Absolutt alle blir myke i øynene sine og litt fraværende liksom, hvis man sier det magiske ordet «julaften». Man utløser klassisk erindring: duften av friskt granbar, appelsiner, pepperkaker og røkelse. Lyden av fjerne kirkeklokker kimende i blåkvelden gjennom et lett snødryss under en stjerneknitrende himmel.

Synet av familiens varmrøde kinn og hjemmetrygge smil ved julemiddagsbordet, der akevitten klunker lystig mens barna skotter fort fra den overdådige gavehaugen under treet til opptrekkarmbåndsurene sine og tilbake igjen. Å leie en litt klam bestemorshånd mens man både forsøker å unngå ledningen til juletrelysene og huske tredje vers av «Glade jul”.

Definisjonen av gode juleminner: Beatles’ «Magical Mystery Tour». (EMI/Apple Corps)

Erindringene er gull verdt. De skaper forventning der det ellers bare ville vært et sort hull av sørpe og tungsinn. Denne ene kvelden i året skal utligne all høstmøkk og vinterjævelskap vi utsettes for i utposten Norge. Hvert år setter vi vår lit til julaften, enda vi jo vet at den bare varer noen timer. I forkant ligger et kaos uten like. I etterkant ligger den motvillige oppvåkningen: Er det over? Var dette alt? Utenfor mørkner det allerede og det er 1. juledag. Om en uke ligger du i stabilt sideleie etter nok en bortkastet nyttårsaften i selskap med ubegripelig kjedelige mennesker og altfor mye alkohol. Og det er fire måneder igjen til mai.

Jeg har gjort en test på meg selv for å finne hemmeligheten bak julegåten. For mitt vedkommende heter den 1967, da jeg var 15.

Julen 1967 er den siste byggeklossen i mitt mytiske erindringsbilde av julaften. Fra 1968 husker jeg ingenting. Og slik fortsatte det. Ergo er begrepet julaften noe som hører de 15 første årene i menneskelivet til. Fjern de tre første, dem husker man ikke, de som påstår det, driver med lurehusk fordi foreldre og besteforeldre har vist dem fotografier. Da gjenstår 12 julaftener. Disse 12 danner det frydefulle, hellige erindringsbildet som hvert enkelt menneske går med i brystet.

Eksempel på korrekt julefeiring som inkluderer julenissemasker som skremmer vettet av barn. Dette ble en uforglemmelig jul for pjokken som fortsatt har mareritt om vesenet med den absolutt skremmende masken (hjemmelaget). Bildet er fra 1956, så dette er kraftige saker. Fra venstre: artikkelforfatteren (ung), hans mor Karin, hans tante Aslaug, og hans mormor Sigrid. Hvem som skjulte seg bak amatørmasken, er fortsatt en gåte. Eventuelle opplysninger bes innlevert ved nærmeste politikammer. Foto: Onkel Einar.

Hvor mange timer varer en julaften? Er vi sjenerøse, starter vi klokken 14.00. Rundt 22.00 skulle det meste være gjort. Altså åtte timer.

Åtte ganger 12 er 96. 96 timer delt på 24 er 4. Altså fire døgn. Fire døgn av et helt menneskeliv. Det er ikke stort. Juleaftenerindringene vil være basert på bare 0,013 % av en 80-årings liv. Ja, mindre enn det, til og med, for selv ikke den aller beste julaften var nonstop idyllisk i åtte timer.

At noe så lite får så stor plass. Det er ikke til å tro. Det er som å klamre seg til et stykke rekved midt ute i Stillehavet.

Med skjerpet mistenksomhet gikk jeg løs på sommerminnene. Nøkkelordet «sommerferie” utløste levende bilder av grønne enger, surrende fluer og deilig badevann under stekende sol.

En sjekk av værstatistikken for Østlandet i barneårene – for mitt vedkommende slutten av 50- og hele 60-tallet – avslører både hyppig regnvær og lave temperaturer. Faktisk var det bare somrene 1959 og 1969 som kunne skilte med solstek av betydning. Ergo har jeg, akkurat som med julen, valgt bort alt ubehagelig og skapt en erindring som bare er en illusjon.

Går erindringene i forplantningsmodus, blir det om mulig enda verre. Herlige saker, tenker hjernen din, og et virvar av innbydende bilder av pupper og det som bedre er flimrer forbi. Men stopp en hal og spør deg selv: Hvor mange tildragelser nedentil med makker husker jeg egentlig? Bortsett fra det første: Et uverdig øyeblikk som for de fleste kan oppsummeres som skrekkelig tidlig klimaks, nærmest et vådeskudd, og tung skam. Resten er havnet i tåken, kall den gjerne godtåken, men den er verken befolket av individer eller konkrete situasjoner – nå ja, kanskje ett og annet huttetu! Klarer man ikke å skille damene fra hverandre, skyldes det neppe bare dem, kanskje var man ikke noe til kar likevel? Har man skrytt på seg et sexliv, mon tro?

Hvis man ikke kan stole på seg selv, hvem kan man stole på da?

Men glem for et øyeblikk sex og sommer, det er julen som er vår største livsløgn. Du kan ikke leve på barneminner hele livet. Beatles’ «Magical Mystery Tour” havner ikke under treet igjen – ikke på den måten, i hvert fall.

Også eksempel på gode juletradisjoner. Her skal stekes pepperkaker sammen med bestemor. Det gjør man ikke så ofte lenger. Bestemødre har annet å foreta seg, de er opptatt med smarttelefonen sin. Og pepperkaker har de på Meny. Foto: Sigrid Tholander.

Selvfølgelig må du ta ansvar som far og utføre pliktløpet med dine egne barn – de skal jo også ha erindringsidyll å falle tilbake på når de blir eldre. Men når de fyller 15, er du fri. Det er juleklimaks. 1. juledag kan du stille deg på trammen og hytte ut i det forhutrede vintermørket: Fuck you!

Vær ærlig mot deg selv, forutsetter virkelig julefeiring at alt er ubehagelig rundt deg? Må det være kaldt? Mørkt? Glatte veier? Plumping i isvann? Ullgenser inne? Skraping av frontrute hver bidige morgen? Frosne konetær under dynen etter leggetid?

Står dét noe sted i Bibelen?

Jesus ble født i Midtøsten. Han fikk ikke besøk av de hellige tre skikonger. Ordentlig jul har altså ingenting med Morgedal eller Kjell Aukrust å gjøre. Den er som oftest varm, og den inkluderer palmesus.

Det var for meg en interessant og frigjørende oppdagelse som utløste sterk lyst til å finne frem flappsandaler, badebukse og pass, og ga meg en brennende trang til å bestille flybilletter (dyre).

Slik gikk det til første gang jeg valgte å feire julen i badebukse. En ekte jul, tvil ikke på dét, med de riktige rammene og både ribbe og rødkål, og sannelig en mandel også. Vi gikk ikke akkurat rundt juletreet, men satt ved bassengkant nær ekvator og lurte på om det var tid for en blå drink med paraply. Og det var det.

Det eneste som minnet om gamlelandet, var isbitene som klirret skjelmsk i drinken. Fra min bedagelige posisjon under palmene kunne jeg blunke til det lille juletreet av plast, forme munnen til en lur-trut og rope til kone og halvvoksent barn som vaket lystig i det turkise vannet:

– GOD JUL!

Og tenk, det ble den første julen jeg husker etter 1967.