Erling Marthinsen 
Knust av stigende kostnader søker briter fra middelklassen større boliger, lavere skolepenger og billigere måltider i utlandet.
Det er velkjent at mange av de styrtrike rømmer fra både Storbritannia og Norge. Nå følger middelklassen etter.
Tom Price-Daniel (40) er ett eksempel. Av alle grunnene han hadde til å forlate Storbritannia, var det faktisk prisen på barnemenyer på puben som fikk begeret til å renne over for ham.
«Jeg begynte å bli veldig sint fordi det ville koste 40–50 pund for barnas middag», sier han til The Telegraph.
«Jeg innså plutselig at jeg ikke hadde den friheten jeg kanskje trodde jeg hadde.»
Da Labour-regjeringen kom til makten, mistet han troen på en god fremtid i London.
Price-Daniel er gift og har to barn. De eide bolig i London, og han drev eget firma. Han og kona regnet på det, og oppdaget at de kunne øke levestandarden og trygge oppveksten til barna betraktelig ved å flytte fra landet.
Familien endte opp i Sør-Afrika, i et hus med fem soverom og svømmebasseng i Hermanus, en kystby omtrent to timers kjøretur fra Cape Town.
De to guttene, 6 og 9 år, går på en «brilliant» lokal privatskole for bare 260 pund i måneden hver – omtrent det samme som deres fritidsaktiviteter kostet i Storbritannia.
Riktignok er også Sør-Afrika plaget av høy kriminalitet. Men familien bor beskyttet i en gated community (inngjerdet boligområde), og ungene leker utendørs store deler av dagen, helt trygge.
Flytter i stillhet
Mens de styrtrike som rømmer fra britisk skattetyranni får stor oppmerksomhet, får emigrantene fra middelklassen flytte i stillhet.
Etter finansminister Rachel Reeves’ siste og brutale budsjett, truer dryppet med å bli til en flom etter hvert som flere briter ser sine ambisjoner knust.
Ifølge Office for National Statistics (ONS) emigrerte netto 110.000 briter i alderen 16 til 34 år i løpet av regnskapsåret fram til mars. Kun briter over 55 år viste netto tilflytning til hjemlandet.
En fersk undersøkelse fra tenketanken Adam Smith Institute viser at ytterligere 25 prosent av briter i alderen 18–30 år seriøst vurderer eller planlegger å forlate Storbritannia. Svak vekst, høyt skattenivå og økende kostnader oppgis som årsaker.
«Unge mennesker er ganske forbannet», sier Maxwell Marlow fra Adam Smith Institute.
«Selv om du jobber ræva av deg … vil du slite med å betale boliglånet og feriene dine.»
«Vi ser en utflytting av talent – folk som starter bedrifter og ansetter [folk] – og oppfatningen [blant politikere] er at de vil tjene penger og komme tilbake. Jeg tror ikke det vil skje», sier Simon Bashorun fra formuesforvaltningsselskapet Rathbones.
Emigranter fra middelklassen velger andre steder enn milliardærene. Frankrike og USA er populære mål, men også steder som Dubai, hvor man slipper helt unna inntektsskatt.
Dubai har skjønt trenden, og satser nå tungt på overkommelige boliger for middelklassefamilier, ikke bare på hyperluksus for de styrtrike.
Bashorun mener at de som drar, søker steder hvor de kan bygge formue i fremtiden og samtidig nyte en høyere livskvalitet, snarere enn at de bare ønsker å betale mindre skatt.
Sør-Afrika gir ingen skattefordeler, men er rundt 80 prosent billigere enn Storbritannia, noe som forbedrer familieøkonomien betraktelig.
Konsekvensene er åpenbare. Bare det at de styrtrike flytter, reduserer statens skatteinntekter betraktelig. Disse skattene må dermed kreves inn fra middelklassen.
Men når også middelklassen rømmer, er det ingen igjen som kan finansiere statens utgifter. Landet fylles opp av lavtlønte, arbeidsledige, pensjonister og mengder med kostbare illegale båtmigranter.
Man er dermed vitne til – i sanntid – hvordan et land forfaller. En stor del av dem som har noe å bidra med, forsvinner.
Rachel Reeves styrer fortsatt den britiske skuta mot økonomisk undergang
Også i Norge
Trenden er kommet til Norge også, særlig når det gjelder milliardærer. Men det er grunn til å tro at de i middelklassen som har muligheten, teller på knappene.
Det anslås at i overkant av 30.000 mennesker forlater Norge hvert år (tall fra 2023). Unge, vestlige EU-innvandrere flytter oftest. Den største gruppa er fra Norden.
Et eksempel er Polen: Flere polakker har de siste årene flyttet hjem til Polen, heller enn å flytte motsatt vei. De flytter til en økonomi i oppgang fra en økonomi i forfall.
Selv om lønnsnivået er lavere, veies dette opp med langt lavere levekostnader. Det samme gjelder også for land som Latvia.
Innvandrere utenfor EU som har bodd lenge i Norge, utvandrer sjelden, og de som kom hit som flyktninger, utvandrer sjeldnere enn andre.
Vi beveger oss dermed i samme retning som britene, men våre myndigheter har foreløpig et oljefond å lene seg på.
Selv den norske velferdsstaten får folk til å flytte, som en fra Sør-Europa forklarer.
I Norge tar staten vare på deg, så samfunnet ikke trenger gjøre det. Men i visse land, som her, tar samfunnet vare på deg, for staten gjør det ikke. Samfunnet blir så mye varmere.
Også den norske konformiteten skaper misnøye.
Norge ble også beskrevet som et land hvor det er lite rom for å tenke annerledes, se annerledes ut og leve på ulike måter.
Våre politikere skryter ustanselig om at Norge er verdens rikeste land og verdens beste land å bo og leve i.
Men det er tydeligvis stadig flere som ikke sier seg enig i disse velkjente påstandene.
