Lederen i Human-Etisk Forbund, Christian Lomsdalen, kaller KrFs forslag om skolegudstjenester for populisme.

Det er freidig fra en organisasjon som har gjort det til sin livsoppgave å renske det offentlige rom for alt som smaker av kristen kulturarv.

Det er nesten blitt en egen juletradisjon, like sikkert som «Grevinnen og hovmesteren». Hvert eneste år i desember rykker Human-Etisk Forbund (HEF) ut med krigstyper for å advare mot den store faren som truer norske skolebarn:

En times samling i en kirke med sang og lystenning.

I Nationen går Christian Lomsdalen hardt ut mot KrF og Dag-Inge Ulstein. Han hevder at ønsket om å bevare skolegudstjenesten er et «politisk grep for å skape konflikt» og at praksisen splitter elevene.

Sannheten er at det er Lomsdalen og HEF som skaper konflikten. Det store flertallet av norske foreldre setter pris på tradisjonen. Det er en liten, men høylytt minoritet av livssynsaktivister som insisterer på å problematisere det.

Toleranse for alt, unntatt kristendom

Lomsdalens hovedargument er at skolegudstjenester ikke er «inkluderende». Han trekker frem skrekkeksempler på elever som må skrape tyggis som alternativt opplegg.

Dette er en uredelig argumentasjonsteknikk. At enkelte skoler har vært dårlige på å lage alternative opplegg, er ikke et argument for å forby hele tradisjonen. Det er et argument for å lage bedre alternativer. De aller fleste skoler har i dag gode, likeverdige tilbud for dem som søker fritak.

Men for HEF er ikke målet at alle skal ha det bra. Målet er at ingen skal få gå i kirken.

Dobbeltmoralen er slående. Når norske skoleelever sendes på besøk i moskeer for å lære om islam, eller markerer id, er det stille fra HEF. Da heter det «kulturforståelse» og «mangfold». Men når elevene skal besøke den institusjonen som har formet norsk historie, lovverk og verdier i 1000 år, da kalles det «sosialt press» og «forkynnelse».

Det sterile samfunnet

Lomsdalen roser Hamar-skolene, som har kuttet ut kirken til fordel for «kulturbaserte fellesmarkeringer».

Hva betyr egentlig dét? En utvasking av innholdet; at man erstatter ekte tradisjoner med en grå, steril suppe som ikke skal støte noen, men som heller ikke gir noen mening.

HEFs versjon av inkludering er at alle skal bli like. For at ingen skal føle seg utenfor, må majoriteten slutte å være seg selv. Det er ikke inkludering. Det er selvutslettelse.

Ekte toleranse handler om å tåle at vi er forskjellige. Det handler om at muslimske elever, jødiske elever og ateistiske elever fint kan overvære en kristen skolegudstjeneste som en kulturell opplevelse, uten at de tar skade av det. På samme måte som kristne elever kan lære om andre religioner.

Historieløshetens forkynnere

Lomsdalen skriver at «skolen skal ikke forkynne». Men Human-Etisk Forbund driver den mest aggressive forkynnelsen av dem alle, nemlig forkynnelsen av det historieløse nullpunktet.

De vil ha et samfunn der religion er privat og usynlig. Men Norge er ikke et nøytralt land. Vi har en kristen kulturarv som gjennomsyrer alt fra språket vårt til flagget vårt. Å nekte elevene å oppleve dette i praksis, er å frarøve dem røttene sine.

Når KrF kjemper for skolegudstjenesten, er det ikke populisme. Det er verdikamp. Det handler om retten til å videreføre tradisjoner i møte med et stadig mer aggressivt sekulært press.

Lomsdalen avslutter med at vi må være bevisste på KrFs strategier. Vi bør heller være bevisste på HEFs strategi. De gir seg ikke før julen er redusert til en vinterfest og kirken er omgjort til museum.

Dét er en utvikling vi ikke trenger å akseptere.