Jeg opplever at Norge har beveget seg inn i en fase der språket er stort og rommet er trangt. Ordene handler om åpenhet, mangfold og toleranse. Samtidig fremstår offentligheten stadig smalere. Mediene trekker i samme retning. Politikken følger forutsigbare spor. Avvik håndteres som problem, ikke som korrektiv.

Dette vises tydelig i måten saker behandles på. De samme fortellingene gjentas med små justeringer i tone og formulering. Perspektiver roteres innenfor et fast rammeverk. Motstand uteblir. Før fantes det større spennvidde i pressen. En trygghet i å stille spørsmål. En vilje til å ta risiko. Nå belønnes plassering, tilpasning og riktig språkbruk. Det gir en offentlighet som oppleves flat og kontrollert.

Engasjementet faller ikke fordi folk bryr seg mindre. Det faller fordi mange gjenkjenner mønsteret. Utfallet virker avklart før samtalen begynner. Deltakelse erstattes av tilbaketrekning. Tilliten til debatten svekkes.

Når staten produserer ensretting og kaller det mangfold

Det samme mønsteret går igjen i innvandringspolitikken. Norske politikere hevder å være for multikultur, men det de i praksis har skapt, er selektiv innvandring fra et begrenset antall land og kulturer. Særlig favoriseres muslimer fra områder med svake demokratiske tradisjoner. Det er ikke reelt mangfold. Det er konsentrasjon.

Hadde grensene vært faktisk åpne, ville vi fått innvandrere fra hele verden, med helt ulike verdier, religioner og livsstrategier. Det ville gitt spredning. Det ville gitt friksjon, ja, men også balanse. I stedet har staten valgt et system som produserer monokulturelle lommer, parallellsamfunn og varig utenforskap. Og så blir det presentert som et moralsk fremskritt.

Her mener jeg det er nødvendig å være ærlig: Demokrati er ikke universelt i praksis, bare i teori. Det er lært atferd. Tillit, likestilling, rettsstat og individuell frihet er kulturelle prestasjoner, ikke naturtilstander. Når man importerer store grupper fra samfunn der klan, ære og religion står over individet, kan man ikke late som om ingenting skjer. Det er ikke fiendtlighet å si det. Det er realisme.

Demokratiske samfunn bygger på kontinuitet. Tillit, rettsstat og individuell frihet oppstår gjennom langvarig praksis, ikke gjennom erklæringer. De forutsetter erfaring med upersonlige institusjoner og lav toleranse for uformell makt. Når befolkningssammensetningen endres raskt gjennom grupper med andre strukturer, øker friksjonen. Systemet settes under press.

Kriminalitet, offerhierarki og politisk ettergivenhet

Norge fungerer som samfunn fordi tillit er utgangspunktet for styring. Folk følger regler uten løpende kontroll. Konflikter løses gjennom institusjoner. Staten oppfattes som legitim også når beslutninger er upopulære. Denne tilliten gjør samfunnet effektivt. Lite tvang trengs. Lite overvåkning er synlig. Hverdagen flyter.

Denne modellen bygger på felles normer. Respekt for upersonlige regler. Lav toleranse for vold. Aksept for tap og uenighet. Erfaring med at systemet fungerer over tid. Når disse normene deles bredt, kan staten være lett i praksis, selv om den er stor på papiret.

Tillit gir høy gevinst, men lav buffer. Små endringer i normgrunnlaget gir store utslag. Avvik merkes raskt. Systemet reagerer før språket endrer seg. Dette gjør høy­tillits­samfunn sårbare for raske og konsentrerte endringer i befolkningssammensetning.

Når mennesker kommer fra samfunn med andre strukturer, bringer de med seg strategier som har fungert der. Lojalitet bygges rundt familie og nettverk. Autoritet vurderes gjennom relasjon. Konflikt håndteres gjennom forhandling, styrke eller sosial balanse. Disse mønstrene er stabile og rasjonelle i sine opprinnelige kontekster.

I møte med et samfunn der staten forventes å være upersonlig og regelstyrt, oppstår spenninger. Forventninger spriker. Tolkninger divergerer. Små hendelser får større betydning fordi normgrunnlaget er ulikt. Når dette skjer i stort volum og med geografisk konsentrasjon, forsterkes effekten.

Systemet tilpasser seg gjennom praksis. Krav justeres. Hensyn bygges inn. Unntak blir rutine. Tiltak presenteres som nødvendige for å opprettholde ro. Over tid endres forholdet mellom borger og stat. Tillit blir mer betinget. Kontroll blir mer synlig. Styring tar plass der frivillighet tidligere holdt.

Denne utviklingen drives frem uten store vedtak. Den skjer gjennom prioriteringer, belastning og kapasitetsgrenser. Resultatet er et samfunn som gradvis beveger seg bort fra lavtvangsmodellen og mot administrert stabilitet. Det gir kortsiktig orden og langsiktig slitasje.

Når styring erstatter normer i praksis

Denne formen for styring setter spor i institusjonene gjennom daglig praksis. Prioriteringer forskyves. Kapasitet flyttes. Oppgaver omdefineres. Arbeid som tidligere handlet om å opprettholde normer i hverdagen, erstattes av håndtering av akutte situasjoner og administrasjon av konsekvenser.

