Mens Jonas Gahr Støre brukte nyttårstalen sin til å bysse det norske folk i søvn med det forslitte mantraet om «trygghet» – et ord som for lengst har mistet sin mening i dagens Norge – kom det et drønn fra sør.

Danmarks statsminister Mette Frederiksen leverte en tale som ikke bare kler av den norske naiviteten, men som river den i fillebiter. Der Støre maler med bred, grå pensel over problemene, peker Frederiksen på dem med laserpresisjon.

Forskjellen er nesten fysisk ubehagelig å være vitne til. En norsk statsminister som gjemmer seg bak ord, og en dansk statsminister som ruster seg til kamp for sitt folk.

Vi skrev nylig om Støres tale, hvor virkelighetsbeskrivelsen var så polert at man skulle tro han snakket om et annet land. Les saken her.

«Gud har vigepligt»

Mens norske politikere går på gummisåler for ikke å tråkke religiøse følelser på tærne, sier Frederiksen det som det er:

«I Danmark er det sådan, at når demokrati og religion støder sammen. Så er det Gud, der har vigepligt», sa nemlig Fredriksen i sin nyttårstale.

Smak på den setningen. Se for deg Jonas Gahr Støre si det samme. Det er umulig, ikke sant? I stedet for dialogmøter og handlingsplaner mot islamofobi, leverer Frederiksen et ultimatum til de som hater Vesten:

«I skal ikke være her. Vi gider ikke jeres vanvidskørsel og dominanskultur.»

Hun snakker om dominanskultur. Hun snakker om kriminelle utlendinger som ødelegger landet. Hun nevner konkrete eksempler – golfkølle-overfall og familiemishandling – som får blodet til å koke. Og løsningen hennes er ikke flere fritidsklubber, men utkastelse. Uansett tilknytning.

Menneskerettigheter for hvem?

Det mest sjokkerende for det norske politiske miljøet må være Frederiksens oppgjør med konvensjonene. Mens Støre og Barth Eide tviholder på internasjonale avtaler som om de var de ti bud, har Danmark og Italia samlet 27 land til en «ny fortolkning» av menneskerettighetene.

Frederiksen slår fast det åpenbare, som norske ledere nekter å innse:

«Nu skal det først og fremmest være befolkningerne – og ofrene – der beskyttes. Og ikke gerningsmanden.»

I Norge venter vi på utredninger. I Danmark endrer de loven før sommeren.

Dette er scener vi ikke ønsker å se i Oslos gater.
Foto: Bjørn Sigurdsøn / NTB

Økonomisk realisme

Også på lommeboka er forskjellen total. Mens Støre snakker om at «folk skal få bedre råd» gjennom kompliserte regnestykker ingen kjenner seg igjen i, kutter Frederiksen momsen på mat. Hun deler ut sjekker til de som trenger det. Hun innrømmer at de ikke har gjort nok.

«En del af kritikken af mig er berettiget. Og den tager jeg til mig,» sier Frederiksen.

Hun innrømmer at krisene har gjort henne hardere. Det er en ærlighet vi kan se langt etter i Oslo. Her hjemme er strategien å late som om kritikken ikke eksisterer, eller avfeie den som «populisme».

Leder vs. Administrator

Jonas Gahr Støres tale var en tale fra en administrator som håper at ting skal gå over hvis han bare snakker rolig nok. Mette Frederiksens tale var en tale fra en leder som ser at huset brenner, og som er villig til å knuse noen ruter for å slukke brannen.

Danmark viser nok en gang at det er mulig å føre en ansvarlig nasjonalstatlig politikk innenfor rammene av et demokrati. Det krever bare at man tør å prioritere sine egne borgere foran hensynet til internasjonale konvensjoner og kriminelle innvandrere.

Støres «trygghet» er et luftslott. Frederiksens realisme er grunnmuren et trygt samfunn faktisk bygges på.

Det er et ordtak som heter at det er av sine egne man skal ha det, men selv når en sosialdemokrat endelig har pekt på elefanten i rommet, så ser Støre en annen vei.

Norge har aldri trengt en «Mette» mer enn vi gjør i 2026. Dessverre har vi en Jonas.