig at tidligere administrasjoner ikke har tatt tak i for lengst. Mesteparten av narkotikaen kommer inn i USA over grensen mot Mexico. Det dør flere amerikanere hvert år som en følge av narkotika og misbruk av vane­dannende smerte­stillende midler enn det døde under hele den åtte år lange Vietnam-krigen.

Uttalelsene vedrørende Grønland er et kapittel for seg. De er foruroligende om de tas bokstavelig. Man omtaler ikke allierte i slike vendinger. Men de er forståelige om en kjenner den historiske og geopolitiske konteksten, og ikke helt uventede når vi etter hvert er blitt kjent med Trumps uvanlige utenriks­politiske vokabular.

Grønland er verdens største øy og tilhører det amerikanske kontinentet, samtidig som det er en av verdens minste nasjoner, med en befolkning på knapt 57.000 mennesker. Geopolitisk tilhører Grønland den euro-atlantiske sikkerhets­sfære, og det er et faktum at bare USA, og ikke Danmark, er i stand til å ivareta Grønlands sikkerhet.

På samme måte som Russland ikke ønsker USA på egen dørterskel i Ukraina, ønsker ikke USA å få Kina og Russland på sin egen dørterskel på Grønland. Det er forståelig. Danskene ønsker ikke Grønland. Og grønlenderne ønsker ikke danskene. De ønsker selv­stendighet.

Noen amerikansk annektering av Grønland kan aldri komme på tale. Da bryter NATO sammen som allianse. Grønland bør imidlertid kunne få sin selv­stendig­het og innlede administrative, økonomiske og sikkerhets­politiske relasjoner med hvem de vil, og det er trolig først og fremst USA.

Om alt det ovenfor nevnte sklir på plass som forventet og håpet i løpet av de neste fire årene, vil verden kunne bli et bedre sted enn den har vært under foregående amerikanske presidenter etter den kalde krigen. Det gjenstår å se.

Det virker lovende, trass i at det har begynt litt humpete med Grønland. Men nå har Trump fått til en avtale for at gislene skal frigis fra Gaza, allerede før han har tiltrådt som president. Vi vil snart få se mer av fasiten.

Øystein Steiro Sr.
Vaktmester

 

Kjøp «Et konservativt manifest» av Jordan Peterson her!

 

Document er en uredd og uavhengig avis som forteller deg sannheten. Abonner her.

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene våre. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.