Politiet merker denne forskyvningen tidlig. Ressurser bindes opp i alvorlige hendelser. Tilstedeværelse i nærmiljøer reduseres. Småtyveri, skadeverk, trusler og gjentatte lovbrudd får lav oppfølging. Anmeldelser avsluttes raskt. Oppklaringsprosenten faller. Signalet sprer seg i befolkningen gjennom erfaring.

Når rettshåndhevelsen svekkes på hverdagsnivå, endres adferd. Folk tilpasser seg situasjonen. De unngår konfrontasjon. De slutter å forvente konsekvent oppfølging. Egen strategi erstatter offentlig orden. Tilliten forskyves fra institusjoner til private vurderinger.

Samtidig formes et mønster i hvordan kriminalitet behandles i offentligheten. Enkelte hendelser gis bred dekning. Andre forblir lokale og uadresserte. Prioriteringen følger moralsk og symbolsk verdi fremfor belastning og omfang.

Dette skaper et tydelig offerhierarki. Noen erfaringer løftes frem som representative. Andre skyves til siden som avvik eller enkeltsaker. Empati kanaliseres gjennom fortellinger, ikke gjennom systematisk vurdering av konsekvenser.

Den politiske responsen følger samme spor. Tiltak utformes for å dempe uro. Nye ordninger etableres. Midlertidige løsninger forlenges. Krav differensieres. Forventninger justeres. Over tid blir denne tilpasningen en del av normal drift.

Slik endres forholdet mellom borger og stat i praksis. Styring tar større plass i hverdagen. Kontroll blir mer synlig. Forutsigbarheten svekkes. Samfunnet fungerer videre gjennom administrasjon av spenning, ikke gjennom felles normer.

Når styring uten grenser blir systemets svakhet

Utviklingen som er beskrevet frem til nå, er ikke et uhell. Den er resultatet av en stat som har sluttet å skille mellom medfølelse og ansvar. Når alt gjøres til et moralsk prosjekt, forsvinner evnen til å prioritere. Da åpnes ordninger uten sluttpunkt. Rettigheter deles ut uten forutsetninger. Kostnadene skyves nedover, mens beslutningene flyter oppover.

Et høy­tillits­samfunn kan ikke fungere slik. Tillit er ikke en uuttømmelig ressurs. Den forutsetter grenser, forutsigbarhet og lik håndheving. Når staten nekter å si nei tidlig, ender den alltid med å si stopp sent. Og da er prisen langt høyere, både økonomisk og sosialt.

Det første nødvendige grepet er å stenge statskassen for migrasjon som ikke er bærekraftig. Velferdsordninger, kontantytelser og varige rettigheter må knyttes til faktisk bidrag og dokumentert tilknytning. Opphold alene kan ikke gi automatisk tilgang til et system bygget på høy tillit og høy omfordeling. Midlertidige ordninger må være reelle. Rettigheter må opptjenes, ikke forutsettes.

Deretter må innvandringen styres etter samfunnskompatibilitet. Erfaring med demokrati, rettsstat, lav vold og høy institusjonell tillit må veie tungt. Land med svake demokratiske tradisjoner, utbredt klanstruktur og vedvarende konflikt produserer normer som kolliderer direkte med et samfunn som Norge. Innvandring fra disse områdene, særlig fra Midtøsten og Nord-Afrika, må dempes kraftig. Dette handler om bæreevne, ikke om følelser.

Asylinstituttet må bringes tilbake til sitt opprinnelige formål. Beskyttelse i nærområder må være hovedregelen. Permanent bosetting må være unntaket. Når midlertidighet glir over i varighet gjennom praksis, undergraves både systemets legitimitet og befolkningens tillit.

Gjenreisning av hverdagsorden og statlig ansvar

Samtidig må rettsstaten gjenreises nedenfra. Småkriminalitet er ikke et randfenomen, men fundamentet for normoppløsning. Når tyveri, skadeverk, trusler og gjentatte lovbrudd møtes med lav prioritet, lærer både lovlydige og lovbrytere av erfaring. Politiet må frigjøres fra konstant krisehåndtering og tilbake til synlig tilstedeværelse. Gjentatte lovbrudd må få raske og forutsigbare konsekvenser. Likhet for loven må være praktisk, ikke bare språklig.

Velferdsstaten må samtidig beskyttes mot systematisk misbruk. Når et stort og tillitsbasert system møter strategisk utnyttelse, presses det mot mer kontroll, mer byråkrati og mindre frihet for alle. Dette kan bare stanses ved å gjøre ansvar personlig og misbruk kostbart.

Og så må staten slutte å styre gjennom språk og begynne å styre gjennom konsekvens. Mediene må tåle uenighet. Politikere må tåle resultatmåling. Institusjoner må tåle kritikk. Et samfunn som ikke klarer å snakke presist om egne problemer, ender alltid med å løse dem gjennom tvang og kontroll.

Jeg skriver dette fordi jeg vil bevare Norge som et land med høy tillit, høy frihet og lav tvang. Det forutsetter grenser. Det forutsetter prioriteringer. Det forutsetter vilje til å handle før systemet forvitrer videre. Hvis vi lar være, ender vi med et samfunn der friheten snevres inn for alle, kontrollen øker i hverdagen, konfliktnivået normaliseres og kostnadene skyves permanent over på dem som følger reglene. Da fungerer landet fortsatt, men gjennom overvåkning, regulering og lavere forventninger, ikke gjennom tillit og frivillighet.

Kjøp «Et konservativt manifest» av Jordan Peterson her!